Category: Feltet: Plattformer

Historien

Planleggingen av den fjerde installasjonen på Valhallfeltet begynte i 1992. I den opprinnelige Plan for utbygging og drift (PUD) for Valhall var andre plattformer blitt beskrevet som fase 2 og 3, men disse var blitt lagt på is som en følge av lave oljepriser og usikre reserveanslag for feltet. På begynnelsen av 1990-tallet hadde man imidlertid laget nye reservoarmodeller på bakgrunn av informasjon fra produksjonsbrønner som ble boret på 1980-tallet.

I utgangspunktet hadde man foreslått en plattform som lignet på Hod – et stykke vekk fra feltsentret og ubemannet. Dette skulle bli endret til en plattform som lå nær nok de opprinnelige plattformene til å kunne nås med gangbro slik det ble beskrevet i PUD som ble levert i 1994.

Nærings- og energiminister Finn Kristensen nedsatte i september 1993 et Arbeidsutvalg som i februar 1994 framla rapporten, «Norsk Sokkels Konkurranseposisjon» (NORSOK).  I henhold til anbefalingene gitt i den rapporten initierte Jens Stoltenberg, som hadde overtatt som Nærings- og energiminister, sju arbeidsgrupper som hadde til hensikt å fremme forslag som skulle bedre konkurranseposisjonen for oljeproduksjon på norsk kontinentalsokkel.[REMOVE]Fotnote: NORSOK, Hovedrapport, 1995 s. 5.

Brønnhodeplattformen ble bygget midt under «NORSOK-perioden». Det økte fokuset i hele bransjen på konkurranseforbedring sammen med Amocos kontraktstrategi og selskapets nye program for prosjektstyring bidro til at de totale utbyggingskostnadene ble redusert med 600 millioner kroner fra 2,1 milliarder kroner – eller nesten 30 prosent! Gjennomføringen av utbyggingsprosjektet var faktisk det eneste i denne perioden som oppnådde de ambisiøse målsetningene for NORSOK.[REMOVE]Fotnote: Olje- og Energidepartementet, NOU 1999: 11, Analyse av investeringsutviklingen på kontinentalsokkelen (1999).

Heerema Tønsberg fikk kontrakten som omfattet ingeniørarbeidene, innkjøp av utstyr og byggemateriale, bygging og installasjonen av plattformen og broen over til prosessplattformen. Amoco stilte funksjonelle krav i stedet for detaljerte spesifikasjoner (noe som var et NORSOK-forslag for å redusere kostnader). Gjennom en slik kontrakt fikk leverandøren god anledning til å velge løsninger som passet Heremas egen kompetanse og kapasitet i tillegg til å kunne benytte sine egne foretrukne underleverandører.

Ansvaret for oppkoblingen av den nye plattformen til prosessplattformen ble lagt til et kjerneteam bestående av folk fra Amoco og ABB Offshore Technology.

Tidlig lørdag 20. april 1996 ble dekket løftet på plass over bærekonstruksjonen, en fagverks-konstruksjon i stål. Gangbroen var på plass noen timer etterpå og dermed kunne oppkoblingen begynne. Den første oljen strømmet gjennom anlegget 3. juni – mindre enn ett år etter at byggingen tok til. Dermed ble Valhall brønnhodeplattform det raskeste utbyggingsprosjektet som var gjennomført på norsk sokkel.

Se NRK fjernsyn, 2. juni 1996, Økning i produksjonen på Valhall.

Et av de viktigste målene med å bygge og installere den nye brønnhodeplattformen var å bidra til kunne øke den totale dagsproduksjonen av olje fra Valhall-feltet fra 40 000 fat til 125 000 fat.

I 1998 ble det installert to nye eksportkompressorer på WP. Disse to kompressorene ble installert for å kunne heve trykket slik at gassen fra Valhall kunne bli ført inn i Norpipesystemet til Emden direkte fra Valhall uten å gå igjennom Ekofisk-anlegget, noe som var belastet med en høy tariff. Dette ble forhandlet frem i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av oppjekking av Ekofisk. BP fikk lagt en ny 20 tommers rørledning fra Valhall med oppkobling til Ekofisk sin eksportrørledning et par hundre meter før denne var blitt koblet til Emden ledningen.

Valhall-gassen hadde en varmeverdi (Wobbe indeks) som var nær den øvre grensen for europeiske krav til gass som skulle brukes til gassbrennere mens Ekofisk-feltet på sin side slet med en Wobbe indeks for sin gass som lå nær den nede grensen. Blandingen av disse to gassene gjorde at gassen som gikk inn i Emden rørledningen var godt tilpasset de europeiske kravene.[REMOVE]Fotnote: Intervju med A. Tansø.

Teknisk innhold

Stålunderstellet som er 90 meter høyt, har 4 ben og veier 2400 tonn medregnet pælene som skal holde plattformen på plass. Dekket med moduler veier totalt 2000 tonn og har hoveddimensjoner på omtrent 28 ganger 22 meter og er 9 meter fra kjeller dekk til hoveddekk. Eksosrørene rager 11 meter opp fra hoveddekket.

Brønnhodeplattformen har 19 brønnslisser – flere var det ikke plass til innenfor det området man planla å utnytte. Alle brønnene skulle bores horisontalt, noe som var noe helt nytt på den tiden, spesielt med de lange brønnene man hadde planlagt. En ny metode skulle også tas i bruk for å øke produksjonen. Metoden gikk ut på sprekke opp de produserende lag og så fylle inn en spesiell type sand for å holde sprekkene åpne.

Planen var å bore sju brønner dette første året. På grunn av problemer under ferdigstilling ble bare tre brønner ferdigstilt. Likevel ble det produsert like mye olje som planlagt. Det viste seg at de tre brønnene produserte mer enn dobbelt så mye som det var forventet.

Med denne nye plattformen økte anslaget for utvinnbare reserver på Valhall med nesten 80 millioner fat olje og mer enn fire milliarder kubikkmeter gass.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn: LF6A (2007) s. 110.

Prosessen

Plattformen har kapasitet til å produsere 40 000 fat per døgn. Hele brønnstrømmen overføres uten behandling til prosessplattformen via rør som følger broforbindelsen til de andre plattformene. Installasjonen av de to kompressorene i 1998 betød at gassen som ble behandlet på prosessplattformen måtte sendes tilbake til brønnhodeplattformen for å øke trykket slik at man kunne pumpe gassen gjennom den nye rørledningen som var blitt lagt.

Boreplattformen DP

• Drilling Modules & Substructure West Elevations
• General Arrangement Process Unit
• General Arrangement Process Unit 2
• HVAC Plantroom Layout (Diesel Layout)
• Layout for kjellerdekk (Cellar Deck) på DP
• Master Control Centre (LER) Mud Slurryfication Unit
• Master Equipment List DP
• Mud Module General Layout of Lower Deck
• Mud Module General Layout of Mezzanine Floor
• Mud Module General Layout of Roof
• Mud Modules Sections A-A, B-B & C-C
• Plot Plan East Elevation DP
• Plot Plan North Elevation DP
• Plot Plan West Elevation DP

Produksjonsplattformen PCP

• Arrangement – Adkomst plattform i nordfasade mellomdekk PSV-ventil
• Flare Boom Access Platform Extension General Arrangement and Details
• Jacket on Skirt Pile Sleeve
• Jacket-elevations on Rows 1 & 4

Boligplattformen QP

• Layout for kjellerdekk (Cellar Deck) på QP
• Plot Plan Elevation A-A QP
• Plot Plan Elevation B-B QP

Stigerørsplattformen RP

• Jacket Static in Place Analysis Elevation on Line A
• North Elevation on Connection Bridge, Ekofisk Tank & RP
• Riser Platform East Elevation
• Riser Platform South Elevation
• Riser Platform West Elevation

Norsk Oljemuseum bruker analyseverktøyet Google Analytics for å samle og vurdere informasjon om hvordan besøkende bruker nettstedet. Google Analytics bruker informasjonskapsler («cookies»).
Informasjonskapsler er små tekstfiler som nettstedet lagrer på brukerens datamaskin. Filene kan kun leses av www.ekofisk.industriminne.no og brukeren selv. Google Analytics mottar bare generell webstatistikk, som f. eks. nettlesertype, tidspunkt, språk og hvilken nettside brukeren kom fra. Du kan hindre at informasjonskapsler lagres på datamaskinen ved å endre innstillingene i nettleseren. Innstillingene finnes vanligvis under «Innstillinger», «Internet options» eller «alternativer for internett».

Du kan lese mer om cookies og hvordan du bruker dem ved å klikke på Hjelp i nettleseren din.

Mars 1976 – brann på Deepsea Saga

2. mars 1976 oppsto det brann på boreplattformen Deepsea Saga på Valhall-feltet i avslutningsfasen på testboringen. Flammene sto høyt til værs og hele riggen ristet! Brannen skyldtes at borestrengen traff en gasslomme og kom opp som krøllete spagetti, og da foringsrøret ble kuttet, ble gassen som sto under høyt trykk under røret, frigjort og antent. Det forårsaket en eksplosjonsartet brann på plattformen.

40 personer av den 63 mann store besetningen ble bragt med helikopter til Ekofisk, Sola flyplass eller om bord i stand by-fartøyet King Supplier. Resten ble igjen og drev slukking og opprydning. Heldigvis ble brannen forholdsvis raskt slukket og ingen ble skadet. Da gasslommen var tømt, stoppet den. Representanter for politiet, Oljedirektoratet og selskapet etterforsket uhellet.[REMOVE]Fotnote: Rasen, B., & BP Norge. (2007). LF6A : Valhall 25 år- og det er bare begynnelsen. Stavanger: Wigestrand: 68 og Ukontrollert utblåsing på Bravo 22. april 1977 (Norges offentlige utredninger). (1977). Oslo: Universitetsforlaget: 21.

September 1984 – dødsfall på Valhall

En 39 år gammel mann døde etter skader han pådro seg under arbeid på Valhall-feltet. Mannen var sveiser og drev vedlikeholdsarbeid for firmaet Bomek A/S. Ulykken skjedde i forbindelse med montering av «krybbe» til storblokken. Mannen sto på et stillas og skulle skyve «krybben» i riktig posisjon på plattformdekket da planken han sto på forskjøv seg i motsatt retning. Mannen hadde selv fjernet sikringen på plankene og fjernet en planke for å komme til en sveis. Det ble ikke registrert mangler på stillaset. Mannen falt 11,7 meter rett ned på en dekkrist.

Ulykken ble etterforsket av både politi og Oljedirektoratet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 10. september 1984, Drept på Valhall. Etterforskningen av arbeidsulykken påviste ikke mangler ved utstyret eller prosedyrer som kunne medføre straffeansvar. Saken ble henlagt av både Oljedirektoratet og politiet.[REMOVE]Fotnote: Politirapport Sak 7869/84, Stavanger politikammers arkiv.Forsikringsselskapet nektet å utbetale full erstatning til familien fordi de mente den forulykkede hadde opptrådd uaktsomt.[REMOVE]Fotnote: Rasen, B., & BP Norge. (2007). LF6A : Valhall 25 år- og det er bare begynnelsen. Stavanger: Wigestrand: 162.

Juni 1985 – brann

Brann på PCP – en konsekvens av gamle installasjoner?, forsidebilde, arbeidsliv,

Ingen mennesker kom til skade under en brann på prosessplattformen på Valhall. Brannen startet i inntaket til en gassdrevet kompressor. Området ble stengt og brannen slukket i løpet av fire-fem minutter. Produksjonen ble gjenopptatt etter et par timer.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 5. juni 1985, Brann på Valhall.

Januar 1987 – metanolforgiftning

Januar 1987 var usedvanlig kald på Valhall-feltet. En kuldeperiode med fuktig luft og sterk vind tilsvarende 30 minusgrader, hadde ført til sterk nedkjøling av så vel dekk som rør og annet utstyr. Et uvanlig arbeidsuhell skjedde da isen på dekket skulle fjernes. Metanol ble brukt for å få tint opp isen. Metanol er effektiv frostvæske på grunn av det lave frysepunktet, men det er også en fargeløs og giftig væske, som kan føre til alvorlige komplikasjoner eller i verste fall død.

Da metanolen ble helt på isen oppsto en damp som, via luftesystemet, ble ført inn i et lukket rom hvor en mann arbeidet. Metanol lammet luktesansen og mannen inhalerte dampen uten å registrere det. Ganske raskt meldte de første symptomene på forgiftning seg. Han glemte hva han sa og hørte i telefonen og han svimlet. Etter en tid fant en kollega ham sittende med beina på kontorpulten, nynnende.[REMOVE]Fotnote: Rasen, B., & BP Norge. (2007). LF6A : Valhall 25 år- og det er bare begynnelsen. Stavanger: Wigestrand: 151.

Han ble raskt fraktet til sykestuen hvor han fikk servert ren sprit. Det kan høres paradoksalt ut, men vanlig sprit, eller etanol brukes som motgift mot metanol. Etanolen forsinker forbrenningen av metanol slik at stoffet ikke bruktes ned, men kan skilles ut gjennom urin og pust.

Sykepleieren rekvirerte mer sprit i form av vodka på et beredskapsfartøy. Mens sykepleieren jobbet med å holde pasienten våken og samtidig skjenke mer vodka ble han fløyet med helikopter til Sentralsjukehuset i Rogaland. Prøvene viste at metanolen var kommet ut av kroppen, men alkoholprosenten var så høy at mannen ble liggende til observasjon natten over. Heldigvis gikk det bra, og mannen kunne skrives ut neste dag.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 21. januar 1987, Metanolforgiftning på Valhall.

November 1988 – gassutblåsning

Alarmen gikk på Hovedredningssentralen november 1988. En gassutblåsing fra Dyvi Stena som drev leteboring for Amoco var årsaken. Beredskapen på Sola ble trappet opp, men det ble heldigvis ikke nødvendig å sette i verk noen aksjon.

Gassutblåsningen var ikke stor og det var derfor heller ikke aktuelt å evakuere folk fra plattformen. På grunn av at det ikke var montert stigerør fra riggen til havbunnen skjedde utstrømmingen av gass på havbunnen og ikke opp på riggen.

Da utblåsningen ble registrert, ble all boring stoppet umiddelbart. Tungt boreslam ble pumpet ned i brønnen for å motvirke trykket og stanse gassen.[REMOVE]Fotnote: NTB 13.november 1988; Gassutblåsning i Nordsjøen. Det var ingen fare for forurensning etter uhellet.

arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

På to år, 1988 og 1989 ble det registrert 272 hendelser som medførte større eller mindre gassutslipp fra faste installasjoner på norsk sokkel. Kun 69 av lekkasjene ble rapportert til Oljedirektoratet.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 30. oktober 1990, Kun 69 av 272 gasslekkasjer rapportert. Det var konsulentfirmaet Petcon som på oppdrag fra Oljeindustriens Landsforening (OLF) og Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som etter en analyse kom fram til tallet. OD hadde ingen forklaring på underrapporteringen. Ett av feltene som er med i analysen var Valhall.

For hver hendelse ble det samlet informasjon om dato, type gass, utstyr komponenter, type aktivitet, fareklasse og årsak.

Drenering eller uttapping av gass på feil sted i reservoaret og med feil tempo så ut til å være den hyppigste årsaken til utslippene. Videre fulgte sprekker, brudd, korrosjon, svikt i pakning/tetning og mangelfull frigjørinng av gass.

Oljeselskapene oppga i enkelte rapporter menneskelig feil som årsak.  Denne forklaringen er uklar, og både OLF og OFS stilte seg uforstående til denne klassifiseringen.[REMOVE]Fotnote: NTB, 29.oktober 1990; 272 større og mindregasslekkasjer på sokkelen på to år.

1994 – radioaktive kilder

I forbindelser med målinger mistet de ansatte kontrollen over en radioaktiv kilde, som satte seg fast i brønnen. Kilden hadde en strålingsstyrke på 15 milliarder becquerel. Etter fire dagers fisking etter kilden, måtte de gi opp og brønnen måtte støpes igjen.

Uhellet på Valhall ble ikke meldt til Statens strålevern. Ifølge lisensen skulle selskapet «umiddelbart informere Statens Strålevern hvis det oppstår noe uhell». Baker Hughes INTEQ, som utførte målingene, varslet operatøren, Amoco, men Statens strålevern fikk ikke beskjed. Amoco rapporterte uhellet til Oljedirektoratet, som først 12 dager senere meldte videre til Statens strålevern.

Uhell av denne type skulle altså meldes direkte til Statens strålevern og det var ikke OD sitt ansvar å melde det videre. I etterkant av uhellet ble det utarbeidet en ny avtale mellom Oljedirektoratet og Statens strålevern som avklarte det praktiske samarbeidet mellom de to etatene.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 23. august 1994, Radioaktiv avklaring fra Oljedirektoratet.

Dette var det åttende radioaktive uhellet på norsk sokkel i løpet av to år (1993 og 1994). Årsaken til at radioaktive kilder brukes er at radioaktive måleinstrumenter er langt mer effektive til å påvise mindre mengder olje.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 18. august 1994, Radioaktivt uhell ble ikke varslet.

I år 2000 gjennomførte OD et tilsyn på Valhall-feltet, der både BP Amoco og underleverandørene Mærsk, Baker Hughes og Schlumberger ble kontrollert. OD reiste tvil om BP Amocos kompetanse til å følge opp underleverandører når det gjaldt bruken av radioaktive materialer. Både BP Amoco og Mærsk ble kritisert for ikke å være aktive pådrivere for begrense bruken av radioaktive stoffer. Under tilsynet på riggen Mærsk Guardian avdekket OD at radioaktive stoffer ble lagret tett opptil eksplosiver på riggen. Dette forholdet førte til varsel om pålegg.

Også arbeidsutvalget og vernetjenesten involvering i forbindelse med bruk og håndteringa av radioaktive kilder ble karakterisert som mangelfull. BP avviste påstanden om manglende kompetanse.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 15. januar 2000, Radioaktiv OD-kritikk.

Også i 2012 mistet man kontrollen av radioaktive kilder på Valhall. Under boring satte brønnstrengen seg fast med radioaktive kilder montert. Det ble igangsatt forsøk på å frigjøre strengen, uten å lykkes. Nederste del av borestrengen ble derfor skrudd av for å unngå at ytterligere deler av borestrengen også satte seg fast. Boreutstyret som ble forlatt inneholdt radioaktive kilder. Petroleumstilsynet karakteriserte denne hendelsen som «mindre alvorlig», men samtidig «akutt forurensning».[REMOVE]Fotnote: Offshore.no. 10. august 2012, Borestreng satt seg fast.

Juli 1997 – utslipp av hydrogensulfid

Lukten av råtne egg spredde seg på boreriggen Mærsk Guardian en juli dag i 1997. Under innsprøyting av et stivelsesstoff laget av alger ble den svært giftige gassen hydrogensulfid (H₂S) dannet. Den oppjekkbare riggen som boret på Valhall-feltet for Amoco, hadde standardutstyr med gass-detektor og utstyret fungerte som det skulle. Til alt hell var utslippsstedet tomt for folk, så ingen kom til skade ved å puste inn gassen.[REMOVE]Fotnote: NTB 11. juli 1997, Gassalarm på Valhall-feltet.

Desember 1997 – gassinnstrømming

arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

Under boring med riggen Transocean Nordic på Valhall-feltet oppsto en alvorlig gassinnstrømming. 30 av 65 oljearbeidere ble evakuert. Midt på natten oppsto et stort trykk i borerøret på grunn av uventet innstrømming av gass i en brønn. Fare for gassutblåsing i en slik situasjon er overhengende. Hovedredningssentralen på Sola ble umiddelbart varslet og sendte et Sea-King helikopter til riggen. Oljedirektoratet og politiet i Stavanger ble også varslet og Amoco iverksatte øyeblikkelig sin interne beredskapsplan ved oljekatastrofer.

De 35 gjenværende arbeiderne fikk stabilisert trykket fra gassinnstrømmingen og hindret en ukontrollert gassutblåsing ved å øke vekten på boreslammet i brønnen. Etter et par timer var gasstrykket under kontroll og etter ett døgn ble de 30 evakuerte arbeiderne fløyet tilbake til riggen.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet 14. desember 1997, Tilbake etter gassdrama.

Januar 1998 – personskade

arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

En 20 år gammel mann fra Jørpeland ble skadd under arbeid på boreriggen Mærsk Guardian. Han kom i klem mot et rekkverk i forbindelse med løfting av et tungt stigerør. Helikopter fra Ekofisk ble tilkalt og fraktet mannen til Sentralsjukehuset i Rogaland. Mærsk Guardian boret produksjonsbrønner på Valhall da ulykken skjedde.

Det ble gjennomført både en interngranskning, samt at både politi og OD gjennomførte egne etterforskninger, slik rutinene er i slike saker.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 15. januar 1998 20-åring alvorlig skadet etter ulykke på Valhall.

Politietterforskningen avdekket at kranføreren som førte kranen under arbeidet med å løfte stigerøret, ikke hadde de påbudte kranførerbevis. Dette var folk i Mærsk Contractors, både offshore og onshore, klar over, med unnlot å gripe inn. I tillegg var betjeningsspakene på kranen forlenget på en måte som ikke var tillatt i forskriftene. Helt utilsiktet kom kranføreren borti spaken og dermed forårsaket han ulykken. Mærsk Contractors fikk en bot på 400 000 kroner etter arbeidsulykken.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 23. august 2000, Mærsk bøtlagt etter kranulykke.

November 1999 – tilsyn

Oljedirektoratet var i en tilsynsrapport fra høsten 1999, kritiske til det fusjonerte selskapet BP Amoco. Grunnen var at OD mente selskapet ikke kunne dokumentere at det hadde et forsvarlig arbeidsmiljø og sikkerhetsnivå.

Etter fusjonen undersøkte OD sikkerhets- og arbeidsmiljøkonsekvensene. Undersøkelsene rettet seg mot omorganiseringen som ble satt i verk dels som følge av fusjonen og dels som følge av arbeidet med å redusere kostnader. Rapporten kom med en sterk kritikk av BP Amoco.

«BP Amoco har ikke analysert konsekvensene av gjennomførte og planlagte organisasjonsendringer på sokkelen og i støttefunksjonene på land forut for endringene. Selskapet kan dermed ikke dokumentere at det vil være i stand til å opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå på innretningen.»

BP Amoco ble pålagt å komme med «en samlet gjennomgåelse og analyse av konsekvensene av gjennomførte og planlagte bemannings- og organisasjonsendringer i forbindelse med fusjonen og parallelle endringsprosesser».

Samtidig satte OD krav om at de ansatte i BP Amoco måtte være med i analysearbeidet. BP Amoco mente på sin side at omstillingsprosessene hadde vært «både tilfredsstillende planlagt og gjennomført».

Oljedirektoratet undersøkte ikke bare BP Amoco. I denne perioden ble flere fusjoner gjennomført. Både fusjonen mellom Norsk Hydro og Saga og mellom Phillips og Conoco ble ført tilsyn med.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 27. november 1999; Svært kritisk til BP Amoco.

August 2000 – rust og tette dyser

Manglende vedlikehold av brannsikringsutstyr stoppet produksjonen på Valhall. Rust og tette dyser var blant uregelmessighetene som ble avdekket under en rutinekontroll. En brå stenging tilhører sjeldenhetene i oljeindustrien, men sikkerheten til menneskene som jobbet der kom først. Ingen av mannskapet ble likevel sendt i land.
Produksjonen lå nede noen dager og BP Amoco måtte investere i nytt brannsikringsutstyr. Kommunalminister Sylvia Brustad uttalte seg om situasjonen: «Jeg synes det er bekymringsfullt at man lar det gå så langt at en må stenge hele plattformen. På dette området må man forebygge hele tiden slik at vi kan stole på at sikkerheten er 100 prosent, særlig av hensyn til de ansatte i oljesektoren.»[REMOVE]Fotnote: NTB 27.august 2000, BP stoppet oljeproduksjonen på Valhall

Se NRK fjernsyn, 27. august 2000, Valhallplattformen har stanset all oljeproduksjon

Også tillitsvalgte på plattformen var svært kritiske. «Svikt i brannslokkingsanlegget er noe av det verste som kan skje. Det bekymrer meg at vi ikke vet hvor lenge anlegget har vært ute avdrift,» sa Ingard Haugeberg, klubbleder for ABC.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 29. august 2000, Sterk kritikk av Valhall-sikkerhet. Leif Sande, nesteleder i Nopef uttalte til Stavanger Aftenblad at: «Når Oljedirektoratet stanser produksjonen på Valhall-feltet, er dette et urovekkende signal. Det verste er at hendelsen føyer seg inn i rekken av mange avsløringer som viser at sikkerheten på sokkelen ikke er så god som før.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenbladet, 29. august 2000, Nopef: Svekket sikkerhet er myndighetenes ansvar.

NOPEF la skylden på sikkerhetssituasjonen i Nordsjøen på Norsok-prosessen som ble gjennomført på midten av 1990-tallet – norske myndigheters initiativ til innsparinger. De mente det var opplagt at det var sammenheng mellom Norsok og en negativ utvikling innen sikkerhet. Fagforbundet mente også at oljeselskapene måtte skjerpe seg.
I forbindelse med avsløringen av tette brannrør på Valhall, tok OFS, Oljearbeidernes Fellessammenslutning, opp en annen side av sikkerheten offshore. Det gjaldt såkalte sikkerhetsbonus – prestasjonskontrakter hvor ansatte fikk bonus hvis det ikke skjedde uhell på plattformene.
Det var blitt mer og mer vanlig at ledelsen og ansatte på oljeplattformer fikk ekstra lønnsbonus hvis de kunne vise til fin sikkerhetsstatistikk og kostnadskutt. På Valhall var det, i følge Aftenbladet, flere som fryktet at slike bonuser kunne føre til svekket sikkerhet og sminking av virkeligheten. At uhell ikke ble rapportert fordi folk da ville gå glipp av gullkantede bonuser.
OFS fryktet at plattformledelsen presset på for å holde utgiftene nede for å oppnå sin bonus. De fryktet at kostnadskutt ville gjøre at viktig vedlikeholdsarbeid ble lavere prioritert.
BP hadde innført prestasjonskontrakter for både ledelse og grupper av ansatte med den hensikt å motivere slik at ulykker ble unngått og få folk til å fokusere på sikkerhet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 31. august 2000, Sikkerhetsbonus svekker sikkerheten.

