ABC – fra husforening til LO
Husforeningen samordnet seg etterhvert i en større forening som utviklet seg til en selvstendig fagforening, Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg OFS. Men parallelt med utvikling i arbeidsorganiseringen i Norge, måtte også OFS endre seg, og til slutt ble de for små. OFS opphørte som frittstående og partipolitisk uavhengig arbeidstakerorganisasjon og ble en del av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). ABC ville ikke inn i YS, det oppsto en uenighet mellom ABC og OFS og «skilsmissen» måtte til slutt avgjøres av Høyesterett.
For å se hvordan og hvorfor ABC oppsto, hvordan klubben gjennom OFS etablerte seg utenfor det korporative system, for til sist å kapitulere, må vi først tilbake å se hvordan systemet fungerte da oljeindustrien kom til Norge.
Norge på 1960-tallet
ABC – fra husforening til LO, arbeidsliv,De første tildelinger på norsk sokkel var preget av utenlandsk industri og dominert av angloamerikanske operatørselskap, leverandører, eksperter og arbeidsledere som hadde forutsetninger i oljeselskapenes tradisjoner og multinasjonal organisering. Virksomheten i Norge på 1960-tallet var relativ avgrenset og isolert – det varen liten enklave i den norske industrien. Oljevirksomheten omfattet bare de som var direkte hadde sitt arbeid i oljeselskapene og i oljeletingen var det lite sysselsetting. I 1969 utgjorde det bare 500 arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 72.
Den internasjonale oljeindustrien var på 1970-tallet preget av autoritære og hierarkiske trekk som tilsynelatende skjøv det mer medvirkningsorienterte norske korporative systemet til side. Oljeselskapene hadde med seg holdninger og metoder fra multinasjonal industri og det var lite rom for norske fagforeningstradisjoner og kollektiv organisering. De syv søstre – de syv største oljeselskapene i verden, Standard Oil of New Jersey (Esso), British Petroleum, Royal Dutch-Shell, Gulf Oil, Texaco, Standard Oil of California (Chevron) og Standard Oil of New York (Mobil) – hadde opparbeidet seg en maktkonsentrasjon og trumfet stort sett igjennom sine interesser og arbeidsformer, med et sentralisert og stivt styringssystem, hvor avgjørelser på detaljert nivå ble avgjort på sentralt hold.
I Norge ble de møtt med krav om at virksomhetene skulle drives fra norsk jord gjennom norske datterselskap. Det endret imidlertid ikke den tette rapporteringsstrukturen til konsernledelsen i moderselskapet. Selv om Amoco ikke var en del av de syv søstre, var styringssystemene de samme. Graden av lokal frihet var liten.
Arbeidsprosedyrene var preget av standardisering, både i forhold til teknologi og organisering av arbeidet. De amerikanske selskapene drev ledelse ovenfra og ned. I tillegg var virksomheten preget av en spesialisert arbeidsdeling, et entreprisesystem med et helt nettverk av spesialiserte kontraktørsystem. Mens operatørselskapet utførte visse nøkkelfunksjoner, ble mer arbeidsintensive oppgaver satt ut til underleverandører. Det førte til en komplisert og differensiert selskapsstruktur.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 75.
Dette var et system som underminerte fellesskap og solidaritet. Konglomeratet av selskaper og organisasjonsmønstre var uoversiktlig og oppstykket og gjorde solidariteten mellom yrkesgrupper avgrenset.
Det oppsto tidlig motsetninger mellom oljenæringen og norsk arbeidslivskultur. For de utenlandske operatørselskapene var styringsretten og forretningsfriheten hellig og de viste uvilje mot fagforeninger og arbeidslivsamarbeid. Dette gjaldt også Amoco som var et av de første oljeselskapene som etablerte seg i Norge.
Husforeningene
Husforeningsmodellen dominerte store deler av virksomheten på tidlig 1970-tallet og de etablerte fagforeningene fikk knapt for feste. Først ut var Ekofisk-Komiteen som ble opprettet allerede i 1973 av amerikanske Phillips Petroleum, fulgt av Statfjordansattes forening (SaF) i det amerikanske Mobil og EANOF – husforeningen for operatøransatte i franske Elf.
Ekofisk-komiteen var i utgangspunktet ikke en selvstendig klubb, men en fagforening underlag bedriften, det som i USA kalles en Company Union. I 1973 kom Phillips Petroleum Norway til de om lag 200 ansatte på Ekofisk med forslag om et representasjonsorgan som kunne legge til rette for mer formelle relasjoner mellom ledelsen og tilsatte. De ville etablere et tillitsmannsutvalg selskapets ledelse kunne kommunisere med – innenfor det selskapet fant rimelig. Phillips aksepterte ikke restriksjoner i styringsretten, og opprettet derfor det de kjente – en Company union.[REMOVE]Fotnote: Kulturminne-Ekofisk.no
Da Phillips la fram planene om å danne en selskaps intern fagforening var det overraskende nok få motforestillinger blant de ansatte og Phillips Petroleum Company Norway Employee Commitee (PPCNEC) ble startet.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 69.
Selskapet hadde to agendaer med prosjektet: å få et noenlunde lojalt tillitsmannsapparat som ledelsen i selskapet kunne stole på og å holde den etablerte fagforeningen borte – unngå innblanding fra «outside third parties». Selskapet var villig til å diskutere lønn og yte bistand i skattespørsmål, men husforeningen fikk ikke gehør i saker om arbeidsmiljø, arbeidstid eller arbeidsvern. Men utviklingen gikk ikke slik Phillips hadde sett for seg og ønsket – husforeningen begynte tidlig å opponere og allerede senere samme år brøt de med sin arbeidsgiver og startet arbeidet med å bygge en uavhengig fagforening – uten tilknytning til verken selskapet eller noen hovedorganisasjon. Foreningen tok navnet Ekofisk-komiteen. Den viste seg å være en aksjonsvillig, fri og uavhengig fagforening av og for oljearbeidere.
