Amocobygget og selskapets visjonFagforening og fusjonen

Brønnhodeplattformen WP – en suksess

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
I 1996 ble brønnhodeplattformen Valhall WP installert som en del av feltsenteret. Formålet var å øke antallet brønner og samtidig bore i retning flankene av feltet med avviksboring (avviksboring betyr at man ikke borer bare vertikalt men i en vinkel fra den loddrette linjen som kan øke etter hvert som beveger boret nedover under havbunnen). Slik boring (på fagspråket kalt extended reach drilling - ERD) er vanskelig på Valhall på grunn av reservoarstrukturen, som har veldig varierende tykkelse på formasjonslagene.
— Foto: Kjetil Alsvik/BP Norge AS
© Norsk Oljemuseum

Historien

Planleggingen av den fjerde installasjonen på Valhallfeltet begynte i 1992. I den opprinnelige Plan for utbygging og drift (PUD) for Valhall var andre plattformer blitt beskrevet som fase 2 og 3, men disse var blitt lagt på is som en følge av lave oljepriser og usikre reserveanslag for feltet. På begynnelsen av 1990-tallet hadde man imidlertid laget nye reservoarmodeller på bakgrunn av informasjon fra produksjonsbrønner som ble boret på 1980-tallet.

I utgangspunktet hadde man foreslått en plattform som lignet på Hod – et stykke vekk fra feltsentret og ubemannet. Dette skulle bli endret til en plattform som lå nær nok de opprinnelige plattformene til å kunne nås med gangbro slik det ble beskrevet i PUD som ble levert i 1994.

Nærings- og energiminister Finn Kristensen nedsatte i september 1993 et Arbeidsutvalg som i februar 1994 framla rapporten, «Norsk Sokkels Konkurranseposisjon» (NORSOK).  I henhold til anbefalingene gitt i den rapporten initierte Jens Stoltenberg, som hadde overtatt som Nærings- og energiminister, sju arbeidsgrupper som hadde til hensikt å fremme forslag som skulle bedre konkurranseposisjonen for oljeproduksjon på norsk kontinentalsokkel.[REMOVE]Fotnote: NORSOK, Hovedrapport, 1995 s. 5.

Brønnhodeplattformen ble bygget midt under «NORSOK-perioden». Det økte fokuset i hele bransjen på konkurranseforbedring sammen med Amocos kontraktstrategi og selskapets nye program for prosjektstyring bidro til at de totale utbyggingskostnadene ble redusert med 600 millioner kroner fra 2,1 milliarder kroner – eller nesten 30 prosent! Gjennomføringen av utbyggingsprosjektet var faktisk det eneste i denne perioden som oppnådde de ambisiøse målsetningene for NORSOK.[REMOVE]Fotnote: Olje- og Energidepartementet, NOU 1999: 11, Analyse av investeringsutviklingen på kontinentalsokkelen (1999).

Heerema Tønsberg fikk kontrakten som omfattet ingeniørarbeidene, innkjøp av utstyr og byggemateriale, bygging og installasjonen av plattformen og broen over til prosessplattformen. Amoco stilte funksjonelle krav i stedet for detaljerte spesifikasjoner (noe som var et NORSOK-forslag for å redusere kostnader). Gjennom en slik kontrakt fikk leverandøren god anledning til å velge løsninger som passet Heremas egen kompetanse og kapasitet i tillegg til å kunne benytte sine egne foretrukne underleverandører.

Ansvaret for oppkoblingen av den nye plattformen til prosessplattformen ble lagt til et kjerneteam bestående av folk fra Amoco og ABB Offshore Technology.

Tidlig lørdag 20. april 1996 ble dekket løftet på plass over bærekonstruksjonen, en fagverks-konstruksjon i stål. Gangbroen var på plass noen timer etterpå og dermed kunne oppkoblingen begynne. Den første oljen strømmet gjennom anlegget 3. juni – mindre enn ett år etter at byggingen tok til. Dermed ble Valhall brønnhodeplattform det raskeste utbyggingsprosjektet som var gjennomført på norsk sokkel.

Se NRK fjernsyn, 2. juni 1996, Økning i produksjonen på Valhall.

Et av de viktigste målene med å bygge og installere den nye brønnhodeplattformen var å bidra til kunne øke den totale dagsproduksjonen av olje fra Valhall-feltet fra 40 000 fat til 125 000 fat.

I 1998 ble det installert to nye eksportkompressorer på WP. Disse to kompressorene ble installert for å kunne heve trykket slik at gassen fra Valhall kunne bli ført inn i Norpipesystemet til Emden direkte fra Valhall uten å gå igjennom Ekofisk-anlegget, noe som var belastet med en høy tariff. Dette ble forhandlet frem i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av oppjekking av Ekofisk. BP fikk lagt en ny 20 tommers rørledning fra Valhall med oppkobling til Ekofisk sin eksportrørledning et par hundre meter før denne var blitt koblet til Emden ledningen.

Valhall-gassen hadde en varmeverdi (Wobbe indeks) som var nær den øvre grensen for europeiske krav til gass som skulle brukes til gassbrennere mens Ekofisk-feltet på sin side slet med en Wobbe indeks for sin gass som lå nær den nede grensen. Blandingen av disse to gassene gjorde at gassen som gikk inn i Emden rørledningen var godt tilpasset de europeiske kravene.[REMOVE]Fotnote: Intervju med A. Tansø.

Teknisk innhold

Stålunderstellet som er 90 meter høyt, har 4 ben og veier 2400 tonn medregnet pælene som skal holde plattformen på plass. Dekket med moduler veier totalt 2000 tonn og har hoveddimensjoner på omtrent 28 ganger 22 meter og er 9 meter fra kjeller dekk til hoveddekk. Eksosrørene rager 11 meter opp fra hoveddekket.

Brønnhodeplattformen har 19 brønnslisser – flere var det ikke plass til innenfor det området man planla å utnytte. Alle brønnene skulle bores horisontalt, noe som var noe helt nytt på den tiden, spesielt med de lange brønnene man hadde planlagt. En ny metode skulle også tas i bruk for å øke produksjonen. Metoden gikk ut på sprekke opp de produserende lag og så fylle inn en spesiell type sand for å holde sprekkene åpne.

Planen var å bore sju brønner dette første året. På grunn av problemer under ferdigstilling ble bare tre brønner ferdigstilt. Likevel ble det produsert like mye olje som planlagt. Det viste seg at de tre brønnene produserte mer enn dobbelt så mye som det var forventet.

Med denne nye plattformen økte anslaget for utvinnbare reserver på Valhall med nesten 80 millioner fat olje og mer enn fire milliarder kubikkmeter gass.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn: LF6A (2007) s. 110.

Prosessen

Plattformen har kapasitet til å produsere 40 000 fat per døgn. Hele brønnstrømmen overføres uten behandling til prosessplattformen via rør som følger broforbindelsen til de andre plattformene. Installasjonen av de to kompressorene i 1998 betød at gassen som ble behandlet på prosessplattformen måtte sendes tilbake til brønnhodeplattformen for å øke trykket slik at man kunne pumpe gassen gjennom den nye rørledningen som var blitt lagt.

Amocobygget og selskapets visjonFagforening og fusjonen
Publisert 25. juni 2022   •   Oppdatert 20. januar 2023
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *