AmocoNoco-gruppen søker konsesjon

Amoco, Texas Eastern og Amerada kommer på banen

I mai 1965 ble Amoco Norway Oil Company opprettet som datterselskap av Standard Oil Company, Indiana. Selskapet første norske kontor var på Fridtjof Nansens plass 6, like i nærheten av Oslo rådhus. Øverste leder var F.W. Popp jr. som hadde jobbet i selskapet siden 1949, og hadde internasjonal erfaring fra Indonesia, Spania og Venezuela.[REMOVE]Fotnote: Øyvind Kvaal i en samling artikler fra AMOCO Viking.

I samarbeidsavtalen mellom Noco og Amoco skulle Amoco være operatør. Amoco skulle stå for videre seismiske undersøkelser, og foreta boringer i overensstemmelse med det arbeidsprogram konsesjonsmyndighetene ga pålegg om. Amoco skulle bære alle omkostninger for seismiske undersøkelser, boreoperasjoner og alle andre utgifter til og med første borehull, mens Noco skulle være «carried» for en deltakerandel på 15 prosent. Deretter skulle Noco fortsette som likeverdig partner (working interest) i et omfang fra 5 til 15 prosent. Hvor stor andelen skulle være, var det opp til Noco å avgjøre innen 30 dager etter at konsesjon var meddelt.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Ekstrakt av tilbud fra American International Oil Company utarbeidet av R. Karlsrud, 16.02.1965.

14. juni 1965 ble søknaden sendt – men da ikke bare fra Amoco og Noco. I tillegg var to amerikanske oljeselskaper kommet med. Amoco ønsket å dele den økonomiske risikoen med flere, og samarbeidsavtalen med Noco ga muligheter for det, så fremt selskapene det gjaldt hadde den nødvendige kompetansen.

De to som ble trukket inn i partnerskapet, var amerikanske oljeselskaper Amoco hadde erfaring i å samarbeide med på britisk sokkel. Det var Texas Eastern Transmission Co., Houston, og Amerada Petroleum Co., Tulsa i Oklahoma. De opprettet norske datterselskaper som gikk inn med like stor eierandel som Amoco. Amerada Petroleum Corporation of Norway var datterselskap av Amerada Petroleum Corporation, og det som til å begynne med ble kalt Oslo, Inc var datterselskap av Texas Eastern Transmission Corporation.

I konsesjonssøknaden som ble sendt til Industridepartementet 14. juni 1965, ble de amerikanske selskapene i AmocoNoco-gruppen presentert:

Amoco Norway Oil Company skulle være operatør i gruppen. I tillegg til at Amoco deltok i offshorearbeider i den britiske delen av Nordsjøen sammen med Amerada og Texas Eastern, hadde Amoco-gruppen bred erfaring innen offshorearbeid også fra andre steder i verden. Morselskapet hadde drevet både leting og utvinning av olje og gass i Mexicogolfen, Cook Inlet i Alaska, Pariagulfen og Maracaibo innsjøen i Venezuela, Den persiske Gulf og i Atlanterhavet øst for Trinidad, Malakkastredet nær Sumatra og i Suezgulfen. Med engasjementer i bygging av raffinerier, transport av olje og gass, petrokjemisk industri og salg av oljeprodukter,  var Amoco et fullt integrert oljeselskap (se artikkel om Amoco Corporation og logoen).

Amerada Petroleum Company of Norway var medlem av Amerada Petroleum Corporation, et selskap som var opprettet i 1919 i staten Delawere i USA. Amerada var en pioner i bruk av geofysisk kunnskap i olje og gassutvinningen. Det første oljefeltet som ble påvist ved hjelp av refleksiv seismisk metode, ble funnet av Amerada i Oklahoma i 1928. Av store funn selskapet hadde gjort, var blant annet naturgassfeltet Rio Vista i California, olje i Willison Basin i North Dakota i 1951, olje i Sturgeon Lake i Alberta, Canada, og olje i flere felter i Libya.

Oslo Inc. var et datterselskap av Texas Eastern Transmission Corporation. Som navnet på morselskapet formidler, drev det hovedsakelig med transport av naturgass i rørledninger. Blant annet hadde selskapet lagt og drevet rørledning som gikk helt fra McAllen i Texas nær grensen til Mexico til byen New York. En annen rørledning selskapet eide, fraktet flytende oljeprodukter fra raffineri i Houston-området nordvestover til staten New York. Texas Eastern var også aktiv i leting og utvinning av petroleum, og på britisk sokkel var selskapet medlem av Amoco-Amerada gruppen.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: AmocoNoco-gruppens søknad om utvinningstillatelse, 14.06.1965.

Samlet representerte morselskapene en bred ekspertise innen oljeutvinning, og hadde solid kapital. Amerada for eksempel, hadde ingen banklån.

Konsesjonsøknad og resultater

Samtidig med at Amoco og Noco inngikk partnerskap, fikk Amoco tilgang til Nocos seismiske data som var samlet av det tyske selskapet Prakla. Kvaliteten på dataene var mangelfulle når det gjaldt de dypere lag i de geologiske strukturene. Amoco ville derfor straks sette i gang seismiske undersøkelser før konsesjonssøknaden skulle være staten i hånde 15. juni 1965. For en stor del klarte Amoco å gjennomføre disse før søknaden ble sendt, men undersøkelsene fortsatte også en stund etterpå. I tillegg kjøpte Amoco seismiske data fra Superior Oil som ble brukt i tolkningene.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 67.