Allianser
ABC – fra husforening til LO, arbeidsliv,Etter å ha forsøkt løse allianser med flere andre forbund kikket Ekofisk-komiteen til andre husforeninger – Mobil og Elf. Og i 1977 ble det bestemt å opprette et samarbeidsutvalg, et forum hvor tillitsvalgte kunne treffes og utveksle meninger og synspunkt – men uten beslutningsmyndighet eller vedtekter. Mot slutten av året ble det utviklet mer bindende, formelle vedtekter og sammenslutningen fikk navnet Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg – OFS. Det var en frittstående fagforening uten tilknytning til LO eller andre hovedorganisasjoner, snarere etablert som en motsetning til LO. Foreningene skulle ikke slås sammen og de forhandlet hver for seg med sine respektive operatørselskap lokalt, og lønns- og arbeidsvilkår var svært ulike fra selskap til selskap.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 93.
OFS vokste og 1980 ble et merkeår da foreningen fikk status som landsomfattende arbeidstakerorganisasjon og seilte opp som en skarp konkurrent til NOPEF — Norsk Olje- og petrokjemisk Fagforbund, et forbund innen LO-systemet. Vesensforskjellen mellom OFS og den etablerte fagbevegelsen var ageringsmønsteret; grunnplansaktivisme og streikevilje.
OFS viste kampviljen allerede ved første anledning. 1981 kom det til ulovlige aksjoner på Statfjord – den første i en lang rekke streiker. Og aksjonsvilje viste å lønne seg – lønnsøkning i oppgjøret i 1981 var på mellom 30 og 35 prosent. Seieren skyltes ikke bare OFS egeninnsats, men også en svak arbeidsgiverorganisering. Operatørselskapene hadde som nevnt en frihetsideologi – og var av prinsipp imot all statlig innblanding og overordnet organisering. Det eksisterte riktignok et samarbeidsorgan, men det var ikke forpliktende og ikke tilknyttet en arbeidsgiverorganisasjon. Samarbeidsorganet Norske Operatørselskapers Forening (NOAF) hadde seks deltakere; foruten Phillips, Mobil og Elf var de tre norske selskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum med. Foreningen forhandlet ikke på vegne av medlemmene og lønns- og arbeidsvilkår ble regulert gjennom lokalavtaler.
Etter de ulovlige aksjonene på Statfjord ga Mobil etter og tilbød sine ansatte et raust lønnshopp. Og de andre selskapene måtte følge etter. For et operatørselskap utgjorde lønningene bare en liten del av utgiftene, det kostet atskilling mer å få stopp i produksjonen.
Arbeidsgiversiden, LO og staten begynte å se OFS som en trussel mot maktbalansen i arbeidslivet. Organisasjonene ellers i arbeidslivet holdt seg stort sett til det korporative system og aksepterte de økonomiske rammene til staten. Selv om OFS lå utenfor det etablerte system, hadde de nytt godt av sympati i opinionen, men etter lønnsoppgjøret i 1981 endret det seg og begrepet lønnsadel ble stadig oftere brukt. Men lønnsoppgjøret utløste også frustrasjon blant LOs medlemmer og følgene ble en masseutmelding. OFS hadde vist seg som et problem for hele lønnssystemet i Norge, og for å bøte på det startet styresmaktene en storstilt fornorskingsprosess av oljesektoren.[REMOVE]Fotnote: Sejersted 2002: 197.
Fornorsking
Oljevirksomheten gjennomgikk fra begynnelsen av 1980-tallet en prosess der aktører i sektoren gradvis ble påtvunget spilleregler mer i tråd med det norske arbeidsliv generelt. Det innebar en «normalisering» av avtaleverket og arbeidsvilkårene i virksomhetene, samtidig som det gikk mot en utvikling av et forenklet og langt mindre fragmentert organisasjonsmønster på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.
I dag er det bare to dominerende forbund på arbeidstakersiden IE (LO) og SAFE (YS) og utenlandske og norske oljeselskap har samkjørt sine interesser igjennom Norsk olje og gass. Oljeindustrien er ikke lengre en enklave i samfunnet, men en integrert og viktig del av den norske modellen.
OFS hadde vist seg kompromissløs, og hadde en mulighet til å ramme der det sved mest – de kunne på kort varsel stenge hele oljeproduksjonen. Det medførte en maktposisjon større enn medlemstallet skulle tilsi.
Etter lønnsoppgjøret i 1981 var Willoch-regjeringen ikke først og fremst bekymret for lønnsutviklingen i Nordsjøen, men redd for smitteeffekten til landindustrien. Den samme regjering som tidligere hadde kritisert korporativismen, gikk nå inn for at selskapene måtte tilpasse seg arbeidslivstradisjonene. Selskapene fikk beskjed om å legge om lønnspolitikken og forholde seg til en arbeidsgiverorganisasjon – hvis ikke ville det få konsekvenser for både framtidige konsesjonstildelinger, skatteregler og arbeidstvistloven, den såkalte Willoch-doktrinen. Og operatørselskapene fulgte opp, omgjorde gamle Norske Operatørselskapers Forening til Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) og ble medlem i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF). NOAF er forløperen til dagens Norsk Olje og Gass. Fram til nå hadde fagforeningene kunnet spille på motsetninger mellom selskapene, men med en allianse mellom selskapene og staten ble denne muligheten tatt vekk. OFS mistet til da sitt viktigste kort – de kunne ikke lengre spilleoperatørselskapene opp mot hverandre.
OFS – en paraplyorganisasjon
ABC – fra husforening til LO, arbeidsliv,Organiseringen på arbeidsgiversiden drev også igjennom en endring i OFS. OFS var en ubyråkratisk og lite hierarkisk organisasjon hvor det ikke var langt mellom bunn og topp. Som følge av den store seieren i lønnsoppgjøret ønsket stadig flere foreninger og yrkesgrupper å knytte seg til organisasjonen. Som følge av dette og regjeringens innstramning, ble det på et ekstraordinært landsmøte i 1982 vedtatt at OFS skulle bli en hovedorganisasjon for alle yrkesgrupper i Nordsjøen, ikke bare for operatøransatte. Det ble vedtatt nye vedtekter og navnet ble endret til Oljearbeidernes Fellessammenslutning – fortsatt med forkortelsen OFS. De gamle husforeningene – de tre organisasjonene for operatøransatte dannet Operatøransattes Forbund (OAF) som ble et av fire forbund.
Tre nye forbund ble tatt opp – Rederiansatte Oljearbeideres Forbund (ROF), Oljeborernes Forbund (OBF) og Cateringansattes Forbund (CAF). Men OFS sentralt hadde fortsatt relativt lite makt over enkeltforbundene og hvert forbund forberedte selv tariffsaker og førte selv forhandlinger. De første årene var solidariteten mellom forbundene relativt god; om enn spent.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen 2012: 116. Hovedmålet var nå å rydde LO og YS ut av Nordsjøen.
ABC opprettes og blir del av OFS
Fagforening og fusjonen, forsidebilde, økonomi, Nye endringer – Offshore People Strategy og GO4FFagforeningen til Amoco ble dannet 14. februar 1983 som en husforening for alle ansatte i oljeselskapet Amoco. I mars 1983 søkte de medlemskap i OAF og ble innvilget det en måned senere.
Etter 1981 fulgte noen vanskelige år for OFS. Reallønnen til de fleste offshorearbeider gikk ned i løpet av 1980-årene og hvert oppgjør med unntak av 1987 ble tatt til rikslønnsnemnd. Enkelte grupper som cateringansatte kom bedre ut enn andre, men det var fortsatt et stort gap mellom dem og de operatøransatte.
OFS fortsatte å føre en aktivistisk og offensiv lønnspolitisk strategi, men oppnådde ikke mer en LO-forbundene. Frustrasjonen spredde seg blant de kontraktøransatte som hadde harmonisering av lønn som sitt fremste krav. De økonomiske rammene og oppgjørsformen ble satt av hovedorganisasjonene LO og NAF, sammen med myndighetene. Willoch-doktrinen sammen med lønnsnemnd hadde svekket OFS og foreningen klaget på at det ikke fantes mulighet til reelle forhandlinger i Nordsjøen.
Organisasjonen beholdt likevel sin forbundsautonomi og grunnplansorientering, og sto fram som politisk uavhengig og lite sentralstyrt.
NRK fjernsyn, 9. april 1984: Fare for full stans på Valhall 12. september 1984: Streik og lockout i Nordsjøen
NOAF hadde utvidet sitt medlemsområdet fra de opprinnelige 12 operatørselskapene med fire cateringselskap og seks borebedrifter og sto dermed sterkere. For å ordne uoversiktlige avtaleforhold fremmet NOAF høsten 1985 forslag om å etablere en felles tariffavtale for produksjon, catering og borevirksomheten. Forslaget fikk ikke gjennomslag hos arbeidstakersiden.
OFS ville ha forbundsvise forhandlinger, hvert enkelt forbund skulle selvforhandle sine tariffkrav uten samordning med de øvrige forbundene. Men samtidig definerte OFS noen felles krav; nedsettelse av pensjonsalder til 55 år, nedsettelse av arbeidstid fra 55 til 33,6 timer per uke, utvidet fødselspermisjon og lik lønn for likt arbeid. Selv med krav om harmonisering på tvers av forbund og yrkesområder – lik lønn for likt arbeid – skulle det føres selvstendige forbundsvis oppgjør.
NOAF ga seg ikke og før lønnsoppgjøret i 1986 ga de klar melding om at avtaler og forhandlinger skulle samordnes og at det skulle føres et solidarisk oppgjør hvor utfallet av ett forbunds forhandlinger ville innvirke på de andre forbundenes forhandlinger.
For OFS var det uaktuelt med samordnede forhandlinger. Hvert enkelt forbund skulle forhandle sine tariffkrav uten samordning.[REMOVE]Fotnote: www.kulturminne-statfjord.no Noen unntak ble gjort da OFS fremmet felles krav på vegne av alle forbundene om senkning av pensjonsalder, arbeidstidsredusering og lønnsharmonisering. Men selve lønnsforhandlingene foregikk hver for seg.
Cateringansatte Forening (CAF) var først ute. De gikk for full lønnsharmonisering med andre offshoreansatte. Kravet ble forkastet av arbeidsgiversiden og 6. april 1986 gikk CAF til streik og – til tross foren viss motvilje – fulgte de andre forbundene i OFS lojalt opp og tok ut sine medlemmer i sympatistreik. NOAF på sin side kunne ikke akseptere kravet og varslet lockout av samtlige medlemmer av både OFS og NOPEF på alle faste produksjonsplattformer. Dermed var alle arbeidstakerne i konflikt før de andre forbundene hadde startet sine forhandlinger.
Resultatet var nedstenging av hele produksjonen på norsk sokkel og tvungen fordelingsløsning hos Rikslønnsnemnden.