August 2003 – personskade

En 36 år gammel vedlikeholdsarbeider falt 13,5 meter og skadet seg stygt på Valhall IP-plattform. To personer, stillasformannen og en stillasmontør befant seg på en bjelke over boredekk (skyvebjelken, skidbeam) hvor de skulle demontere utstyr på et stillas da ulykken skjedde. Stillasformannen falt først ned på en bjelke og deretter ned på dekket av plattformen.

Begge var festet med festeline og festekrok fordi en del av arbeidsområdet var uten grating. Stillasformannen løsnet mest sannsynlig kroken i fallselen fordi han ikke rakk fram til ny arbeidsposisjon. Utstyret han holdt glapp og stillasformannen mistet balansen, falt bakover og landet på et midlertidig dekk 13,5 meter under arbeidsstedet. Mannen arbeidet for vedlikeholdsselskapet Rheinhold & Mahla Industrier.

Både Petroleumstilsynet og politiet gransket ulykken.[REMOVE]Fotnote: NTB 30.august 2003, Alvorlig skadd etter fall på Valhall-feltet.

Formannen ble hardt, men ikke livstruende skadd. Petroleumstilsynet mente likevel at situasjonen rundt hendelsen hadde potensiale for dødsfall og bare marginale endringer ville ha medført et slikt resultat.

Etter Petroleumstilsynets granskning ble det observert svakheter i styringsmessige forhold. Planlegging og kommunikasjon var ikke tilstrekkelig. Det ble brukt generelle arbeidstillatelser for bygging og rivning av stillaser som ble rullert uten konkret vurdering av risiko for den aktuelle situasjon.[REMOVE]Fotnote: Ptil. 7.januar 2004, Granskning av fallulykke på Valhall.

Desember 2003 – brønnspark

10. desember 2003 mistet man kontrollen over en brønn (A08B) på Valhall DP – et brønnspark. Besetningen klarte ganske raskt å få kontroll på situasjonen, men et nytt og mer alvorlig brønnspark inntraff syv dager senere, 17. desember. Etter en periode med forverring av situasjonen og trykkoppbygging i brønnen, ble kontrollen gjenopprettet mot slutten av desember. Oljeselskapet BP gjorde, i følge Petroleumstilsynet,en slett jobb da det gikk galt.[REMOVE]Fotnote: Petroleumstilsynet, granskningsrapport utdrag, Granskning av brønnspark i brønn 2/8-A08B Valhall DP i desember 2003. Hendelsen ble karakterisert som høyrisiko og kunne ha medført fare for utvikling til en utblåsning. Petroleumstilsynet kommenterte blant annet at det etter brønnsparket var for liten besetning på Valhall, at det var uklar kommunikasjon og ansvarsfordelingen mellom land og offshore og at det ble vist mangelfull forståelse for risikoen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 23. september 2004, Nær utblåsning på Valhall.

Januar 2004 – gasslekkasje

En gasslekkasje på Valhall oppsto som følge av vedlikeholdsjekk av ventiler.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 13. januar 2004,  154 ble evakuert på Valhall-feltet: Produksjonen er i gang igjen. Gass lekket ut fra en smørenippel og gassalarmanlegget slo inn. Det samme gjorde overrislingsanlegget. Produksjonen ble umiddelbart stengt ned. 154 arbeidere gikk over gangbroen til boligplattformen og ble der til situasjonen var avklart. Etter en snau halvtime var lekkasjen lokalisert og stoppet og etter fem timer ble oppkjøring av anlegget igangsatt. I tillegg til BPs egen granskningsgruppe reiste representanter fra Petroleumstilsynet og politiet i Stavanger til Valhall for å finne ut hva som hadde skjedd.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 13. januar 2004,  154 ble evakuert på Valhall-feltet: Produksjonen er i gang igjen.

I følge Petroleumstilsynet skulle smørenippelen vært skiftet ut i en kampanje to år tidligere, men utskiftningen hadde ikke blitt definert som tilstrekkelig kritisk og den aktuelle jobben var ikke tilstrekkelig planlagt ut fra hvilke feilscenarier som kunne oppstå.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no. 18. februar 2004, Gransking av gasslekkasje på Valhall.

April 2004 – personskade

En 33 år gammel oljearbeider ble hardt skadet i en arbeidsulykke på boreriggen West Epsilon på Valhall-feltet. En 357 kilo tung stålplate falt 15 meter og traff mannen i låret. Mannen, ansatt i Schlumberger Well Service, fikk også skader i ansiktet. Ulykken skjedde under en løfteoperasjon med teleskopkran. Kranen kom borti en luke, som medførte at luken falt ned fra kjellerdekk på den flytende boreinnretningen tildekket på nordflanke-plattformen på Valhall, hvor to personer oppholdt seg.

Etterforskningsgrupper fra politi, Petroleumstilsynet og BP reiste ut til plattformen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 3. april 2004, Alvorlig for 33-åringen etter Valhall-ulykke. På grunn av forholdene Petroleumstilsynet avdekket under granskningen, ga de BP umiddelbart pålegg om å stoppe alle operasjoner med krantypen som forårsaket ulykken. Det er sjelden Petroleumstilsynet gir pålegg på stedet, men de fant tilstanden så graverende at de stanset all aktivitet med denne type kraner.

Problemene på plattformen omfattet både prosedyrer, dokumentasjon og forståelse av farene, ifølge Petroleumstilsynet. Mannen var bare centimeter fra å omkomme.

Pålegget innebar at BP måtte kontrollere og oppdatere kranen, det ble stilt krav til kompetanse og at det skulle gjennomføres kontroll av andre tilsvarende kraner på andre BP-innretninger. BP måtte bekrefte at pålegget var etterkommet før kranene igjen kunne tas ibruk.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 20. april 2004, BP får pålegg etter Valhall-ulykke. Det ble i ettertid påvist at deler av kranens sikkerhetssystem ikke fungerte, blant annet antikollisjonssystemet. Heller ikke vindusviskerne i krankabinen var operative, så sikten var dårlig i grålysningen da ulykken skjedde. Luken som falt ned var heller ikke sikret med ekstra kjetting.

BP fikk kraftig kritikk av Petroleumstilsynet etter ulykken. Flere faktorer lå bak kran-ulykken, men alle ble knyttet til «Alvorlig svikt i BPs styringssystem». Varsel om fire nye pålegg ble gitt. BP ble pålagt å sikre nødvendig kranfaglig bemanning og kompetanse, både på land og offshore. I tillegg ble selskapet pålagt å verifisere system for hvordan innleide selskap utførte sitt arbeide og at de etterlevde krav i følge HMS lovgivningene. BP ble også pålagt å følge opp og videreutvikle styringssystemet, samt sikre at endringer i prosjekter ble fulgt opp gjennom testing og ferdigstilling. Selskapet ble pålagt å følge opp leverandørers styringssystem, slik at testing og ferdigstilling ble utført og følge opp at nødvendig dokumentasjon forelå før oppstart.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 22. juni 2004, Tilsyn med pålegg til BP.

Juli 2011 – brann

En brann i kompressoren på PCP-plattformen 13. juli 2011, oppsto ifølge Ptils granskning som følge av mangelfullt vedlikehold. Et akselbrudd i en kjølevannspumpe i kranmaskinrommet var den utløsende årsaken, med den konsekvensen at motoren mistet kjølevannssirkulasjonen. Havariet medførte først til en mindre brann i maskinrommet, hvor så glødende partikler fra eksosrøret blåste over og antente brennbare gasser fra avluftingsrørene til kompressoren.[REMOVE]Fotnote: Ptil. Granskningsrapport: Brann på Valhall PCP den 13.7.2011 . Ptil 4. januar 2012.

Et glødende flak på størrelse med en fingernegl som dalte ned på gangbroen mellom PCP og WP-plattformen var første registrerte tegn på brannen. Personen som observerte gloen meldte fra til en seniormekaniker, som gjennom vinduet så to meter høye flammer i avluftingsrørene. Det kom også hvit røyk fra kranens eksosrør – mens kranen var i bruk. Brannen ble umiddelbart meldt til sentralt kontrollrom – som istedenfor å iverksette generell brannalarm, ga områdetekniker beskjed om å sjekke situasjonen. Først etter en sjekk om brannen var reell ble generell brannalarm iverksatt. Ingen alarmer ble utløst som følge av røyk eller varme.

Kranføreren hadde ikke fått noen signaler om at noe var galt da kontrollrommet startet nedstenging av utstyret og gikk derfor ned til maskinrommet for å sjekke hvorfor motorene stanset. Da var maskinrommet fylt med blå-svart røkt og en liten flamme kom fra pakningen til en dyse for diesel innsprøyting til motor. Han slukket den lille brannen med en hanske. Men varmen, mulig kombinert med økt eksosmengde som følge av innblandet vanndamp, medførte at glødende partikler fra motorens kombinerte gnistfanger og lydpotte ble blåst ut av eksosrøret.

Både gnistfangeren og lydpotten hadde mer eller mindre rustet vekk. Det viste seg i ettertid at gnistfangeren ikke var klassifisert som sikkerhetskritisk utstyr og det var derfor ikke etablert et vedlikeholdsprogram for den.[REMOVE]Fotnote: Ptil; Granskningsrapport: Brann på Valhall PCP den 13.7.2011 . Ptil 4. januar 2012. I følge Ptil var det helt sentralt at gnistfangeren fungerte og det at den feilet førte til en økt sannsynlighet for antennelse av lekkasjer fra gasskjølerne – en hendelse med storulykkepotensiale.

Vinden hadde blåst glødende partikler fra eksosrøret mot avluftingsrøret for brennbare gasser fra kompressorene og gassene ble antent.

Konsekvensene kunne vært store. Hvis ikke kranmotoren hadde blitt stoppet, kunne brannen i kranmaskinrommet utviklet seg til en dieselbrann ved at rørene til dieseldysene hadde sprukket og sprøytet diesel på eksosmanifolden. En slik brann kunne vært betydelig større og ikke minst hadde det vært vanskeligere å evakuere kranen. Eneste rømningsvei var en leider like ved døren til maskinrommet.

Det viste seg vanskelig å slokke brannen i avluftingsrørene. Det var ingen automatiske slukkesystemer i området og det ble regnet som for risikabelt å sende inn mannskap med brannslanger. Det var ikke gjort noen vurderinger av hvordan en brann i dette området skulle kunne bekjempes. Det ble derfor besluttet å bruke beredskapsfartøy med brannkanon til dette. Etter en og en halv time var brannen slukket. Men beredskapsfartøy med brannkanon (FiFi-kapasitet) var ikke inkludert i beredskapsplanen til Valhall.

Ingen personer kom fysisk til skade, men slik Ptil så det kunne brannen under litt andreomstendigheter eskalert og medført en alvorlig situasjon på innretningen.[REMOVE]Fotnote: Ptil; Granskningsrapport: Brann på Valhall PCP den 13.7.2011 . Ptil 4. januar 2012.

Produksjonen på Valhall-feltet var stengt i ni og en halv uke som følge av hendelsen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 13. juli 2011, Brann på Valhall.

Les mer om brannen på PCP.

Juli 2011 – brønnspark

22. juli 2011 mistet BP kontroll på en brønn under boring på Valhall-feltet. Under boring av en avfallsbrønn, strømmet det plutselig gass inn i brønnen – et brønnspark. Situasjonen ble reddet ved at såkalt «kill mud» ble pumpet inn i brønnen før gassen ble pumpet ut.

Bare dager tidligere hadde en annen alvorlig hendelse oppstått med samme brønn, da det oppsto en lekkasje gjennom sementcasingen i brønnen. En trykktest viste at det lakk inn et til to fat i timen.

Begge hendelsene ble klassifisert som den alvorligste formen for hendelser og betegnes som «alvorlig svekking eller bortfall av sikkerhetsfunksjoner eller andre barrierer, slik at innretningens integritet er i fare».

Brønnen skulle brukes til avfallsbrønn for borekuttings og avfall.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 29. august 2011, Mistet kontroll over Nordsjø-brønn.

November 2013 – avvik

Petroleumstilsynet ga Hess Norge AS pålegg om full gjennomgang av sine styringssystemer og dokumentasjonssystemer, etter å ha funnet det som beskrives som alvorlige avvik i et tilsyn med Valhall.

Spørsmål knyttet til organisering, styring, dokumentasjon og håndtering av risiko var hovedelementer i tilsynet. Tilsynet viste at Hess hadde alvorlige mangler i sin styring av virksomheten, og at de ikke tilfredsstilte regelverkets krav.

Hess og rettighetshaveres ansvar, forsidebilde, arbeidsliv,

Det var i november 2013 Ptil førte tilsyn med Hess Norge og selskapets ivaretakelse av rollen som rettighetshaver i Valhall utvinningstillatelsen. Hess var det første av denne type selskap de førte tilsyn med, etter at de hadde utviklet en metode for tilsyn med rettighetshavere. Hess har en eierandel på om lag 64 prosent, mens operatøren BP eier 36 prosent av Valhall-feltet. Hess har vært en aktør i den norske olje- og gassektoren siden aktiviteten startet i 1965, men med varierende aktivitet og organisasjon. I 2007 flyttet de hovedkontoret tilbake til Stavanger etter en periode i Oslo, først og fremst for å være nærmere samarbeidspartnerne og det bredere oljemiljøet.

