Amoco etablerer seg i Stavanger
Da Hod og Valhall ble påvist i 1974/75, var det klart at selskapet ville få store utbyggingsoppgaver på den sørlige delen av norsk sokkel. Som operatør ville selskapet ekspandere, og for å få plass til flere ansatte trengtes større lokaler. Staben på 66 ansatte i 1978 var planlagt utvidet til nærmere 150 mennesker. I stedet for å leie i et påtenkt nybygg på Aker Norsco basen, ønsket Amoco å leie 3500 m2 i Dreyer AS sitt bygg i Bergelandsgaten 25 i Stavanger.[REMOVE]Fotnote: Kommunaldept. Arkiv 700.35 Etableringssaker. Rogaland. RSL/EJ 1.11.1978 A.N. Ref. nr. 84/1978-79.
Hvorfor sto det da i Stavanger Aftenblad 23. juni 1978: «Vil Stavanger si nei til kontorer? Prinsippdiskusjon i gang i formannskapet». Ønsket ikke Stavanger at flere oljeselskaper skulle etablere seg i kommunen? Hva var bakgrunnen for denne diskusjonen?
Pressproblematikk i Stavanger
I første halvdel av 1970-årene var det uvanlig stor aktivitet i Stavanger sammenlignet med tiåret før. Flertallet på Stortinget gikk i 1972 inn for å legge Statoil og OD til Stavanger fordi det var der oljevirksomheten allerede var samlet. Utbyggingen av Ekofisk- og Friggfeltet medførte at oljeselskapenes staber ekspanderte. Stor aktivitet på forsyningsbasene og bygging av Ekofisktanken og flere betongplattformer sysselsatte hundrevis av arbeiderfolk. Dette førte til press i arbeidsmarkedet og på boligmarkedet, et press som Stavanger kommune selv mente å takle bra.
Amoco etablerer seg i StavangerStaten ønsket likevel å ha et verktøy for å styre hvor det skulle anlegges byggeplasser for betongplattformer og lignende, og innførte en midlertidig etableringslov i 1973. Denne ble erstattet av Etableringsloven av 20. februar 1976 med virkning fra 1. januar 1977. Da var også Statfjordfeltet i en begynnende utbyggingsfase med Mobil som operatør, og Valhall skulle bygges ut. Amoco var dermed ikke alene om å øke bemanningen og trenge større lokaler i denne perioden. Det samme gjaldt Hydro, Elf, Agip og Shell som alle måtte søke Kommunaldepartementet om etableringsløyve.
I denne perioden dreide den statlige politikken seg fra å samle oljeaktivitet i Stavanger, slik som ved opprettelsen av Statoil og OD, til et ønske om å spre veksten nordover langs kysten slik at også andre byer og steder kunne nyte godt av ringvirkningene fra oljevirksomheten. Petroleumsnæringen skulle komme hele landet til gode. Etableringsloven ble brukt som et virkemiddel for å iverksette denne politikken.[REMOVE]Fotnote: Kristin Øye Gjerde, upublisert hovedoppgave «Stavanger som oljeby. Stavanger kommunes oljepolitikk 1965–1980» (1993): 110–111.
8. juni 1978 uttalte Olje- og energidepartementet dette helt klart: «antall oljeselskaper i Stavangerregionen er nå så stort at det ikke er ønskelig med noen ytterligere ekspansjon».[REMOVE]Fotnote: Kristin Øye Gjerde, upublisert hovedoppgave «Stavanger som oljeby. Stavanger kommunes oljepolitikk 1965–1980» (1993): 115.
Dette vekket bekymring blant politikere og administrasjonen i Stavanger kommune. Hvordan skulle en reagere? Arbeiderpartiet i Stavanger var naturlig nok mest lojal mot regjeringen. Hilmar Egeli (A) spurte i juni formannskapet om det ikke snart var på tide at Stavanger kommune sa nei til etableringer. Trengte Stavanger alle disse arbeidsplassene?
Amoco etablerer seg i StavangerHan fikk sterk motbør fra finansrådmann i Stavanger Hall Guttelvik. Han påpekte at det i 1977 bare var en nettoinnflytting på 90–100 familier i byen, mens det ble bygd 1000 nye leiligheter. Etter ordfører Arne Rettedal (H) oppfatning, lå veksten i Stavanger godt innenfor rammene alle de store partiene i Stavanger var enige om i generalplanen. Tore Husebø og Lars Vaage (H) trakk frem byens ansvar som oljehovedstad med forpliktelser om å tilby boliger og kontorlokaler.