Konflikten var beleilig for både staten og selskapene. Oljeprisen hadde det siste året falt dramatisk, OPEC presset Norge for å redusere produksjonen og også USA ga klare signaler om at det var ønskelig med produksjonsbegrensning for å presse oljeprisene opp igjen. Staten hadde med andre ord ikke hastverk med å få avsluttet konflikten og streiken/lockouten trakk ut. Aksjonene kostet OFS mye og konflikten måtte stoppes på en eller annen måte. Arbeidsgiversiden så ikke ut til å ville fire. For å få en utvikling og helst presse igjennom en lønnsnemnd tok OFS ut alle norske arbeidere på Frigg-feltet, også de som arbeidet på britisk side og stoppet dermed produksjonen på den britiske siden av feltet. Det fungerte etter planen.
Belasting ble for stor for regjeringen som fryktet konsekvenser for troverdigheten til Norge som gassleverandør. Etter to uker med lockout og streik, fremmet regjeringen den 25. april forslag om tvungen lønnsnemd og arbeidet ble umiddelbart gjenopptatt. CAF fikk ikke gjennomslag for noen krav og rammene fra LO/NAF-oppgjøret ble akseptert.
Lønnsoppgjøret hadde vist at den desentraliserte beslutningsstrukturen ikke ga OFS tilstrekkelig styring. På kongressen høsten 1986 ble organisasjonsstrukturen satt under debatt. De måtte finne en måte å få slutt på interne konflikter. OFS ble omorganisert slik at fagforbundene ble nedlagt og de enkelte klubbene ble direkte medlemmer i OFS. Dette medførte at OFS ble en overordnet fagforening med hovedavtale med arbeidsgiversiden, og som bestemte bruken av kampmidler. Dette hadde tidligere tillagt fagforbundene.
Dette har blitt sett på som det institusjonelle gjennombruddet og sluttproduktet fornorskingsprosessen og den statsinitierte disiplineringen av oljearbeiderne. Arbeidslivets urokråker var blitt tøylet – trodde man.
1990-tallet
Industrien i verden var i 1990 preget av en økende globalisering, markedsliberalisme, utsetting av tjenester, prosjekttilsettinger og kontraktørvirksomhet. I Norge var det økonomisk krise og den største arbeidsledigheten etter andre verdenskrig. Høy og økende arbeidsledighet på slutten av 1980-tallet framtvang tilpasninger etter den lånefinansierte festen midt på 1980-tallet og oljeprisfallet i 1986. En ny konsensus i arbeidsdelingen i den økonomiske politikken ble etablert. Partene i arbeidslivet skulle sørge for moderate oppgjør, mens finanspolitikken ble benyttet til å holde arbeidsledigheten nede. Etter to år med lønnslov (1988-89) var inflasjonen dempet og fri lønnsdannelse igjen lov, men LO ønsket videreføring av moderasjonslinjen, de ville ikke gjenoppleve 1980-tallets uheldige utvikling.[REMOVE]Fotnote: Per Kleppe, Fafo-rapport, Samfunnskontrakt. Solidaritetsalternativet fortid og framtid. 1999.
Men i OFS rådet ikke samme holdning. Her var forventningene til lønnsoppgjøret 1990 høye. Etter to år med lønnslov krevde arbeidstakerne noe igjen for moderasjonslinjen de hadde holdt under foregående oppgjør. På grunnplanet i OFS rådet en holdning for å gjenta opplegget fra 1981 med å streike seg til bedre vilkår om så streiken var ulovlig.
Forhandlingene var steile og etter tvungen mekling og møte hos kommunalministeren ble det streik. Etter 36 timer kom lønnsnemnden. Det var som ventet, men arbeiderne ble likevel overrasket over at avgjørelsen kom så raskt.
OFS mistet styringen over egne rekker og offshorearbeiderne fortsatte i en ulovlig aksjon. Arbeidsgiverne var godt forberedt, de sørget for minimum bemanning, samtidig med flest mulig ledere på jobb offshore. Enkelte steder stengte de telefonlinjene, og flere; særlig Statoil, truet med oppsigelser. Etter en uke måtte de streikende gi seg etter i et sviende nederlag. Represaliene som fulgte la grobunn for en langvarig mistillit og bitterhet mellom OFS og operatørselskapene. Men det dempet også streikeviljen. 28 arbeidere ble sagt opp. Statoil, hvor 20 av de oppsagte hadde arbeidet, kom med krav om at hvis de skulle ha jobben tilbake måtte OFS gå til disiplinærforføyninger mot de reelle streikelederne. OFS gikk med på dette, men beslutningen førte misnøye blant medlemmene og følgen ble at også ledelsen i foreningen måtte gå.
Mellom 1990 og 1996, i perioden dominert av solidaritetsalternativet, gikk de fleste oppgjør uten konflikter – men det ikke dermed sagt de var rolige – fagforeningene gikk hardt ut mot hverandre. Men OFS var svekket etter streiken i 1990 og spliden internt forsvant aldri. Den skapte snarere grobunn for det som skulle komme.
Krav om 100 000 medlemmer?
Et korporativt system innebærer at det er et nært samarbeid mellom yrkesorganisasjonene og staten. Organisasjonene deltar i statlige råd og utvalg og det utvikles formelle og uformelle bånd mellom de forskjellige aktørene. Organisasjonene må akseptere rammene staten trekker opp for den økonomiske politikken, og må forplikte medlemsmassen på det samme. Fagbevegelsen får innflytelse, samtidig som den blir sterkere knyttet til statens politikk. Det fører til begrensninger på grunnplanets mulighet til å mobilisere mot den statlige politikken.
OFS ble av mange sett på som en trussel mot det dette systemet, både gjennom at foreningen ikke var ikke bundet opp i et forpliktende samarbeid og på grunn av kampviljen som de viste gjennom streiker og ulovlige aksjoner. Både regjeringen og flere av de store organisasjoner i arbeidslivet ga uttrykk for at det var for lett å streike i Norge og at små og uavhengige fagforeninger førte en uansvarlig lønnskamp. Både LO og NHO fremmet forslag om hvordan forhandlingsretten og streikeretten kunne begrenses. Fra arbeidsgiversiden ble det uttrykt ønske om at fagforeningene måtte ha en medlemsmasse på 100 000 medlemmer for å ha forhandlings- og konfliktrett, samt være landsdekkende.
Arbeidsrettsrådet ble bedt av Kommunal- og arbeidsdepartementet om å foreta en vurdering av de prinsipper som lå til grunn for arbeidstvistloven, med særlig vekt på forholdene der det var flere konkurrerende tariffavtaler innen samme område. De kom i en rapport fra 1993 fram til samme konklusjon som NHO, en hovedorganisasjon burde ha over 100 000 medlemmer for å kunne forhandle eller gå i streik. De foreslo i tillegg at en hovedorganisasjon måtte binde sine medlemsforbund og selv ha det avgjørende ordet ved en arbeidskamp.[REMOVE]Fotnote: NOU 1996:14. Prinsipper for ny arbeidstvistlov.
Forslaget var omstridt. OFS var riktignok definert som landsdekkende, men hadde ingen mulighet til å oppfyllekravet om 100 000 medlemmer.
De omfattende endringene i Arbeidstvistloven ble drøftet, men etter en lang og til dels opphetet diskusjon besluttet Stortinget ikke å videreføre forslagene. Men utspill fra både NHO, LO og arbeidsrettsrådet sier noe som stemningen i arbeidslivet på 1990-tallet og hvordan små, uavhengige kamporganisasjoner ble sett på og Arbeidsrettsrådets rapport fikk også stor påvirkning på kommende års konflikter i OFS.
De interne konfliktene tar overhånd
OFS hadde vært preget av indre stridigheter. Det hadde vært både personlige uoverstemmelser, motsetninger mellom sør og nord i Nordsjøen (mellom Ekofisk-komiteen og SAF), mellom store og små klubber, og en betydelig uenighet i forbindelse med utvidelse av medlemsgrunnlaget. ABC sto på Ekofisk-komiteens side.[REMOVE]Fotnote: Høyesterett dom – HR-2000-328 – Rt-2001-603 (114-2001).[REMOVE]Fotnote: De Facto, mars 1996, Ved en skillevei.
Et av de vanskelige spørsmålene gjaldt utvidelse av medlemsgrunnlaget. Skulle entreprenøransatte som utførte arbeid i Nordsjøen bli medlemmer? Fra starten var OFS en organisasjon bare for operatøransatte, men organiserte etter hvert også ulike grupper entreprenøransatte som arbeidet på norsk sokkel. For at OFS skulle få tariffavtale for nye grupper ble andre grupper tatt ut i sympatistreik. Dette var en belastning for etablerte klubber, blant dem ABC.
Framtidig organisasjonsform ble satt under debatt både i OFS og i klubbene. ABC fremmet allerede til kongressen i 1994 forslag om å snakke med NOPEF, men ble nedstemt.
På sentralstyret 30. august 1995 ble det vedtatt at organisasjonsdebatten skulle gjennomføres i regi av OFS og det ble nedsatt et utvalg for å forberede saken med sikte på kongressvedtak om organisasjonstilhørighet i 1996.
SAF valgte sin egen vei og utarbeidet i 1995 forslag om intensjonsavtale om samarbeid mellom dem og YS. SAF gikk til uravstemning som resulterte i flertall for utmelding av OFS og innmelding i YS. OFS hadde ikke forhandlingsrett for landansatte og SAF ønsket en organisasjon som kunne ta vare på alle grupper innenfor olje og energisektoren, være seg på havet, på kontor på land, raffinerier eller mulige framtidige gasskraftverk. Dette ville være i tråd med utviklingen hos operatørselskapene. Dette mente SAF enklest kunne oppnås gjennom YS. Etter uravstemningen kunne SAF melde seg ut av OFS på vedtektsmessig måte ved å holde ny uravstemning etter seks måneder.
Både LO og YS er landsdekkende hovedorganisasjoner. LO har tradisjonelt sett hatt et tett samarbeid med Arbeiderpartiet, og har vært organisert i industriforbund. Det vil si at medlemmene omfatte alle arbeiderne innen en industri eller bransje. YS på sin side er en partipolitisk uavhengig organisasjon og organiseres i både yrkes- og industriforbund. Både OFS, senere SAFE – Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren og NOPEF – Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, senere Industri Energi er forbund som ta høyde for å organisere alle ansatte innen energisektoren.
SAF med leder Terje Nustad i spissen startet så en kampanje for å melde hele OFS inn i YS. De truet med at dersom dette ikke ble gjort ville SAF gå ut av OFS og fagforeningen ville stå igjen svekket. SAF var den klart største klubben i OFS. Terje Nustad gjestet ABC sitt årsmøte og argumenterte for YS. Her vant han ikke gehør. ABC ønsket et fortsatt uavhengig OFS og på årsmøte 19. januar 1996 fattet klubben følgende vedtak:
«Årsmøte i ABC har besluttet å arbeide for å opprettholde Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) i sin nåværende form. Amoco Bedrifts Club vil i 1996 ha ledervervet i områdeutvalget for operatøransatte, og vil her være en pådriver for å videreutvikle OFS.» Operatørområdet i OFS, som var et samtaleforum for operatøransatte uten besluttende myndighet, vedtok 1. mars 1996 (med unntak av SAF) å arbeide for et samlet OFS som kunne fortsette å framstå som et selvstendig alternativ til hovedorganisasjonene.
Selv om det var enighet i operatørområdet om å fortsette et uavhengig OFS fortsatte spenningene mellom operatørområdet og det sittende styret. Og folk sto ikke i veien for å omtale ledelsen i krasse ordelag. Gubbevelde, navlebeskuende, ser for mye bakover, selvopptatte, var karakteristikker SAF brukte om styret i et intervju med Bergens Tidende.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende 14. februar 1996, Oljearbeiderne splittet.
Saf fikk støtte fra OFS klubben i Hydro. I brev som gikk ut til medlemmene fra OFS Hydros styre i 1996 oppsummeres det mange følte: «Pr. i dag har vi så store konflikter internt i OFS sentralt at det er veldig vanskelig å se at de er i stand til å ivareta våre medlemmer sine interesser på sokkelen. OFS er en organisasjon hvor det har pågått store personlige intriger, der personlig prestisje går foran foreningens ve og vel. Likedan har de store foreningene en tendens til «ikke» å akseptere lovlig fattede vedtak. […] Til dels udemokratiske styringsformer lover ikke noen stor framtid som organisasjon. Denne usikkerheten har ført til handlingslammelse, tåpelige utspill og medlemsflukt.» I brevet anbefalte styret i OFS Hydro at medlemmene vurderte om OFS var en organisasjon de ønsket å være tilsluttet i framtiden.[REMOVE]Fotnote: OFS i dag. Udatert brev til medlemmene av OFS Hydro, signert Oddvar Karlsen, leder. ABC arkiv, perm ABC uravstemning, eske 4066. Styret ønsket tillatelse til å starte forhandlinger med NOPEF avd. 130, avdelingen som organiserte de ansatte i Norsk Hydro.
Den siste streiken
Midt oppe i maktspillet i OFS gikk foreningen inn for streik for medlemmer innen konstruksjon og vedlikehold. Kravet fra OFS var egen tariffavtale for disse gruppene. Både for å få større tyngde og som en konsekvens av arbeidsrettsrådets innstilling rekrutterte OFS på 1990-tallet vedlikeholdsarbeider som jobbet vekselvis på land og offshore. Våren 1996 tok OFS flere av dem ut i streik med krav om tariffavtale også for dem.
NHO nektet å opprette egen avtale med OFS, arbeidsgiverne mente at Fellesforbundet allerede hadde avtalerett i selskapene og de var langt flere. Arbeidstakerorganisasjoner hadde rett til å bruke streik og andre kampmidler for å tvinge arbeidsgiverne til å inngå avtale, men det stilte store krav til samhold og styrke. OFS var en kamporganisasjon som var meget bevisst at deres medlemmer forvaltet nasjonalskatten – olje og gass rikdommen. For å få gjennomslag måtte det sterkeste virkemiddelet tas i bruk. Oljeproduksjonen på norsk sokkel måtte stenges! Da måtte operatøransatte tas ut i sympatistreik.
Til tross for uttrykt motvilje fra områdeutvalget for operatørklubbene vedtok arbeidsutvalget i april å ta ut medlemmer av enkeltklubber i sympatistreik til fordel for de streikende konstruksjons og vedlikeholdsarbeiderne. Sympatistreik ville starte 16. april. Arbeidsutvalget i OFS hadde tatt avgjørelsen om sympatistreik, men etter avgjørelsen var tatt, reiste styret på påskeferie og overlot ansvaret for streiken til en ikke sentralt ansatt i organisasjonen. Den tillitsvalgte glemte, mot vedtatt framgangsmåte, å varsle de involverte klubbene. Måten ting ble gjort på førte til sterke reaksjoner fra blant annet ABC og første forsøk på sympatistreik ble stoppet med grunnlag i at den varslede konflikten ikke var godkjent av sentralstyret.
Arbeidsutvalget fikk deretter igjennom en godkjennelse i sentralstyret og sympatistreiken ble startet 4. mai med unntak av to klubber – Ekofisk-komiteen og ABC.
Ekofisk-komiteen vedtok i april1996 ikke å delta i den varslede sympatistreiken. De ønsket ikke å delta i streik som rammet installasjoner deres egne medlemmer arbeidet på, hvis de ikke selv var med i beslutningen om aksjonen. De henviste til vedtektene fra 1993 som innebar en vetorett for Ekofisk-komiteen. OFS kalte dette streikebryteri og at Ekofisk-komiteen ikke fulgte en lovlig bestemt streik.
ABC stilte seg på linje med Ekofisk-komiteen og ba OFS ledelsen om å endre streikevarselet. Også ABC hadde, på linje med Ekofisk-komiteen, i sine vedtekter fra 1993 mulighet for å avstå fra sentralt pålagte krav om sympatistreik.
I 1994 nektet ABC, som følge av egne vedtekter, å følge OFS sitt krav om sympatistreik. Det hadde ført til et oppvaskmøte. Den gang hadde Ekofisk-komiteen stått på OFS sin side og gått inn for irettesettelse av ABC for dårlig organisasjonsdisiplin. Men nå var de to foreningene samstemte. ABC mente at streiken var særdeles dårlig organisert og at avgjørelsen om å streike var tatt av toppledelsen uten involvering fra foreningene den ville ramme.
ABC trakk seg fra styret i OFS og i et brev av 30. april 1996 fra ABC til OFS står det: «Vi vil meddele arbeidsutvalget/sentralstyretat ABC legger ned sine verv i området utvalget operatør som er en naturlig konsekvens av å gå imot sentralstyrets vedtak om å gå til sympatiaksjoner den 4.5.96 og 5.5.96.» Undertegnet Ingar Haugeberg – Leder ABC.