Ptil identifiserte tre avvik under tilsynet knyttet til styringssystem, håndtering av risiko og dokumentasjonssystem.

I tilsynet mot Hess ble det funnet at selskapet ikke hadde helt grunnleggende ting som et fungerende styringssystem for å ivareta krav til helse, miljø og sikkerhet. De hadde heller ikke et dokumentstyringssystem, som gjorde at de ikke kunne spore gamle dokumenter, og dermed ikke kunne dokumentere det de tidligere hadde gjort. Selskapet kjente heller ikke grunnlaget for sitt eget system for styring av risiko.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 13. januar 2014, Petroleumstilsynet fant «alvorlige» HMS-avvik på Valhall.

Ptil påpekte også et forbedringspotensial i forhold til den todelte rollen rettighetshavere i en utbyggingstillatelse har.[REMOVE]Fotnote: Revisjonsrapport, Petroleumstilsynet 14. november 2013; Tilsyn med Hess som rettighetshaver i Valhall utvinningstillatelsen.

I hjemmel i rammeforskriften om styring av helse, miljø og sikkerhet påla Ptil Hess å foreta en full gjennomgang av regelverkets krav til styring av virksomhet og treffe tiltak for å tilfredsstille disse krav i egen virksomhet. Det ble satt frist til mai 2014 om gjennomføring av tiltak. Ptil skulle ha melding når pålegget var etterkommet.[REMOVE]Fotnote: Petroleumstilsynet, 10. desember 2013, Pålegg gis etter tilsyn med Hess som rettighetshaver.

2014 – boligplattform stengt

Boligplattformen QP, forsidebilde, feltet, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

I desember 2014 ville Petroleumstilsynet stenge boligplattformen på Valhall. En studie utført av Sintef og Marintek hadde vist av boligplattformen kunne kollapse dersom den ble truffet av store bølger. Ptil konkluderte med at det ikke var trygt å bruke plattformen om vinteren. Risikoen for at plattformen skulle bli truffet av en bølge som kunne true strukturen, var høyere i månedene november til mars enn det norske regler tillater.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no, 12. desember 2014, BP-plattform kan måtte stenge.

De eldste plattformene på Valhall-feltet lengst sør på norsk sokkel ble installert for 34 år tidligere. Havbunnsinnsynkingen hadde gjort at avstanden mellom nederste del av boligplattformen og havet var mindre enn før, og tilfredsstilte ikke lengre kravene til «air-gap» mellom innretning og sjø.

Høy aktivitet på Valhall gjorde at BP trengte boligkapasitet og kostnaden ved å stenge den aktuelle plattformene og skaffe til veie et såkalt flotell, gjorde at BP og oljeselskapet Hess måtte dempe ambisjonene for feltet. Med færre sengeplasser ble det færre som kunne jobbe på feltet.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no, 19. desember 2014, Får ikke forlenget levetid.

arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall

På Valhall er det i dag (2014) bare to eiere, BP Norge AS og Hess Norge AS. BP, som er operatør har en eierandel på 35,95 prosent, mens Hess eier 64,05 prosent. I utgangspunktet, ved konsesjonstildelingen i 1965 var eierandelen annerledes. Da var det Amoco Norway Oil Company som var operatør og hadde en andel i feltet på 28,33 prosent.

Tre andre selskap var da inne som eiere; Amerada Petroleum Company of Norway og Texas Eastern Norway Inc., med 28,33 prosent hver og Norwegian Oil Consortium A/S & Co. (NOCO) med 15 prosent. I 1989 overtok Enterprise Oil Norway A/S Texas Eastern sine andeler og i 1992 kjøpte Elf Petroleum Norge AS NOCOs eierskap i feltet. I 1998 slo Amoco og BP seg sammen og det nye selskapet BP Norge satt nå med 28 prosent. Etter flere sammenslåinger av selskaper og salg av eierandeler endte Hess opp med om lag to tredjedeler av feltet.

Som rettighetshaver er Hess ingen gratispassasjer. Selv om det er operatøren som står for den daglige driften, skal rettighetshaverne bidra aktivt og kontrollere at operatøren ivaretar kravene i regelverket. Regelverket stiller klare krav om å støtte og utfordre operatøren, være en kompetent medspiller og påse at petroleumsvirksomheten drives på en forsvarlig måte.

Hess og rettighetshaveres ansvar

I 2012 startet Ptil en offensiv for å sikre at også de som ikke hadde hovedansvaret på feltene utføret sine pålagte oppgaver; at styringssystemene var gode og at kravene i regelverket ble etterlevd. Spørsmål knyttet til organisering, styring, dokumentasjon og håndtering av risiko var hovedelementene i tilsynet.

Første rettighetshaver som fikk tilsyn var Hess Norge og resultatet var at selskapet i januar 2014 ble ilagt en rekke pålegg av Ptil.

I henhold til det norsk regelverket er et pålegg et enkeltvedtak gitt av Petroleumstilsynet. Før Ptil gir et pålegg, oversender de som regel et «varsel om pålegg» til de berørte selskapene. Et «varsel om pålegg» er verken et virkemiddel eller en advarsel om sanksjon, men et ledd i Ptils saksbehandling hvor de ber aktøren vurdere faktagrunnlaget. Varselet er bare et første steg før det fattes et enkeltvedtak. Et pålegg er et sterkt forebyggende virkemiddel som er juridisk bindene for mottakerne.[REMOVE]Fotnote: Ptil. 4. desember 2013, Varsel om pålegg til Hess – Valhall

Tilsynet med Hess Norge i 2012 var første gang Ptil  førte tilsyn direkte med ikke-operative rettighetshaver og i følge Ptil selv var det ingen spesiell faktor som utløste valget om å se nøyere på rettighetshaverne. I regelverket står det at rettighetshaverne skal legge til rette for at operatøren skal kunne gjennomføre sine oppgaver og at de har både påseplikt og aksjonsplikt. Rettighetshaveren må derfor kunne dokumentere tilstrekkelig ressurser og kompetanse for å kunne ta stilling til operatørens styring. I påseplikten ligger det at rettighetshaver skal følge opp operatøren på en systematisk måte. Det skal framgå av styringssystemet hvordan denne plikten ivaretas.

Aksjonsplikt innebærer blant annet at dersom rettighetshaver oppdager at forhold ikke er i overenstemmelse med regelverket har de selvstendig plikt til å sikre seg tilstrekkelig informasjon. Dette innebærer at rettighetshavere etter forholdene i konkrete tilfeller kan ha plikt til å gjennomføre revisjoner mot operatøren.[REMOVE]Fotnote: Ptil, 14. februar 2012, Operatører og rettighetshaveres ansvar.

Tilsynet med Hess avdekket at selskapet måtte forbedre sine dokumentstyringssystemer for å kunne spore beslutninger og grunnleggende dokumenter, og demonstrere et styringssystem som tilfredsstilte regelverkets krav for å ivareta krav til helse, miljø og sikkerhet.[REMOVE]Fotnote: Ptil, 14. november 2013, Tilsynet med Hess som rettighetshaver i Valhall utvinningstillatelsen. Hess var på denne tiden i en prosess med å utvikle et nytt styringssystem som ville ivareta både kravene fra norsk regelverk og fra Hess Corporate, moderselskapet.

Det andre avviket var at Hess ikke kjente grunnlaget for sitt eget system for styring av risiko. Selskapet hadde et system, men måtte under tilsynet innrømme at de ikke kunne forklare hva de beskrevne «Major Risks» betydde eller hva som var bakgrunnen for dem. De hadde også gjennomført årlige «Risks Workshops», men kjente hverken til eller kunne dokumentere resultatene eller aksjonsplanene fra disse. De hadde heller ikke oversikt over om de årlige resultatene var tatt videre til utvinningstillatelsen.

Et tredje avvik var at selskapet ikke hadde et fungerende dokumentasjonssystem. Egne revisjoner, både interne og ovenfor BP fra før 2012 var ikke sporbare. Dette skyltes flere ting, blant annet at tidligere ansatte hadde håndtert dokumentasjon selv og at aktiviteter hadde vært håndtert ved selskapets tidligere kontor i London og at dette nå var lagt ned.

For å møte kritikken fra Ptil etablerte Hess Norge et omfattende prosessbasert styringssystem som ivaretok kravene i regelverket og implementerte en «Risk Management Practice» og et «Document Management System. Det ble gitt opplæring i disse systemene på tvers av organisasjonen, i tillegg til interne revisjoner som skulle utføres regelmessig. Ptil bekreftet at de nye systemene fungerte og lukket saken.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 13. mai 2014, Nå skal Petroleumstilsynet på tilsynsoffensiv mot rettighetshaverne.

Standard Indiana startet oppkjøp av andre oljeselskap, vokste og i 1901 var selskapet representert i elleve stater.

Med bilens inntog ble det i 1910 bestemt å satse på frakt av bensin til forbrukerne. Og allerede året etter i 1911 sto selskapet for 88 prosent av salget av bensin og parafin i Midtvesten.

I 1912 åpnet Standard sin første bensinstasjon i Minneapolis, Minnesota og i 1913 åpnet første Standard stasjon utenfor Midtvesten, i Chicago.

I 1911 ble Standard Indiana uavhengig fra Standard Oil trust, selskapet fikk markedsandeler over mesteparten av Midtvesten og de fikk eksklusive rettigheter til å bruke navnet Standard i denne regionen.

I 1922 ble American Oil Company innlemmet i Standard Indiana.

Året etter utvekslet de aksjer med Pan American Petroleum &Transport i bytte mot garantier for faste oljeleveranser.

I 1920- og 30-årene åpnet Indiana Standard flere raffineri og borefasiliteter.

I 1947 var Standard det førsteselskapet som boret offshore i Mexicogolfen – samtidig som de utviklet nye måter å bore på – Hydrafrac – hydraulisk oppsprekking.tviklet de i 1931 en utforskings og produksjonsforretning; Stanolind. De påfølgende årene fulgte en intens utforskings- og leteperiode – selskapet boret over 1000 brønner i 1937 alene.

Joseph Christian Leyendecker (1874-1951) skapte under 2. verdenskrig en plakatserie på oppdrag fra Amoco Gas. Den første i serien, «I Nasjonens Tjeneste» ble publisert kort tid etter at USA gikk inn verdenskrig og viser en baby som hilser til støtte for krigsinnsatsen. Speed the Victory viser en baby på et fly, utstyrt med våpen og håper på rask seier og en snarlig slutt på krigen. Plakaten fra begynnelsen av 1944, viser en baby i fallskjerm som håper på en lykkelig landing. En fredsdue med en olivengren i munnen symboliserer enda mer håp for en slutt på krigen.

Fem år senere – i 1952 – ble Standard Oil (Indiana) rangert som USAs største innenriks oljeselskap.

I 1961 startet Indiana Standard en total reorganiserte av selskapsstrukturen. American Oil Company fikk ansvar for all detaljhandel i Midtvesten under navnet Standard  og i resten av landet under navnet American. Begge brukte samme logo bare med forskjellige ord. For den utenlandske delen av selskapet ble navnet AMOCO brukt. Amoco ble også brukt på visse American Oil Corporation varer.

Selskapet fortsatte å ekspandere,først til Canada. Selskapet ble gjennom det et internasjonalt oljeselskap. De ekspanderte så videre til over 30 land og ble et av verdens største oljeselskap.

I 1985 skiftet navnet offisielt til Amoco Corporation.

Les mer om fusjonen med BP.

Logo

Den første Indiana Standard logoen kom etter en konkurranse i 1926. Det var to sirkler hvor den ytterste symboliserte styrke, stabilitet og pålitelighet. Ordene «Standard Oil Company (Indiana)» sto inne i sirkelen med røde bokstaver. Den indre sirkelen symboliserte service til kunden. Ordet service var skrevet inni sirkelen. Logoen var også dekorert med en fakkel med flamme – et symbol på framgang. Logoen ble i hovedsak brukt på bensinstasjonsbygninger. Ved veien sto et rektangulært blått skilt med teksten «Standard Service» i hvite blokkbokstaver.

Installasjonene på feltet har også produsert oljen fra det mindre feltet Hod i som ligger 13 km lenger sør. Hod ble permanent stengt ned i 2013. Amoco Norway Oil Company var operatør og ansvarlig for boringen. Valhall-feltet ble funnet i 1975 og godkjent for utbygging i 1977. Dette var det fjerde drivverdige funnet på norsk sokkel. Produksjonen av olje startet opp i oktober 1982. Hod-feltet ble funnet i 1974 men var så lite at det ikke ble erklært drivverdig før mange år senere. Utbyggingsplanene for Hod ble godkjent i 1988 og produksjonen tok til i 1990.

Valhall-feltet produserer fra krittbergarter fra sen kritt-alder og formasjonene har fått betegnelsene Tor og Hod. Reservoaret befinner seg på 2400 til 2700 meters dyp. Krittet i Tor-formasjonen er finkornet og mykt med forholdsvis store sprekker som gjør at olje og vann strømmer lettere enn gjennom Hod-formasjonen.

Valhall blir av de som kjenner det godt, omtalt som et veldig spesielt felt. Jo mer som blir produsert, jo mer reserver synes det å være igjen. Da Plan for utvikling og drift (PUD) ble sendt til myndighetene i 1977 ble det antatt å være 247 millioner utvinnbare fat olje i reservoaret. Fram til 2014 er det blitt produsert nesten en milliard fat oljeekvivalenter og man har en visjon om å kunne få ut ytterligere 500 000 fat! Det vil kreve både teknologiske nyvinninger og forbedret effektivitet for å utløse hele potensialet.

Utbygging i mange faser

Feltet ble opprinnelig (1982) bygd ut med boligplattform (Valhall QP), boreplattform (Valhall DP) og produksjonsplattform (Valhall PCP).

Hod, det lille oljefeltet 13 km sør for hovedfeltet – som ble funnet i 1974 og satt i produksjon 30. september 1990 – har vært fjernstyrt fra Valhall. I 1996 ble det installert en brønnhodeplattform (Valhall WP) med plass til 19 ekstra brønner. I 2000 fikk man godkjent en ny PUD og sommeren 2003 kom injeksjonsplattformen (Valhall IP) som inneholder vanninjeksjonsutstyr, på plass. I forbindelse med denne godkjenningen ble lisensperioden forlenget fra 2011 til 2028.

I 2006 ble det sendt enda en søknad til myndighetene om en utvidelse av lisensperioden. Operatøren (nå BP) så for seg produksjon på feltet i mange år til. En ny PUD med tittel “Forlenget levetid for Vallhall” ble også oversendt i forbindelse søknad om utvidelse av lisensperioden, denne gangen til 2049.Året etter ble enda en PUD godkjent. En flankeutbygging som omfatter to brønnhodeplattformer (Flanke Sør og Nord) ble startet opp 2003 fra den sørlige plattformen og produksjonen ble ytterligere utvidet året etter fra plattformen i nord.

Valhallfeltet hadde sunket så mye at hotellplattformen ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene. En ny prosess- og hotellplattform (PH) ble planlagt for å erstatte hotellplattformen (QP) og den gamle prosessplattformen (PCP). BP hadde også utviklet planer for å dekke feltets energibehov med elektrisk kraft fra land. Den nye plattformen skulle være mottaksstasjon for kraft fra land. I 2012, ble PH-plattformen installert og Valhall er dermed det første feltet på norsk sokkel som har «konvertert» fra strøm generert av dieselfyrte kraftverk på plattform til kraft fra land.

Husforeningen samordnet seg etterhvert i en større forening som utviklet seg til en selvstendig fagforening, Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg OFS. Men parallelt med utvikling i arbeidsorganiseringen i Norge, måtte også OFS endre seg, og til slutt ble de for små. OFS opphørte som frittstående og partipolitisk uavhengig arbeidstakerorganisasjon og ble en del av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). ABC ville ikke inn i YS, det oppsto en uenighet mellom ABC og OFS og «skilsmissen» måtte til slutt avgjøres av Høyesterett.

For å se hvordan og hvorfor ABC oppsto, hvordan klubben gjennom OFS etablerte seg utenfor det korporative system, for til sist å kapitulere, må vi først tilbake å se hvordan systemet fungerte da oljeindustrien kom til Norge.

Norge på 1960-tallet

ABC – fra husforening til LO, arbeidsliv,

De første tildelinger på norsk sokkel var preget av utenlandsk industri og dominert av angloamerikanske operatørselskap, leverandører, eksperter og arbeidsledere som hadde forutsetninger i oljeselskapenes tradisjoner og multinasjonal organisering. Virksomheten i Norge på 1960-tallet var relativ avgrenset og isolert – det varen liten enklave i den norske industrien. Oljevirksomheten omfattet bare de som var direkte hadde sitt arbeid i oljeselskapene og i oljeletingen var det lite sysselsetting. I 1969 utgjorde det bare 500 arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 72.

Den internasjonale oljeindustrien var på 1970-tallet preget av autoritære og hierarkiske trekk som tilsynelatende skjøv det mer medvirkningsorienterte norske korporative systemet til side. Oljeselskapene hadde med seg holdninger og metoder fra multinasjonal industri og det var lite rom for norske fagforeningstradisjoner og kollektiv organisering. De syv søstre – de syv største oljeselskapene i verden, Standard Oil of New Jersey (Esso), British Petroleum, Royal Dutch-Shell, Gulf Oil, Texaco, Standard Oil of California (Chevron) og Standard Oil of New York (Mobil) – hadde opparbeidet seg en maktkonsentrasjon og trumfet stort sett igjennom sine interesser og arbeidsformer, med et sentralisert og stivt styringssystem, hvor avgjørelser på detaljert nivå ble avgjort på sentralt hold.

I Norge ble de møtt med krav om at virksomhetene skulle drives fra norsk jord gjennom norske datterselskap. Det endret imidlertid ikke den tette rapporteringsstrukturen til konsernledelsen i moderselskapet. Selv om Amoco ikke var en del av de syv søstre, var styringssystemene de samme. Graden av lokal frihet var liten.

Arbeidsprosedyrene var preget av standardisering, både i forhold til teknologi og organisering av arbeidet. De amerikanske selskapene drev ledelse ovenfra og ned. I tillegg var virksomheten preget av en spesialisert arbeidsdeling, et entreprisesystem med et helt nettverk av spesialiserte kontraktørsystem. Mens operatørselskapet utførte visse nøkkelfunksjoner, ble mer arbeidsintensive oppgaver satt ut til underleverandører. Det førte til en komplisert og differensiert selskapsstruktur.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 75.

Dette var et system som underminerte fellesskap og solidaritet. Konglomeratet av selskaper og organisasjonsmønstre var uoversiktlig og oppstykket og gjorde solidariteten mellom yrkesgrupper avgrenset.

Det oppsto tidlig motsetninger mellom oljenæringen og norsk arbeidslivskultur. For de utenlandske operatørselskapene var styringsretten og forretningsfriheten hellig og de viste uvilje mot fagforeninger og arbeidslivsamarbeid. Dette gjaldt også Amoco som var et av de første oljeselskapene som etablerte seg i Norge.

Husforeningene

Husforeningsmodellen dominerte store deler av virksomheten på tidlig 1970-tallet og de etablerte fagforeningene fikk knapt for feste. Først ut var Ekofisk-Komiteen som ble opprettet allerede i 1973 av amerikanske Phillips Petroleum, fulgt av Statfjordansattes forening (SaF) i det amerikanske Mobil og EANOF – husforeningen for operatøransatte i franske Elf.

Ekofisk-komiteen var i utgangspunktet ikke en selvstendig klubb, men en fagforening underlag bedriften, det som i USA kalles en Company Union. I 1973 kom Phillips Petroleum Norway til de om lag 200 ansatte på Ekofisk med forslag om et representasjonsorgan som kunne legge til rette for mer formelle relasjoner mellom ledelsen og tilsatte. De ville etablere et tillitsmannsutvalg selskapets ledelse kunne kommunisere med – innenfor det selskapet fant rimelig. Phillips aksepterte ikke restriksjoner i styringsretten, og opprettet derfor det de kjente – en Company union.[REMOVE]Fotnote: Kulturminne-Ekofisk.no

Da Phillips la fram planene om å danne en selskaps intern fagforening var det overraskende nok få motforestillinger blant de ansatte og Phillips Petroleum Company Norway Employee Commitee (PPCNEC) ble startet.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 69.

Selskapet hadde to agendaer med prosjektet: å få et noenlunde lojalt tillitsmannsapparat som ledelsen i selskapet kunne stole på og å holde den etablerte fagforeningen borte – unngå innblanding fra «outside third parties». Selskapet var villig til å diskutere lønn og yte bistand i skattespørsmål, men husforeningen fikk ikke gehør i saker om arbeidsmiljø, arbeidstid eller arbeidsvern. Men utviklingen gikk ikke slik Phillips hadde sett for seg og ønsket – husforeningen begynte tidlig å opponere og allerede senere samme år brøt de med sin arbeidsgiver og startet arbeidet med å bygge en uavhengig fagforening – uten tilknytning til verken selskapet eller noen hovedorganisasjon. Foreningen tok navnet Ekofisk-komiteen. Den viste seg å være en aksjonsvillig, fri og uavhengig fagforening av og for oljearbeidere.

Allianser

ABC – fra husforening til LO, arbeidsliv,

Etter å ha forsøkt løse allianser med flere andre forbund kikket Ekofisk-komiteen til andre husforeninger – Mobil og Elf. Og i 1977 ble det bestemt å opprette et samarbeidsutvalg, et forum hvor tillitsvalgte kunne treffes og utveksle meninger og synspunkt – men uten beslutningsmyndighet eller vedtekter. Mot slutten av året ble det utviklet mer bindende, formelle vedtekter og sammenslutningen fikk navnet Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg – OFS. Det var en frittstående fagforening uten tilknytning til LO eller andre hovedorganisasjoner, snarere etablert som en motsetning til LO. Foreningene skulle ikke slås sammen og de forhandlet hver for seg med sine respektive operatørselskap lokalt, og lønns- og arbeidsvilkår var svært ulike fra selskap til selskap.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen, Harald, «Fagforeninga som ikkje let segtemje» , Upub. Masteroppgave. UiB 2012: 93.

OFS vokste og 1980 ble et merkeår da foreningen fikk status som landsomfattende arbeidstakerorganisasjon og seilte opp som en skarp konkurrent til NOPEF — Norsk Olje- og petrokjemisk Fagforbund, et forbund innen LO-systemet. Vesensforskjellen mellom OFS og den etablerte fagbevegelsen var ageringsmønsteret; grunnplansaktivisme og streikevilje.

OFS viste kampviljen allerede ved første anledning. 1981 kom det til ulovlige aksjoner på Statfjord – den første i en lang rekke streiker. Og aksjonsvilje viste å lønne seg – lønnsøkning i oppgjøret i 1981 var på mellom 30 og 35 prosent. Seieren skyltes ikke bare OFS egeninnsats, men også en svak arbeidsgiverorganisering. Operatørselskapene hadde som nevnt en frihetsideologi – og var av prinsipp imot all statlig innblanding og overordnet organisering. Det eksisterte riktignok et samarbeidsorgan, men det var ikke forpliktende og ikke tilknyttet en arbeidsgiverorganisasjon. Samarbeidsorganet Norske Operatørselskapers Forening (NOAF) hadde seks deltakere; foruten Phillips, Mobil og Elf var de tre norske selskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum med. Foreningen forhandlet ikke på vegne av medlemmene og lønns- og arbeidsvilkår ble regulert gjennom lokalavtaler.

Etter de ulovlige aksjonene på Statfjord ga Mobil etter og tilbød sine ansatte et raust lønnshopp. Og de andre selskapene måtte følge etter. For et operatørselskap utgjorde lønningene bare en liten del av utgiftene, det kostet atskilling mer å få stopp i produksjonen.

Arbeidsgiversiden, LO og staten begynte å se OFS som en trussel mot maktbalansen i arbeidslivet. Organisasjonene ellers i arbeidslivet holdt seg stort sett til det korporative system og aksepterte de økonomiske rammene til staten. Selv om OFS lå utenfor det etablerte system, hadde de nytt godt av sympati i opinionen, men etter lønnsoppgjøret i 1981 endret det seg og begrepet lønnsadel ble stadig oftere brukt. Men lønnsoppgjøret utløste også frustrasjon blant LOs medlemmer og følgene ble en masseutmelding. OFS hadde vist seg som et problem for hele lønnssystemet i Norge, og for å bøte på det startet styresmaktene en storstilt fornorskingsprosess av oljesektoren.[REMOVE]Fotnote: Sejersted 2002: 197.

Fornorsking

Oljevirksomheten gjennomgikk fra begynnelsen av 1980-tallet en prosess der aktører i sektoren gradvis ble påtvunget spilleregler mer i tråd med det norske arbeidsliv generelt. Det innebar en «normalisering» av avtaleverket og arbeidsvilkårene i virksomhetene, samtidig som det gikk mot en utvikling av et forenklet og langt mindre fragmentert organisasjonsmønster på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

I dag er det bare to dominerende forbund på arbeidstakersiden IE (LO) og SAFE (YS) og utenlandske og norske oljeselskap har samkjørt sine interesser igjennom Norsk olje og gass. Oljeindustrien er ikke lengre en enklave i samfunnet, men en integrert og viktig del av den norske modellen.

OFS hadde vist seg kompromissløs, og hadde en mulighet til å ramme der det sved mest – de kunne på kort varsel stenge hele oljeproduksjonen. Det medførte en maktposisjon større enn medlemstallet skulle tilsi.

Etter lønnsoppgjøret i 1981 var Willoch-regjeringen ikke først og fremst bekymret for lønnsutviklingen i Nordsjøen, men redd for smitteeffekten til landindustrien. Den samme regjering som tidligere hadde kritisert korporativismen, gikk nå inn for at selskapene måtte tilpasse seg arbeidslivstradisjonene. Selskapene fikk beskjed om å legge om lønnspolitikken og forholde seg til en arbeidsgiverorganisasjon – hvis ikke ville det få konsekvenser for både framtidige konsesjonstildelinger, skatteregler og arbeidstvistloven, den såkalte Willoch-doktrinen. Og operatørselskapene fulgte opp, omgjorde gamle Norske Operatørselskapers Forening til Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) og ble medlem i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF). NOAF er forløperen til dagens Norsk Olje og Gass. Fram til nå hadde fagforeningene kunnet spille på motsetninger mellom selskapene, men med en allianse mellom selskapene og staten ble denne muligheten tatt vekk. OFS mistet til da sitt viktigste kort – de kunne ikke lengre spilleoperatørselskapene opp mot hverandre.