Olav T. Laake (A) hadde et forslag: «Stavanger kommune burde spørre Sola kommune om ikke Norske Shell burde få etablere seg der de allerede var etablert? Mange mistenker Stavanger for å grafse til seg mest mulig arbeidsplasser. Det ville skape tillit hos våre naboer om vi spurte dem om de kan tenke seg å tilby oljeselskapene utvidelsesmuligheter,» uttalte han.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 23.06.1978, «Vil Stavanger si nei til kontorer?»
Ved å være litt jenkelig håpet Laake at Stavanger ville få litt å gå på i forhold til kommunaldepartementet. Men kommunalminister Arne Nilsen (A) skrev i et notat til regjeringen i juli 1978 at «ekspansjonen i Stavangerområdet fortsetter på et uforsvarlig høyt nivå.». Han mente det var om å gjøre snarest å få bygd alternative oljemiljøer nord for Stavanger med tanke på utviklingen av den nordligste delen av Nordsjøen.[REMOVE]Fotnote: Kristin Øye Gjerde, upublisert hovedoppgave «Stavanger som oljeby. Stavanger kommunes oljepolitikk 1965–1980» (1993): 118.
Olje- og energidepartementet var mildere innstilt, og mente at oljeselskap som fikk operatørstatus måtte få gode rammebetingelser.[REMOVE]Fotnote: Kommunaldept. Arkiv 700.35 Etableringssaker. Rogaland. E-sak 153/1978.
Pro et contra i Amocos søknad
Det siste argumentet kom til å veie tyngst når det gjaldt søknaden til Amoco om større kontorer i Stavanger. Det ble lagt vekt på at selskapet holdt på å utvikle Valhallfeltet. Tre plattformer skulle installeres i 1979, boring skulle skje i 1980 og produksjonen starte i 1981. Det skulle investeres for flere milliarder kroner, og selskapet trengte gode arbeidsforhold.
Amoco begrunnet søknaden med at selskapet holdt på å ansette flere ingeniører, produksjons- og sikkerhetsfolk. Konstruksjonsavdelingen i Oslo skulle flytte til Stavanger. Selv med 150 medarbeidere ville selskapet ha en forholdsvis liten organisasjon der det var viktig at avdelingene lå samlet av hensyn til god kommunikasjon internt i selskapet. Amoco var stadig i kontakt med OD, og hadde nær kontakt med Statoil. Som partner i Ekofisklisensen og fordi olje og gass fra Valhall skulle gå i rør via Ekofisk, var det viktig for Amoco å være nær Phillips. Amoco hadde videre eierinteresser i Statfjordfeltet hvor Mobil var operatør, og Mobil hadde også kontor i Stavanger.
For å komme myndighetene i møte, ga Amoco skriftlig uttrykk for at dersom selskapet fikk konsesjon på felter lenger nordover i 4. eller 5. konsesjonsrunde – og det ble gjort funn i disse leteområdene – ville det være naturlig å opprette avdelingskontorer mellom Bergen og Trondheim i en eventuell utbyggings- og produksjonsfase.
Etableringssaken ble anbefalt av Stavanger kommune, fylkesarbeidskontoret, plan- og utbyggingsavdelingen i Rogaland fylkeskommune, fylkesutvalget, arbeids- og tiltaksnemda og fikk til sist en positiv uttalelse fra Olje- og Energidepartementet.
Distriktenes utbyggingsfond konkluderte med at det ville være vanskelig for Amoco å ekspandere utenfor Stavangerområdet i forbindelse med Valhallutbyggingen. At anbefalingen satt langt inne ser en av følgende formulering: «Sekretariatet vil under tvil tilrå at Amoco får samtykke til å ta i bruk lokaler hos Dreyer A/S med et sysselsettingstak på 150 ansatte. Dette taket har selskapet akseptert skriftlig».
Kommunal- og arbeidsdepartementet var også i tvil, men fant å måtte legge vekt på tilrådingen fra Distriktenes utbyggingsfond. Dermed fikk Amoco Norway Oil Company samtykke til å ta i bruk kontorlokaler i Dreyers bygg i Stavanger. Saken ble bifalt ved kongelig resolusjon 3. november 1978.[REMOVE]Fotnote: Kommunaldept. Arkiv 700.35 Etableringssaker. Rogaland. RSL/EJ 1.11.1978 A.N. Ref. nr. 84/1978-79.