I en pressemelding datert 3. mai 1996 skriver samme Ingard Haugeberg at «grunnlaget for å avstå fra en sympatistreik ligger i den totale mangel på forberedelse, koordinering og informasjon fra OFS sentralt til ABC-styret. Eksempelvis kan nevnes at ABC først ble informert av bedriftsledelsen om at våre medlemmer på Valhall skulle delta i streik,» avsluttes pressemeldingen.
I pressemeldingen kom det fram at ABC mente at det var lite klokt å gå til streik i en periode med intern uro, hvor flere klubber vurderte utmeldelse og hvor forbundet sto svakt blant sine medlemmer. ABC-klubben var klar over at eksklusjon fra OFS var en mulighet –«Nå gjenstår det bare å se om sentralstyret OFS ekskluderer oss 10. mai.»[REMOVE]Fotnote: Pressemelding, 3. mai 1996 fra Klubbleder Ingard Haugeberg, klubbleder ABC. ABC – hvorfor vi trosser OFS. ABC arkiv, perm ABC uravstemning, eske 4066.
Eksklusjoner – begynnelsen på slutten
Og eksklusjonene kom! Samtlige styremedlemmer i Ekofisk-komiteen og ABC ble ekskludert fra OFSs sentralstyre med begrunnelse at de ikke ville etterkomme pålegget om å delta i sympatistreiken.[REMOVE]Fotnote: Brev fra OFS ved leder Petter Chr. Bonde til Ingard Haugeberg, 10. mai 1996. ABC arkiv, perm ABC uravstemning, eske 4066. Ekofisk-komiteen valgte som konsekvens å anse seg som utelukket fra OFS. Styre i Ekofisk-komiteen hadde allerede i april 1996 gått inn for å melde klubben ut av OFS. Dette skulle avgjøres gjennom en uravstemning i juli.
ABC valgte å anke vedtaket til en varslet ekstraordinær kongress. Eksklusjonsvedtakene ble underkjent på OFSs ekstraordinære kongress 28. mai 1996. Det ble på samme kongress uttrykt mistillit til det daværende sentralstyre og det ble valgt et nytt. Ny leder ble Oddleiv Tønnesen, med Terje Nustad som nestleder. Begge tilhengere av medlemskap i YS.
Ekofisk-komiteen betraktet seg som en ekskludert klubb og søkte medlemskap i NOPEF. (De ble assosiert medlem fra mai 1996 og medlem fra 1998. Tvisten mellom Ekofisk-komiteen og OFS ble løst ved rettsforlik 18. mars 1998 i Gulating lagmannsrett.)
Sympatistreiken hadde vært særs dårlig organisert og måtte avblåses etter ni dager. Da hadde klubbene på Statfjord, i Hydro og i BP allerede avsluttet streiken på eget initiativ.
Organisasjonsdebatten som hadde startet i 1995 fortsatte og det ble klart at som framtidig organisasjonsform av OFS forelå tre muligheter – enten å beholde og utvikle den etablerte organisasjonsform eller melde seg inn i YS eller NOPEF. Valgene må ses i lys av Arbeidsrettsrådets forslag om at en hovedorganisasjon skulle være landsomfattende med minst 100 000 medlemmer og kunne binde sine medlemmer i tariffsammenheng og ved bruk av lønnskamp.
Det ble utarbeidet diskusjonsmateriale og avholdt to tillitsmannskonferanser i september hvor både YS og NOPEF deltok. ABC ønsket et videre selvstendig OFS, men støttet en bred og grundig debatt om ulike alternativer, men de opplevde at organisasjonsdebatten i OFS bar preg av at den nye ledelsen kun så tilslutning til YS som aktuelt.[REMOVE]Fotnote: Skriv fra Ingard Haugeberg, datert 22. september 2000. ABC arkiv, boks 4066.
ABC begynte å se sitt primærønske – et fortsatt selvstendig OFS – som uoppnåelig og i september 1996 ble det utarbeidet forslag til avtale for innmelding av ABC i NOPEF.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv.
På OFS-kongressen 31. oktober til 1. november vedtok sentralstyret forslag om å anbefale medlemmene gjennom uravstemning å si ja til at OFS søkte medlemskap i YS. ABCs delegater stemte mot. Ingard Haugeberg, formann i ABC, fremmet forslag at det skulle holdes to uravstemninger om tilknytning til YS med seks måneders mellomrom, slik kravet var for utmelding av OFS, men forlaget ble forkastet med stort flertall. I juni 1996 hadde ABC fremmet forslag til kongressen om at det – dersom det ble vedtatt at OFS skulle slutte seg til en hovedorganisasjon – skulle være tilstrekkelig med en uravstemning for å melde en klubb ut av OFS. Forslaget hadde ikke utsikt til å bli vedtatt og ble trukket uten avstemning.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv.
Da OFS stemte for å gå inn i YS, gjennomførte ABC en uravstemning blant egne medlemmer om hvilken organisasjon de burde tilknyttes; YS eller NOPEF. 80 medlemmer stemte, av de stemte en blankt, to for YS og 77 stemte for NOPEF. Et overveldende flertall av ABCs medlemmer ønsket altså å følge Ekofisk-komiteen inn i NOPEF.
Uravstemning
I januar 1997 gjennomførte OFS sin uravstemning på spørsmålet om foreningen skulle innlemmes i YS. Det var lav valgdeltakelse, noe som i første rekke skyltes at Ekofisk-komiteens medlemmer fortsatt var registrert som medlemmer, men de betraktet seg selv som ekskludert og avsto derfor fra å stemme.