OFS – en paraplyorganisasjon

ABC – fra husforening til LO, arbeidsliv,

Organiseringen på arbeidsgiversiden drev også igjennom en endring i OFS. OFS var en ubyråkratisk og lite hierarkisk organisasjon hvor det ikke var langt mellom bunn og topp. Som følge av den store seieren i lønnsoppgjøret ønsket stadig flere foreninger og yrkesgrupper å knytte seg til organisasjonen. Som følge av dette og regjeringens innstramning, ble det på et ekstraordinært landsmøte i 1982 vedtatt at OFS skulle bli en hovedorganisasjon for alle yrkesgrupper i Nordsjøen, ikke bare for operatøransatte. Det ble vedtatt nye vedtekter og navnet ble endret til Oljearbeidernes Fellessammenslutning – fortsatt med forkortelsen OFS. De gamle husforeningene – de tre organisasjonene for operatøransatte dannet Operatøransattes Forbund (OAF) som ble et av fire forbund.

Tre nye forbund ble tatt opp – Rederiansatte Oljearbeideres Forbund (ROF), Oljeborernes Forbund (OBF) og Cateringansattes Forbund (CAF). Men OFS sentralt hadde fortsatt relativt lite makt over enkeltforbundene og hvert forbund forberedte selv tariffsaker og førte selv forhandlinger. De første årene var solidariteten mellom forbundene relativt god; om enn spent.[REMOVE]Fotnote: Gunnarsen 2012: 116. Hovedmålet var nå å rydde LO og YS ut av Nordsjøen.

ABC opprettes og blir del av OFS

Fagforening og fusjonen, forsidebilde, økonomi, Nye endringer – Offshore People Strategy og GO4F

Fagforeningen til Amoco ble dannet 14. februar 1983 som en husforening for alle ansatte i oljeselskapet Amoco. I mars 1983 søkte de medlemskap i OAF og ble innvilget det en måned senere.

Etter 1981 fulgte noen vanskelige år for OFS. Reallønnen til de fleste offshorearbeider gikk ned i løpet av 1980-årene og hvert oppgjør med unntak av 1987 ble tatt til rikslønnsnemnd. Enkelte grupper som cateringansatte kom bedre ut enn andre, men det var fortsatt et stort gap mellom dem og de operatøransatte.

OFS fortsatte å føre en aktivistisk og offensiv lønnspolitisk strategi, men oppnådde ikke mer en LO-forbundene. Frustrasjonen spredde seg blant de kontraktøransatte som hadde harmonisering av lønn som sitt fremste krav. De økonomiske rammene og oppgjørsformen ble satt av hovedorganisasjonene LO og NAF, sammen med myndighetene. Willoch-doktrinen sammen med lønnsnemnd hadde svekket OFS og foreningen klaget på at det ikke fantes mulighet til reelle forhandlinger i Nordsjøen.
Organisasjonen beholdt likevel sin forbundsautonomi og grunnplansorientering, og sto fram som politisk uavhengig og lite sentralstyrt.

NRK fjernsyn, 9. april 1984: Fare for full stans på Valhall        12. september 1984: Streik og lockout i Nordsjøen

NOAF hadde utvidet sitt medlemsområdet fra de opprinnelige 12 operatørselskapene med fire cateringselskap og seks borebedrifter og sto dermed sterkere. For å ordne uoversiktlige avtaleforhold fremmet NOAF høsten 1985 forslag om å etablere en felles tariffavtale for produksjon, catering og borevirksomheten. Forslaget fikk ikke gjennomslag hos arbeidstakersiden.

OFS ville ha forbundsvise forhandlinger, hvert enkelt forbund skulle selvforhandle sine tariffkrav uten samordning med de øvrige forbundene. Men samtidig definerte OFS noen felles krav; nedsettelse av pensjonsalder til 55 år, nedsettelse av arbeidstid fra 55 til 33,6 timer per uke, utvidet fødselspermisjon og lik lønn for likt arbeid. Selv med krav om harmonisering på tvers av forbund og yrkesområder – lik lønn for likt arbeid – skulle det føres selvstendige forbundsvis oppgjør.

NOAF ga seg ikke og før lønnsoppgjøret i 1986 ga de klar melding om at avtaler og forhandlinger skulle samordnes og at det skulle føres et solidarisk oppgjør hvor utfallet av ett forbunds forhandlinger ville innvirke på de andre forbundenes forhandlinger.

For OFS var det uaktuelt med samordnede forhandlinger. Hvert enkelt forbund skulle forhandle sine tariffkrav uten samordning.[REMOVE]Fotnote: www.kulturminne-statfjord.no Noen unntak ble gjort da OFS fremmet felles krav på vegne av alle forbundene om senkning av pensjonsalder, arbeidstidsredusering og lønnsharmonisering. Men selve lønnsforhandlingene foregikk hver for seg.

Cateringansatte Forening (CAF) var først ute. De gikk for full lønnsharmonisering med andre offshoreansatte. Kravet ble forkastet av arbeidsgiversiden og 6. april 1986 gikk CAF til streik og – til tross foren viss motvilje – fulgte de andre forbundene i OFS lojalt opp og tok ut sine medlemmer i sympatistreik. NOAF på sin side kunne ikke akseptere kravet og varslet lockout av samtlige medlemmer av både OFS og NOPEF på alle faste produksjonsplattformer. Dermed var alle arbeidstakerne i konflikt før de andre forbundene hadde startet sine forhandlinger.

Resultatet var nedstenging av hele produksjonen på norsk sokkel og tvungen fordelingsløsning hos Rikslønnsnemnden.

Konflikten var beleilig for både staten og selskapene. Oljeprisen hadde det siste året falt dramatisk, OPEC presset Norge for å redusere produksjonen og også USA ga klare signaler om at det var ønskelig med produksjonsbegrensning for å presse oljeprisene opp igjen. Staten hadde med andre ord ikke hastverk med å få avsluttet konflikten og streiken/lockouten trakk ut. Aksjonene kostet OFS mye og konflikten måtte stoppes på en eller annen måte. Arbeidsgiversiden så ikke ut til å ville fire. For å få en utvikling og helst presse igjennom en lønnsnemnd tok OFS ut alle norske arbeidere på Frigg-feltet, også de som arbeidet på britisk side og stoppet dermed produksjonen på den britiske siden av feltet. Det fungerte etter planen.

Belasting ble for stor for regjeringen som fryktet konsekvenser for troverdigheten til Norge som gassleverandør. Etter to uker med lockout og streik, fremmet regjeringen den 25. april forslag om tvungen lønnsnemd og arbeidet ble umiddelbart gjenopptatt. CAF fikk ikke gjennomslag for noen krav og rammene fra LO/NAF-oppgjøret ble akseptert.

Lønnsoppgjøret hadde vist at den desentraliserte beslutningsstrukturen ikke ga OFS tilstrekkelig styring. På kongressen høsten 1986 ble organisasjonsstrukturen satt under debatt. De måtte finne en måte å få slutt på interne konflikter. OFS ble omorganisert slik at fagforbundene ble nedlagt og de enkelte klubbene ble direkte medlemmer i OFS. Dette medførte at OFS ble en overordnet fagforening med hovedavtale med arbeidsgiversiden, og som bestemte bruken av kampmidler. Dette hadde tidligere tillagt fagforbundene.

Dette har blitt sett på som det institusjonelle gjennombruddet og sluttproduktet fornorskingsprosessen og den statsinitierte disiplineringen av oljearbeiderne. Arbeidslivets urokråker var blitt tøylet – trodde man.

1990-tallet

Industrien i verden var i 1990 preget av en økende globalisering, markedsliberalisme, utsetting av tjenester, prosjekttilsettinger og kontraktørvirksomhet. I Norge var det økonomisk krise og den største arbeidsledigheten etter andre verdenskrig. Høy og økende arbeidsledighet på slutten av 1980-tallet framtvang tilpasninger etter den lånefinansierte festen midt på 1980-tallet og oljeprisfallet i 1986. En ny konsensus i arbeidsdelingen i den økonomiske politikken ble etablert. Partene i arbeidslivet skulle sørge for moderate oppgjør, mens finanspolitikken ble benyttet til å holde arbeidsledigheten nede. Etter to år med lønnslov (1988-89) var inflasjonen dempet og fri lønnsdannelse igjen lov, men LO ønsket videreføring av moderasjonslinjen, de ville ikke gjenoppleve 1980-tallets uheldige utvikling.[REMOVE]Fotnote: Per Kleppe, Fafo-rapport, Samfunnskontrakt. Solidaritetsalternativet fortid og framtid. 1999.

Men i OFS rådet ikke samme holdning. Her var forventningene til lønnsoppgjøret 1990 høye. Etter to år med lønnslov krevde arbeidstakerne noe igjen for moderasjonslinjen de hadde holdt under foregående oppgjør. På grunnplanet i OFS rådet en holdning for å gjenta opplegget fra 1981 med å streike seg til bedre vilkår om så streiken var ulovlig.

Forhandlingene var steile og etter tvungen mekling og møte hos kommunalministeren ble det streik. Etter 36 timer kom lønnsnemnden. Det var som ventet, men arbeiderne ble likevel overrasket over at avgjørelsen kom så raskt.

OFS mistet styringen over egne rekker og offshorearbeiderne fortsatte i en ulovlig aksjon. Arbeidsgiverne var godt forberedt, de sørget for minimum bemanning, samtidig med flest mulig ledere på jobb offshore. Enkelte steder stengte de telefonlinjene, og flere; særlig Statoil, truet med oppsigelser. Etter en uke måtte de streikende gi seg etter i et sviende nederlag. Represaliene som fulgte la grobunn for en langvarig mistillit og bitterhet mellom OFS og operatørselskapene. Men det dempet også streikeviljen. 28 arbeidere ble sagt opp. Statoil, hvor 20 av de oppsagte hadde arbeidet, kom med krav om at hvis de skulle ha jobben tilbake måtte OFS gå til disiplinærforføyninger mot de reelle streikelederne. OFS gikk med på dette, men beslutningen førte misnøye blant medlemmene og følgen ble at også ledelsen i foreningen måtte gå.

Mellom 1990 og 1996, i perioden dominert av solidaritetsalternativet, gikk de fleste oppgjør uten konflikter – men det ikke dermed sagt de var rolige – fagforeningene gikk hardt ut mot hverandre. Men OFS var svekket etter streiken i 1990 og spliden internt forsvant aldri. Den skapte snarere grobunn for det som skulle komme.

Krav om 100 000 medlemmer?

Et korporativt system innebærer at det er et nært samarbeid mellom yrkesorganisasjonene og staten. Organisasjonene deltar i statlige råd og utvalg og det utvikles formelle og uformelle bånd mellom de forskjellige aktørene. Organisasjonene må akseptere rammene staten trekker opp for den økonomiske politikken, og må forplikte medlemsmassen på det samme. Fagbevegelsen får innflytelse, samtidig som den blir sterkere knyttet til statens politikk. Det fører til begrensninger på grunnplanets mulighet til å mobilisere mot den statlige politikken.

OFS ble av mange sett på som en trussel mot det dette systemet, både gjennom at foreningen ikke var ikke bundet opp i et forpliktende samarbeid og på grunn av kampviljen som de viste gjennom streiker og ulovlige aksjoner. Både regjeringen og flere av de store organisasjoner i arbeidslivet ga uttrykk for at det var for lett å streike i Norge og at små og uavhengige fagforeninger førte en uansvarlig lønnskamp. Både LO og NHO fremmet forslag om hvordan forhandlingsretten og streikeretten kunne begrenses. Fra arbeidsgiversiden ble det uttrykt ønske om at fagforeningene måtte ha en medlemsmasse på 100 000 medlemmer for å ha forhandlings- og konfliktrett, samt være landsdekkende.

Arbeidsrettsrådet ble bedt av Kommunal- og arbeidsdepartementet om å foreta en vurdering av de prinsipper som lå til grunn for arbeidstvistloven, med særlig vekt på forholdene der det var flere konkurrerende tariffavtaler innen samme område. De kom i en rapport fra 1993 fram til samme konklusjon som NHO, en hovedorganisasjon burde ha over 100 000 medlemmer for å kunne forhandle eller gå i streik. De foreslo i tillegg at en hovedorganisasjon måtte binde sine medlemsforbund og selv ha det avgjørende ordet ved en arbeidskamp.[REMOVE]Fotnote: NOU 1996:14. Prinsipper for ny arbeidstvistlov.

Forslaget var omstridt. OFS var riktignok definert som landsdekkende, men hadde ingen mulighet til å oppfyllekravet om 100 000 medlemmer.

De omfattende endringene i Arbeidstvistloven ble drøftet, men etter en lang og til dels opphetet diskusjon besluttet Stortinget ikke å videreføre forslagene. Men utspill fra både NHO, LO og arbeidsrettsrådet sier noe som stemningen i arbeidslivet på 1990-tallet og hvordan små, uavhengige kamporganisasjoner ble sett på og Arbeidsrettsrådets rapport fikk også stor påvirkning på kommende års konflikter i OFS.