Et resultat til å leve med for Stavanger
Amoco fikk det dermed som det ville til slutt. Men før utfallet var klart, skapte saksbehandlingen i kommunaldepartementet i denne og andre etableringssaker i Rogaland store frustrasjoner. 4. august mente ordfører Arne Rettedal at det var en forvirrende politikk regjeringen hadde lagt opp til i forhold til tidligere retningslinjer. Stavanger hadde tatt på seg store forpliktelser da Stortinget vedtok å legge Statoil og oljedirektoratet til byen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 04.08.1978, «Agip avvises i Rogaland?»
Da en innstilling om veksten i oljevirksomheten i Stavanger ble lagt fram av sekretariatet i Distriktenes utbyggingsfond 24. august 1978, og konklusjonen var at all vekst i oljevirksomheten i Rogaland måtte stanses, ble Arne Rettedal rasende. Han oppfattet innstillingen som en beskyldning om at Stavanger kommune ikke hadde mestret utviklingen. Han fryktet at dersom regjeringen avslo videre ekspansjon i Stavanger, ville mye av oljevirksomheten i stedet ende opp i utlandet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 05.09.1978, «En fremgangsmåte som må være uhørt».
Amoco etablerer seg i StavangerRettedal og co var i oppklaringsmøte med kommunalminister Arne Nilsen og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland som ble litt mer forsonlige. Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde støttet også Stavanger, og mente at oljevirksomheten som var etablert i Stavanger måtte få rimelige arbeidsvilkår. Men Gjerde ønsket samtidig en spredning på sikt: “På den annen side må vi flytte den oljevirksomheten som ikke nødvendigvis må ligge i Stavanger, andre steder i pakt med de distriktspolitiske målsettinger som er trukket opp for oljevirksomheten i Norge,» uttalte han.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis, 06.09.1978, «Må sikres rimelige vilkår».
De endelige vedtakene om hvilke retningslinjer som skulle gjelde for praktiseringen av etableringsloven, ble gjort i regjeringsmøte den 28. september 1978. Konklusjonen som ble offentliggjort 6. oktober var at: «Nye oljeselskaper som skal opprettes i Norge, bør i sin helhet lokaliseres utenfor Stavangerområdet.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 09.10.1978, «Nye oljeselskaper ikke til Stavanger».
Som vi har sett fikk Amoco positivt svar på sin søknad i november 1978 på betingelse av et tak på 150 ansatte og løfte om å etablere avdelingskontor mellom Bergen og Trondheim, dersom selskapet skulle finne olje og gass på felt lenger nord. Lignende vilkår ble satt til andre oljeselskaper som søkte om etableringsløyver i perioden 1977 til 1980 blant andre Agip, Elf, Hydro, Mobil, BP og Statoil.[REMOVE]Fotnote: Flere saker i Kommunaldept. Arkiv 700.35 Etableringssaker. Rogaland.
I Stavanger kommune var ikke politikerne så bekymret lenger. Hvis selskapene som allerede var etablert fikk brukbare arbeidsforhold, var det ikke nødvendig å se så mørkt på det.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 09.10.1978, «Vi får nå se på praksis».
Nabo til Verdens lys
Amoco etablerer seg i StavangerAmoco inngikk en 15 års leieavtale i Dreyerbygget i Bergelandsgata og flyttet inn der i 1981. Der holdt selskapet til frem til 1995 da det flyttet inn i et nybygg i Verven 4.
Bergelandsgata var fra før kjent for sine bedehus – omtrent 20 i tallet. Amoco holdt til ved siden av huset der skiltet «Jesus – Verdens lys» skinte over Breiavatnet med front mot Atlantic. En amerikansk gjest av Amoco som bodde på Atlantic lurte på hva skiltet betydde? «Jesus – verdens lys» ble det svart på engelsk. Amerikaneren tenkte seg om. Så sa han: «Amoco bør søke om å få et skilt der det står: And Amoco provides the fuel…» (Og Amoco sørger for drivstoffet.)[REMOVE]
Fotnote: Stavanger Aftenblad, 11.04.1981, «Mange etableringer i Stavanger-området».
Amoco relocates to StavangerFrom discovery to development with Hod