29. januar 1997 besluttet styret i ABC å se bort fra OFS sine vedtekter om krav av to uravstemninger med seks måneders mellomrom for å melde seg ut av OSF. ABC valgte å følge egne vedtekter som sa at det skulle gå 30 dager fra styrevedtak til ABC meldte overgang til NOPEF. Hvis noen av medlemmene hadde motforestillinger måtte de gi tilbakemelding innen tidsfristen løp ut. Årsaken til utmeldelsen ble oppgitt å være at grunnlaget for det opprinnelige medlemskapet i OFS hadde falt bort da foreningen gikk bort fra å følge den frie og uavhengige forbudslinjen med å melde seg inn i YS.[REMOVE]Fotnote: Styrevedtak av 29.01.97. Undertegnet Ingard Haugeberg, Jan Hveinnis og O. Johansen.
ABC fikk raskt tilbakemelding fra OFS i form av et krast brev hvor det ble stilt spørsmål om ABC sin demokratiske organisasjon og om seriøsiteten. Tre krav ble listet opp: ABC sitt styrevedtak av 29.1.97 måtte trekkes tilbake i sin helhet, ABC skulle forholde seg til Hovedorganisasjonens vedtekter og OFS krevde skriftlig tilbakemelding inne 12 dager.[REMOVE]Fotnote: Brev av 3. februar 1997 fra OFS til ABC-styret. Undertegnet Terje Nustad, Leder. OFS varslet samtidig om at de ville reise sak for å få en rettslig avgjørelse av tvisten.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv.
ABC nektet å etterkomme kravene fra OFS og forsvarte seg med at OFS valgte å gå inn i YS på en uravstemning med simpelt flertall. Fra og med 3. mars 1997 anså ABC seg som tilsluttet NOPEF og all korrespondanse til ABC måtte fra da gå gjennom NOPEF.
Rettsakene begynner
Saken var ikke slutt med det. OFS tok ut forliksklage 23. april 1997 med påstand om at ABC var medlem av OFS. Ved Stavanger forliksråds dom ble ABC frifunnet, i første rekke basert på reservasjonsretten. Forliksrådet skrev: «selv om et stort flertall av OFS’ medlemmer ved uravstemning, viste seg å ønske at foreningens basis som frittstående organisasjon skulle opphøre, og foreningen ikke lenger være frittstående, kan dette ikke frata enkeltmedlemmers/klubbers rett til reservasjon mot å bli stående i foreningen OFS, når grunnlaget for dens opprinnelige dannelse er fjernet.»[REMOVE]Fotnote: Sak nr.9700761. Utskrift av forhandlingsbok for forliksrådet i Stavanger. 2. august 1997.
OFS brakte saken inn for Stavanger byrett, som også frifant ABC og dømte OFS til å betale saksomkostninger. OFS påanket dommen til Gulating lagmannsrett som kom til en annen konklusjon. I domsslutningen sto det at ABC var medlem av OFS, og at ABC måtte betalesaksomkostninger både for lagmannsretten og for byretten, 105 875 kroner.
Selv om ABC anså seg som tilsluttet NOPEF fikk foreningen ikke bruke LO sin advokat. For LO var dette en vanskelig sak. LO ønsket på mange måter en dom til fordel for OFS, det ville sikret deres egen barriere mot utmeldelser. ABC hadde forutsatt dette og funnet en ekstern advokat, som NOPEF riktignok betalte for.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Ingard Haugeberg.
ABC påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunnlag av feil rettsanvendelse og feil i faktum.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv. Høyesterettsdom falt 26. april 2001. Høyesterett kom fram til at ABC sin utmelding av OFS var vedtektsstridig og at det var på det rene at ABC meldte seg ut av OFS uten å følge fremgangsmåten nedtegnet i vedtektene siden det kun ble avholdt en uravstemning, ikke to som vedtektene sa.
ABCs tyngste argument for å gjennomføre en utmelding så raskt som det ble gjort, med bare en avstemning var at det ville få alvorlige følger for ABC som klubb om den – mot vilje til det store flertall av medlemmene – skulle bli medlem av YS, selv om det bare ville være for en kortere periode fram til en annen uravstemning seks måneder etter den første. Høyesterett så at ABC befant seg i en vanskelig situasjon, men mente at det ikke var nok til å sette vedtektene til side.
Selv om Høyesterett ikke kunne gi ABC medhold i at klubben var berettiget til å melde seg ut 3. mars 1997, innebar ikke det at OFS ble gitt medhold i at ABC ennå var medlem av OFS, sålenge etter at ABC foretok sin vedtektsstridige utmelding.
Imidlertid kom Høyesterett til at det ikke var mulig å avsi dom for at ABCs medlemskap i OFS fortsatt besto. Det ble vist til at ABC og OFS per da var medlem av hver sin hovedorganisasjon og at denne ordningen hadde fungert siden utmeldingen. Med bakgrunn i situasjonen anså Høyesterett at det både ville være urimelig og ha liten mening å erklære at medlemskapet fortsatt besto.
På grunn av det overveldende flertallet i ABC sin uravstemning kom Høyesterett videre fram til at en ny uravstemning etter seks måneder ville gitt tilstrekkelig flertall i samme retning. Høyesterett valgte på det grunnlaget å fastsette et sluttpunkt for medlemskapet i OFS til 30. juni 1997 – seks måneder etter ABC sin uravstemning. Saken var dermed delvis vunnet, delvis tapt for begge parter. Saksomkostninger ble ikke tilkjent noen av partene, men ABC måtte betale medlemskontingent til OFS forsine medlemmer for perioden 3. mars 1997 til 30. juni 1997.
Dermed var ABC sin tid i OFS over. ABC var medlem av NOPEF, og da Amoco og BP fusjonerte, fortsatte ABC som klubb for ansatte på Valhall, men skiftet navn fra Amoco Bedrifts Club til Ansattes Bedriftsklubb.