De interne konfliktene tar overhånd

OFS hadde vært preget av indre stridigheter. Det hadde vært både personlige uoverstemmelser, motsetninger mellom sør og nord i Nordsjøen (mellom Ekofisk-komiteen og SAF), mellom store og små klubber, og en betydelig uenighet i forbindelse med utvidelse av medlemsgrunnlaget. ABC sto på Ekofisk-komiteens side.[REMOVE]Fotnote: Høyesterett dom – HR-2000-328 – Rt-2001-603 (114-2001).[REMOVE]Fotnote: De Facto, mars 1996, Ved en skillevei.

Et av de vanskelige spørsmålene gjaldt utvidelse av medlemsgrunnlaget. Skulle entreprenøransatte som utførte arbeid i Nordsjøen bli medlemmer? Fra starten var OFS en organisasjon bare for operatøransatte, men organiserte etter hvert også ulike grupper entreprenøransatte som arbeidet på norsk sokkel. For at OFS skulle få tariffavtale for nye grupper ble andre grupper tatt ut i sympatistreik. Dette var en belastning for etablerte klubber, blant dem ABC.

Framtidig organisasjonsform ble satt under debatt både i OFS og i klubbene. ABC fremmet allerede til kongressen i 1994 forslag om å snakke med NOPEF, men ble nedstemt.

På sentralstyret 30. august 1995 ble det vedtatt at organisasjonsdebatten skulle gjennomføres i regi av OFS og det ble nedsatt et utvalg for å forberede saken med sikte på kongressvedtak om organisasjonstilhørighet i 1996.

SAF valgte sin egen vei og utarbeidet i 1995 forslag om intensjonsavtale om samarbeid mellom dem og YS. SAF gikk til uravstemning som resulterte i flertall for utmelding av OFS og innmelding i YS. OFS hadde ikke forhandlingsrett for landansatte og SAF ønsket en organisasjon som kunne ta vare på alle grupper innenfor olje og energisektoren, være seg på havet, på kontor på land, raffinerier eller mulige framtidige gasskraftverk. Dette ville være i tråd med utviklingen hos operatørselskapene. Dette mente SAF enklest kunne oppnås gjennom YS. Etter uravstemningen kunne SAF melde seg ut av OFS på vedtektsmessig måte ved å holde ny uravstemning etter seks måneder.

Både LO og YS er landsdekkende hovedorganisasjoner. LO har tradisjonelt sett hatt et tett samarbeid med Arbeiderpartiet, og har vært organisert i industriforbund. Det vil si at medlemmene omfatte alle arbeiderne innen en industri eller bransje. YS på sin side er en partipolitisk uavhengig organisasjon og organiseres i både yrkes- og industriforbund. Både OFS, senere SAFE – Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren og NOPEF – Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, senere Industri Energi er forbund som ta høyde for å organisere alle ansatte innen energisektoren.

SAF med leder Terje Nustad i spissen startet så en kampanje for å melde hele OFS inn i YS. De truet med at dersom dette ikke ble gjort ville SAF gå ut av OFS og fagforeningen ville stå igjen svekket. SAF var den klart største klubben i OFS. Terje Nustad gjestet ABC sitt årsmøte og argumenterte for YS. Her vant han ikke gehør. ABC ønsket et fortsatt uavhengig OFS og på årsmøte 19. januar 1996 fattet klubben følgende vedtak:

«Årsmøte i ABC har besluttet å arbeide for å opprettholde Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) i sin nåværende form. Amoco Bedrifts Club vil i 1996 ha ledervervet i områdeutvalget for operatøransatte, og vil her være en pådriver for å videreutvikle OFS.» Operatørområdet i OFS, som var et samtaleforum for operatøransatte uten besluttende myndighet, vedtok 1. mars 1996 (med unntak av SAF) å arbeide for et samlet OFS som kunne fortsette å framstå som et selvstendig alternativ til hovedorganisasjonene.

Selv om det var enighet i operatørområdet om å fortsette et uavhengig OFS fortsatte spenningene mellom operatørområdet og det sittende styret. Og folk sto ikke i veien for å omtale ledelsen i krasse ordelag. Gubbevelde, navlebeskuende, ser for mye bakover, selvopptatte, var karakteristikker SAF brukte om styret i et intervju med Bergens Tidende.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende 14. februar 1996, Oljearbeiderne splittet.

Saf fikk støtte fra OFS klubben i Hydro. I brev som gikk ut til medlemmene fra OFS Hydros styre i 1996 oppsummeres det mange følte: «Pr. i dag har vi så store konflikter internt i OFS sentralt at det er veldig vanskelig å se at de er i stand til å ivareta våre medlemmer sine interesser på sokkelen. OFS er en organisasjon hvor det har pågått store personlige intriger, der personlig prestisje går foran foreningens ve og vel. Likedan har de store foreningene en tendens til «ikke» å akseptere lovlig fattede vedtak. […] Til dels udemokratiske styringsformer lover ikke noen stor framtid som organisasjon. Denne usikkerheten har ført til handlingslammelse, tåpelige utspill og medlemsflukt.» I brevet anbefalte styret i OFS Hydro at medlemmene vurderte om OFS var en organisasjon de ønsket å være tilsluttet i framtiden.[REMOVE]Fotnote: OFS i dag. Udatert brev til medlemmene av OFS Hydro, signert Oddvar Karlsen, leder. ABC arkiv, perm ABC uravstemning, eske 4066. Styret ønsket tillatelse til å starte forhandlinger med NOPEF avd. 130, avdelingen som organiserte de ansatte i Norsk Hydro.

Den siste streiken

Midt oppe i maktspillet i OFS gikk foreningen inn for streik for medlemmer innen konstruksjon og vedlikehold. Kravet fra OFS var egen tariffavtale for disse gruppene. Både for å få større tyngde og som en konsekvens av arbeidsrettsrådets innstilling rekrutterte OFS på 1990-tallet vedlikeholdsarbeider som jobbet vekselvis på land og offshore. Våren 1996 tok OFS flere av dem ut i streik med krav om tariffavtale også for dem.

NHO nektet å opprette egen avtale med OFS, arbeidsgiverne mente at Fellesforbundet allerede hadde avtalerett i selskapene og de var langt flere. Arbeidstakerorganisasjoner hadde rett til å bruke streik og andre kampmidler for å tvinge arbeidsgiverne til å inngå avtale, men det stilte store krav til samhold og styrke. OFS var en kamporganisasjon som var meget bevisst at deres medlemmer forvaltet nasjonalskatten – olje og gass rikdommen. For å få gjennomslag måtte det sterkeste virkemiddelet tas i bruk. Oljeproduksjonen på norsk sokkel måtte stenges! Da måtte operatøransatte tas ut i sympatistreik.

Til tross for uttrykt motvilje fra områdeutvalget for operatørklubbene vedtok arbeidsutvalget i april å ta ut medlemmer av enkeltklubber i sympatistreik til fordel for de streikende konstruksjons og vedlikeholdsarbeiderne. Sympatistreik ville starte 16. april. Arbeidsutvalget i OFS hadde tatt avgjørelsen om sympatistreik, men etter avgjørelsen var tatt, reiste styret på påskeferie og overlot ansvaret for streiken til en ikke sentralt ansatt i organisasjonen. Den tillitsvalgte glemte, mot vedtatt framgangsmåte, å varsle de involverte klubbene. Måten ting ble gjort på førte til sterke reaksjoner fra blant annet ABC og første forsøk på sympatistreik ble stoppet med grunnlag i at den varslede konflikten ikke var godkjent av sentralstyret.

Arbeidsutvalget fikk deretter igjennom en godkjennelse i sentralstyret og sympatistreiken ble startet 4. mai med unntak av to klubber – Ekofisk-komiteen og ABC.

Ekofisk-komiteen vedtok i april1996 ikke å delta i den varslede sympatistreiken. De ønsket ikke å delta i streik som rammet installasjoner deres egne medlemmer arbeidet på, hvis de ikke selv var med i beslutningen om aksjonen. De henviste til vedtektene fra 1993 som innebar en vetorett for Ekofisk-komiteen. OFS kalte dette streikebryteri og at Ekofisk-komiteen ikke fulgte en lovlig bestemt streik.

ABC stilte seg på linje med Ekofisk-komiteen og ba OFS ledelsen om å endre streikevarselet. Også ABC hadde, på linje med Ekofisk-komiteen, i sine vedtekter fra 1993 mulighet for å avstå fra sentralt pålagte krav om sympatistreik.

I 1994 nektet ABC, som følge av egne vedtekter, å følge OFS sitt krav om sympatistreik. Det hadde ført til et oppvaskmøte. Den gang hadde Ekofisk-komiteen stått på OFS sin side og gått inn for irettesettelse av ABC for dårlig organisasjonsdisiplin. Men nå var de to foreningene samstemte. ABC mente at streiken var særdeles dårlig organisert og at avgjørelsen om å streike var tatt av toppledelsen uten involvering fra foreningene den ville ramme.

ABC trakk seg fra styret i OFS og i et brev av 30. april 1996 fra ABC til OFS står det: «Vi vil meddele arbeidsutvalget/sentralstyretat ABC legger ned sine verv i området utvalget operatør som er en naturlig konsekvens av å gå imot sentralstyrets vedtak om å gå til sympatiaksjoner den 4.5.96 og 5.5.96.» Undertegnet Ingar Haugeberg – Leder ABC.

I en pressemelding datert 3. mai 1996 skriver samme Ingard Haugeberg at «grunnlaget for å avstå fra en sympatistreik ligger i den totale mangel på forberedelse, koordinering og informasjon fra OFS sentralt til ABC-styret. Eksempelvis kan nevnes at ABC først ble informert av bedriftsledelsen om at våre medlemmer på Valhall skulle delta i streik,» avsluttes pressemeldingen.

I pressemeldingen kom det fram at ABC mente at det var lite klokt å gå til streik i en periode med intern uro, hvor flere klubber vurderte utmeldelse og hvor forbundet sto svakt blant sine medlemmer. ABC-klubben var klar over at eksklusjon fra OFS var en mulighet –«Nå gjenstår det bare å se om sentralstyret OFS ekskluderer oss 10. mai.»[REMOVE]Fotnote:  Pressemelding, 3. mai 1996 fra Klubbleder Ingard Haugeberg, klubbleder ABC. ABC – hvorfor vi trosser OFS. ABC arkiv, perm ABC uravstemning, eske 4066.

Eksklusjoner – begynnelsen på slutten

Og eksklusjonene kom! Samtlige styremedlemmer i Ekofisk-komiteen og ABC ble ekskludert fra OFSs sentralstyre med begrunnelse at de ikke ville etterkomme pålegget om å delta i sympatistreiken.[REMOVE]Fotnote: Brev fra OFS ved leder Petter Chr. Bonde til Ingard Haugeberg, 10. mai 1996. ABC arkiv, perm ABC uravstemning, eske 4066. Ekofisk-komiteen valgte som konsekvens å anse seg som utelukket fra OFS. Styre i Ekofisk-komiteen hadde allerede i april 1996 gått inn for å melde klubben ut av OFS. Dette skulle avgjøres gjennom en uravstemning i juli.

ABC valgte å anke vedtaket til en varslet ekstraordinær kongress.   Eksklusjonsvedtakene ble underkjent på OFSs ekstraordinære kongress 28. mai 1996. Det ble på samme kongress uttrykt mistillit til det daværende sentralstyre og det ble valgt et nytt. Ny leder ble Oddleiv Tønnesen, med Terje Nustad som nestleder. Begge tilhengere av medlemskap i YS.

Ekofisk-komiteen betraktet seg som en ekskludert klubb og søkte medlemskap i NOPEF. (De ble assosiert medlem fra mai 1996 og medlem fra 1998. Tvisten mellom Ekofisk-komiteen og OFS ble løst ved rettsforlik 18. mars 1998 i Gulating lagmannsrett.)

Sympatistreiken hadde vært særs dårlig organisert og måtte avblåses etter ni dager. Da hadde klubbene på Statfjord, i Hydro og i BP allerede avsluttet streiken på eget initiativ.

Organisasjonsdebatten som hadde startet i 1995 fortsatte og det ble klart at som framtidig organisasjonsform av OFS forelå tre muligheter – enten å beholde og utvikle den etablerte organisasjonsform eller melde seg inn i YS eller NOPEF. Valgene må ses i lys av Arbeidsrettsrådets forslag om at en hovedorganisasjon skulle være landsomfattende med minst 100 000 medlemmer og kunne binde sine medlemmer i tariffsammenheng og ved bruk av lønnskamp.

Det ble utarbeidet diskusjonsmateriale og avholdt to tillitsmannskonferanser i september hvor både YS og NOPEF deltok. ABC ønsket et videre selvstendig OFS, men støttet en bred og grundig debatt om ulike alternativer, men de opplevde at organisasjonsdebatten i OFS bar preg av at den nye ledelsen kun så tilslutning til YS som aktuelt.[REMOVE]Fotnote: Skriv fra Ingard Haugeberg, datert 22. september 2000. ABC arkiv, boks 4066.

ABC begynte å se sitt primærønske – et fortsatt selvstendig OFS – som uoppnåelig og i september 1996 ble det utarbeidet forslag til avtale for innmelding av ABC i NOPEF.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv.