Konsesjonssøknaden Amoco-Noco-gruppen sendte, omfattet hele 40 blokker. Dette var et taktisk opplegg, siden gruppen var klar over at den under forhandlingene med Statens Oljeråd ville bli nødt til å foreta begrensninger. Oljerådet var for øvrig ledet av Jens Evensen. Et av medlemmene var Carl Wilhelm Carstens, direktør for Stordø Kisgruber – senere mangeårig direktør i Noco.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 68.

Oljerådet hadde forhandlinger med alle søkerne om deres arbeidsprogram i perioden 15. juli til 15. august 1965. Amoco-Noco-gruppen møtte til konfidensielle forhandlinger 27. juli.  Antall blokker det ble søkt om, ble da redusert til ti. Gruppen forpliktet seg til et boreprogam på fire hull, som var det meste den ville påta seg.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Brev til Elektrokemisk A/S fra R. Karlsrud,31.07.1965.

I tildelingen som skjedde 17. august, fikk Amoco-Noco-gruppen tre tillatelser, nr. 004, 005 og 006, som omfattet følgende ti blokker av de 74 som ble tildelt:

• Felt 6 blokk 3 og felt 7 blokkene 1 og 4
• Felt 7 blokkene 3 og 6 og felt 8 blokk 4
• Felt 2 blokkene 2, 5 og 8 og felt 3 blokk 4

Det dekket en stor del av selskapets opprinnelige preferanser. Selskapet var godt fornøyd. Blokk 2/4 som senere viste seg å romme Ekofisk for eksempel, sto ikke på ønskelisten.

Sammen med tildelingen av blokker, fulgte det forpliktelser. Rettighetshaveren var pålagt å følge et arbeidsprogram på fire borehull i områdene han var tildelt innen 1. september 1971. Tillatelsen kunne kreves forlenget i 40 år. Videre skulle staten ha sitt i form av avgifter. Blant annet måtte rettighetshaveren betale en engangsavgift på 830.500 kroner. Rettighetene gjaldt for seks år, og dersom rettighetshaveren ønsket å forlenge tillatelsen ut over det, måtte han betale arealavgift pr km² til staten. Slik arealavgift ble dyrere fra år til år.

Undersøkelse etter og utnyttelse av petroleumsforekomstene måtte foregå på forsvarlig måte i samsvar med god praksis i oljeindustrien. Det måtte ikke gripe forstyrrende inn i annen virksomhet som fiske, skipsfart eller luftfart. Det var spesifiserte regler for hvordan sprengninger i forbindelse med seismiske undersøkelser skulle gjennomføres.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Utvinningstillatelse for petroleumsprodukter Nr.004 fra Industridepartementet, 17.08.1965 med underretning om utvinningstillatelse.

Konsesjonsvilkårene støttet norsk leverandørindustri. Letevirksomheten skulle støttes fra baser i Norge. Norsk arbeidskraft og norsk industri skulle foretrekkes under ellers like vilkår. Det skulle forberedes utdannelsesprogrammer for personell. Videre måtte oljeselskapene betale 10 prosent royalty av produksjonen av olje- og gassfunn og 15 prosent skatt på selskapenes virksomhet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 19.08.1965, “Norsk olje “fanger” 600 mill. kr. Åtte grupper fikk Nordsjø-konsesjon.”

Flere muligheter på danskegrensen

Da første konsesjonsrunde ble tildelt, var grenselinjen mot Storbritannia blitt ratifisert halvannen måned i forveien, 29. juni 1965. Grenselinjen mot Danmark var bare trukket midlertidig, basert på midtlinjeprinsippet som lå til grunn i Genève-konvensjonen av 1958. Det pågikk fremdeles forhandlinger mellom norske og danske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Brev til Amoco Norway Oil Company fra Industridepartementet, 17.08.1965 med underretning om utvinningstillatelse. Rykter gikk om at Sverige søkte å komme inn med en sektor i Skagerak, og at dette muligens forsinket forhandlingene mellom Norge og Danmark.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Notat pr. 10.09.1965 av B.W. Bommen.

I den forbindelse var det et poeng for AmocoNoco-gruppen at blokkene den hadde fått tildelt i august 1965, lå nær danskegrensen. Så snart grenselinjen var på plass, ville norske myndigheter kunne ta i mot søknader om utvinningstillatelse på blokker som lå langs grenselinjen. Fire av disse grenset til AmocoNocos blokker. Det var 2/9, 2/11 og 2/12 samt 3/7.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Notat pr. 10.09.1965 av B.W. Bommen. I størrelse tilsvarte de fire blokkene to blokker av vanlig størrelse. Også Petronord-gruppen hvor Hydro var deltager, hadde en blokk som lå inntil dette området. Muligheten for et samarbeid mellom AmocoNoco og Petronord om disse blokkene ble diskutert høsten 1965.

I forhold til Amoco ytret Noco ønske om en større andel «carried interest» i danskeblokkene, men dette ble nokså kontant avslått. Amerikanerne var positive til at den norske deltakelsen skulle være så stor som mulig, gjerne 25 prosent, men uten carried interest. Da ble det fire like partnere.[REMOVE]Fotnote: Dag Schartums arkiv hos NOM: Notat pr. 10.09.1965 av B.W. Bommen.

Det skulle vise seg at partene hadde god tid på seg til å finne en løsning. Danskeblokkene ble ikke utlyst før i 1968 (se artikkel «AmocoNoco-gruppen starter oljeleting«).

Med tildelingene i 1965 og -68 var grunnlaget lagt for AmocoNoco i Norge. Norsk næringsliv var sammen med amerikanske oljeselskaper med i det norske oljeeventyret i blokkene som skulle vise seg å inneholde Valhall og Hod.