På OFS-kongressen 31. oktober til 1. november vedtok sentralstyret forslag om å anbefale medlemmene gjennom uravstemning å si ja til at OFS søkte medlemskap i YS. ABCs delegater stemte mot. Ingard Haugeberg, formann i ABC, fremmet forslag at det skulle holdes to uravstemninger om tilknytning til YS med seks måneders mellomrom, slik kravet var for utmelding av OFS, men forlaget ble forkastet med stort flertall. I juni 1996 hadde ABC fremmet forslag til kongressen om at det – dersom det ble vedtatt at OFS skulle slutte seg til en hovedorganisasjon – skulle være tilstrekkelig med en uravstemning for å melde en klubb ut av OFS. Forslaget hadde ikke utsikt til å bli vedtatt og ble trukket uten avstemning.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv.

Da OFS stemte for å gå inn i YS, gjennomførte ABC en uravstemning blant egne medlemmer om hvilken organisasjon de burde tilknyttes; YS eller NOPEF. 80 medlemmer stemte, av de stemte en blankt, to for YS og 77 stemte for NOPEF. Et overveldende flertall av ABCs medlemmer ønsket altså å følge Ekofisk-komiteen inn i NOPEF.

Uravstemning

I januar 1997 gjennomførte OFS sin uravstemning på spørsmålet om foreningen skulle innlemmes i YS. Det var lav valgdeltakelse, noe som i første rekke skyltes at Ekofisk-komiteens medlemmer fortsatt var registrert som medlemmer, men de betraktet seg selv som ekskludert og avsto derfor fra å stemme.

29. januar 1997 besluttet styret i ABC å se bort fra OFS sine vedtekter om krav av to uravstemninger med seks måneders mellomrom for å melde seg ut av OSF. ABC valgte å følge egne vedtekter som sa at det skulle gå 30 dager fra styrevedtak til ABC meldte overgang til NOPEF. Hvis noen av medlemmene hadde motforestillinger måtte de gi tilbakemelding innen tidsfristen løp ut. Årsaken til utmeldelsen ble oppgitt å være at grunnlaget for det opprinnelige medlemskapet i OFS hadde falt bort da foreningen gikk bort fra å følge den frie og uavhengige forbudslinjen med å melde seg inn i YS.[REMOVE]Fotnote: Styrevedtak av 29.01.97. Undertegnet Ingard Haugeberg, Jan Hveinnis og O. Johansen.

ABC fikk raskt tilbakemelding fra OFS i form av et krast brev hvor det ble stilt spørsmål om ABC sin demokratiske organisasjon og om seriøsiteten. Tre krav ble listet opp: ABC sitt styrevedtak av 29.1.97 måtte trekkes tilbake i sin helhet, ABC skulle forholde seg til Hovedorganisasjonens vedtekter og OFS krevde skriftlig tilbakemelding inne 12 dager.[REMOVE]Fotnote: Brev av 3. februar 1997 fra OFS til ABC-styret. Undertegnet Terje Nustad, Leder. OFS varslet samtidig om at de ville reise sak for å få en rettslig avgjørelse av tvisten.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv.

ABC nektet å etterkomme kravene fra OFS og forsvarte seg med at OFS valgte å gå inn i YS på en uravstemning med simpelt flertall. Fra og med 3. mars 1997 anså ABC seg som tilsluttet NOPEF og all korrespondanse til ABC måtte fra da gå gjennom NOPEF.

Rettsakene begynner

Saken var ikke slutt med det. OFS tok ut forliksklage 23. april 1997 med påstand om at ABC var medlem av OFS. Ved Stavanger forliksråds dom ble ABC frifunnet, i første rekke basert på reservasjonsretten. Forliksrådet skrev: «selv om et stort flertall av OFS’ medlemmer ved uravstemning, viste seg å ønske at foreningens basis som frittstående organisasjon skulle opphøre, og foreningen ikke lenger være frittstående, kan dette ikke frata enkeltmedlemmers/klubbers rett til reservasjon mot å bli stående i foreningen OFS, når grunnlaget for dens opprinnelige dannelse er fjernet.»[REMOVE]Fotnote: Sak nr.9700761. Utskrift av forhandlingsbok for forliksrådet i Stavanger. 2. august 1997.

OFS brakte saken inn for Stavanger byrett, som også frifant ABC og dømte OFS til å betale saksomkostninger. OFS påanket dommen til Gulating lagmannsrett som kom til en annen konklusjon. I domsslutningen sto det at ABC var medlem av OFS, og at ABC måtte betalesaksomkostninger både for lagmannsretten og for byretten, 105 875 kroner.

Selv om ABC anså seg som tilsluttet NOPEF fikk foreningen ikke bruke LO sin advokat. For LO var dette en vanskelig sak. LO ønsket på mange måter en dom til fordel for OFS, det ville sikret deres egen barriere mot utmeldelser. ABC hadde forutsatt dette og funnet en ekstern advokat, som NOPEF riktignok betalte for.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Ingard Haugeberg.

ABC påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunnlag av feil rettsanvendelse og feil i faktum.[REMOVE]Fotnote: Dom i Norsk høyesterett, avsatt 26. april 2001. Sak nr. 2000/328, sivil sak, anke. ABC arkiv. Høyesterettsdom falt 26. april 2001. Høyesterett kom fram til at ABC sin utmelding av OFS var vedtektsstridig og at det var på det rene at ABC meldte seg ut av OFS uten å følge fremgangsmåten nedtegnet i vedtektene siden det kun ble avholdt en uravstemning, ikke to som vedtektene sa.

ABCs tyngste argument for å gjennomføre en utmelding så raskt som det ble gjort, med bare en avstemning var at det ville få alvorlige følger for ABC som klubb om den – mot vilje til det store flertall av medlemmene – skulle bli medlem av YS, selv om det bare ville være for en kortere periode fram til en annen uravstemning seks måneder etter den første. Høyesterett så at ABC befant seg i en vanskelig situasjon, men mente at det ikke var nok til å sette vedtektene til side.

Selv om Høyesterett ikke kunne gi ABC medhold i at klubben var berettiget til å melde seg ut 3. mars 1997, innebar ikke det at OFS ble gitt medhold i at ABC ennå var medlem av OFS, sålenge etter at ABC foretok sin vedtektsstridige utmelding.

Imidlertid kom Høyesterett til at det ikke var mulig å avsi dom for at ABCs medlemskap i OFS fortsatt besto. Det ble vist til at ABC og OFS per da var medlem av hver sin hovedorganisasjon og at denne ordningen hadde fungert siden utmeldingen. Med bakgrunn i situasjonen anså Høyesterett at det både ville være urimelig og ha liten mening å erklære at medlemskapet fortsatt besto.

På grunn av det overveldende flertallet i ABC sin uravstemning kom Høyesterett videre fram til at en ny uravstemning etter seks måneder ville gitt tilstrekkelig flertall i samme retning. Høyesterett valgte på det grunnlaget å fastsette et sluttpunkt for medlemskapet i OFS til 30. juni 1997 – seks måneder etter ABC sin uravstemning. Saken var dermed delvis vunnet, delvis tapt for begge parter. Saksomkostninger ble ikke tilkjent noen av partene, men ABC måtte betale medlemskontingent til OFS forsine medlemmer for perioden 3. mars 1997 til 30. juni 1997.

Dermed var ABC sin tid i OFS over. ABC var medlem av NOPEF, og da Amoco og BP fusjonerte, fortsatte ABC som klubb for ansatte på Valhall, men skiftet navn fra Amoco Bedrifts Club til Ansattes Bedriftsklubb.

For å fordele inntektene av Valhalls oljeproduksjon mellom de ulike partnerne ble det inngått en avtale om dele inntektene i henhold til partnernes eierandeler.

Til å begynne med foregikk salg av olje gjennom kontraktsalg – avtalt mengde og pris levert til bestemte kunder til bestemte tider. Man oppdaget ganske snart at kontraktsalg ikke ga de mest optimale prisene på råolje. Spotmarkedet – der man selger enkeltlaster til høystbydende – var mer innbringende, men også mer krevende.

Kontraktsalg gir stabil pris fordi man leverer forhandlede mengder til en fast pris over en lengre avtaleperiode – måneder eller år – slik det er vanlig i f. eks. Midtøsten. Spotmarkedet gir oftere høyere priser fordi man kan utnytte svingninger i både priser og etterspørsel.

Valhall-oljen har en spesielt god kvalitet mht. produktspesifikasjoner, som det meste av den øvrige oljen fra Nordsjøen, og gjorde den ettertraktet både som hovedprodukt, men særlig til å blande inn i billigere olje av” dårligere” kvalitet (som f. eks. tyngre olje fra Midtøsten).

To begreper er viktige for fastsettelsen av spotprisen 1) Prisen på Brent Blend, og 2) Kvalitetsforskjell i forhold til Brent Blend (kvalitetsdifferensial).

Salg av olje og gass

Prisen på Brent Blend er referanseprisen for olje fra Nordsjøbassenget, som fastsettes daglig av uavhengige publikasjoner i London. Markedspris er typisk et gjennomsnitt av referanseprisen den dagen oljen ble lastet om bord på feltet, og referanseprisen to dager før og to dager etter lastingen – altså et gjennomsnitt av fem dager.

Kvalitetsdifferensial er det tillegget eller fradraget som forhandlere kan fastsette basert på kvalitet, mengde og kjøpernes behov.

Oljen er i praksis solgt når den forlater Valhall-feltet. Den enkelte partner er derfor i praksis aldri lasteier etter at oljen pumpes inn i rørledningssystemet Norpipe som går til Teesside i England.

En annen referansepris er den som brukes i USA – West Texas Intermediate (WTI). Den fastsettes av de uavhengige prispublikasjonene ut ifra hva WTI har blitt omsatt for (akkurat som Brent i Nordsjøen). Forholdet mellom Brent Blend og WTI ble lenge, som en tommelfingerregel, oppfattet å være verdien i fraktkostnadene mellom Europa og USA, med WTI som høyeste verdi.

Salg av gass

Gass har blitt brukt i mange land i Europa siden 1800-tallet, men først i 1960-årene, etter at Nederland startet gassproduksjon og eksport fra det store Groningen-feltet, ble det utviklet et felles europeisk gassmarked. Sovjetunionen, Algerie og Norge kom gradvis etter som gasseksportører i 1970- og 80-årene. Infrastrukturen for produksjon, transport, lagring og bruk av gass ble bygd ut etter hvert som etterspørselen økte. Etablering av rørledningssystemet fra oljefeltene til de mindre distributørene krevde store investeringer. For å sikre inntjeningen ble det inngått kontrakter med en varighet på som regel 20 år, mellom oljeselskapene i produsentlandene og transmisjonsselskapene i konsumentlandene.

Salg av olje og gass

Eksporten av gass fra Norge startet med utbyggingen av Ekofisk-området og rørledningen til Emden i Tyskland som ble satt i drift i 1977. Etter harde forhandlinger ble Valhall-gassen også skipet ut via Ekofisk gjennom rørledningen til Tyskland. Ut fra Emden skulle gassen transporteres til industri og husholdninger i Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike.

I 1986 opprettet staten Gassforhandlingsutvalget (GFU) – et organ med ansvar for å forberede og gjennomføre alle forhandlinger om salg av norsk gass fra lisenser tildelt etter 1985. GFU bestod av representanter for Statoil og Norsk Hydro (frem til 1999 også Saga Petroleum) med bistand i enkeltforhandlinger fra representanter for utenlandske selskaper. Dersom rettighetshaverne kunne oppnå bedre vilkår, eller avsette gassen i egne anlegg, kunne gassen avsettes uavhengig av GFU.

Regjeringen besluttet 2001 å avvikle GFU, ettersom ordningen var i strid med EUs gassdirektiv og konkurranseregler. Avsetning av norsk gass gjennom GFU til EØS-området ble endelig avviklet 1. jan. 2002.[REMOVE]Fotnote: Store norske leksikon.

Salg av olje og gass

I dag selges all norsk gass av Gassco. Gassco ble stiftet av Olje- og energidepartementet 14. mai 2001 og overtok operatøransvaret for transport av all gass fra den norske kontinentalsokkelen fra 1. januar 2002.

Før dette ble gasstransporten utført av flere selskap. Opprettelsen av Gassco var en del av den omfattende reorganiseringen av den norske olje- og gassektoren som fant sted rundt 2001. Opprettelsen av Gassco imøtekommer EUs krav til organisering av gasstransportvirksomhet i det europeiske gassmarkedet, slik det kommer fram i gassmarkedsdirektivet.

De politiske føringer som ligger til grunn for opprettelsen av Gassco kommer til uttrykk i Stortingsproposisjon nr. 36 (2000- 2001) og Energi-og miljøkomiteens innstilling nr. 198 (2000- 2001).

Her heter det blant annet at transport- og behandlingsanlegg skal tjene alle produsentene av gass, og at Gassco skal opptre nøytralt i forhold til disse.

Salg av olje og gass

I Gasscos første driftsår ble transportsystemet åpnet for tredjepart, som følge av EUs gassdirektiv. Samtidig ble Gassforhandlingsutvalget som var opprettet i 1986, nedlagt. Avsetning og salg av norsk gass ble med dette selskapsbasert. Interessentskapet Gassled ble etablert gjennom sammenslåing av en rekke interessentskap, og er i dag den formelle eier av det meste av infrastruktur for norsk gass.[REMOVE]Fotnote: www.gassco.no/om-gassco/historie/