AmocoNoco-gruppen søker konsesjon

Norske interesser inn i oljevirksomheten

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
278 blokker i Nordsjøen ble utlyst i første konsesjonsrunde på norsk sokkel i 1965. Bak de fleste av de 11 søknadene som kom inn sto det grupper som omfattet flere selskaper. Norske interesser deltok i to av søkergruppene. Norsk Hydro deltok i Petronordgruppen sammen med to franske oljeselskaper, mens Norwegian Oil Consortium A/S & Co, forkortet til NOCO, deltok sammen med Amoco, TexasEastern og Amerada i Amoco-NOCO-gruppen. Det var denne gruppen som senere fant Valhall og Hod. NOCO var det første norske oljeselskapet som var heleid av private. Hvordan skjedde opprettelsen av selskapet?
— Fra første konsesjonsrunde 1965. Foto: Ukjent
© Norsk Oljemuseum

Første interesse for norsk sokkel

Den første interessen for å lete etter olje på norsk sokkel kom fra Phillips Petroleum Company. Sommeren 1960 var administrerende direktør, Paul Endacott, på ferie i Europa. I Groningen-området i Nederland la han med interesse merke til en borerigg på grunt vann. Om den boret etter olje eller gass visste han ikke, men han kjente til det store gassfunnet i området, og han visste at det var gjort grunne oljefunn i det østlige England. Kanskje hele Nordsjøområdet var et stort sedimentbasseng av betydelig geologisk interesse? Vel tilbake i USA, ba han styret i Phillips å vurdere muligheten for oljeleting i Nordsjøen.[REMOVE]Fotnote: Phillips Historical Project, videointervju med Paul Endacott.

Norske interesser inn i oljevirksomheten,
Brev fra Phillips Petroleum Company til ambassadør Trygve Lie, datert 29. oktober 1962

Dette utløste hektisk aktivitet i selskapet – alle oljetidsskrifter ble trålt. BP, Esso og Shell drev allerede med seismiske undersøkelser i den sørlige delen av nordsjøbassenget. I likhet med disse, trodde en også i Phillips at kysten utenfor Tyskland og Nederland var de mest interessante områdene geologisk sett. Dernest kom havområdet vest av Danmark, og til sist utenfor østkysten av England. Den internasjonale leteavdelingen i Paris fikk i 1962 ansvaret for å samle ytterligere geologisk informasjon og søke om konsesjoner hos de respektive lands myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Brev fra H. D. Brookby til Mr. Paul J. Parker, datert 14. august 1962. Subject: North Sea Basin – England, Netherlands, West Germany and Denmark. Reply Paul Endacott’s August 8, 1962 Memo.

Kunne de sedimentære kildebergartene for olje og gass i Nordsjøbassenget strekke seg lenger nordover enn først antatt? Dersom midtlinjeprinsippet ble fulgt i delingen av Nordsjøen, ville Norge og Storbritannia få de største kontinentalsoklene i Nordsjøen. I Tyskland ville det være stor konkurranse om eventuelle konsesjoner, og i Danmark hadde A.P. Møller-konsernet fått femti års konsesjon for hele Danmark inkludert kontinentalsokkelen. I England ville alle selskaper bli stilt likt i den første konsesjonsrunden. Norge var det eneste landet som ikke hadde blitt kontaktet av noe oljeselskap tidligere.

Phillips bestemte seg for å gjøre det, og etter anbefaling fra den norske ambassade i Bonn ble den tidligere generalsekretæren i FN, Trygve Lie, kontaktet. Lie ba om at det ble utarbeidet et skriftlig forslag som kunne behandles i finansieringsutvalgets møte 1. november. I brevet datert 29. oktober 1962, står det:

“We have reasons for believing that the geological basin in which large reserves of natural gas have been discovered in Holland may be extended northward into the Norwegian portion of the North Sea. Therefore, Phillips Petroleum Company is interested in obtaining from the Norwegian Government an oil and gas concession covering the lands lying beneath the territorial waters of Norway plus that portion of the continental shelf lying beneath the North Sea which may now or in the future belong to be under the jurisdiction of Norway. In return for such concession, Phillips would obligate itself to conduct a reconnaissance seismic survey of that area of the North Sea which might come under Norwegian jurisdiction.”[REMOVE]Fotnote: Stig S. Kvendseth, 1988, Funn! Historienom Ekofisks første 20 år : 10–11.

Phillips ba altså om konsesjon på de områdene som kunne bli norsk sokkel, mot å foreta seismiske undersøkelser verdt 1 million dollar i de samme områdene.  5. november kvitterte Trygve Lie for brevet med å henvise til at det var oversendt Industridepartementet for videre behandling. Der ble det inntil videre liggende.

historie, Norske interesser inn i oljevirksomheten
Svar fra Trygve Lie til Phillips Petroleum Company, datert 17. august 1963.

På denne tiden begynte det å bli en gryende bevissthet i Norge om at Nordsjøen kunne inneholde flere ressurser enn fisk. Geolog Hans Holtedahl ved universitetet i Bergen uttalte i kronikken i Aftenposten 11. mai 1963, kalt «Olje på den norske kontinentalsokkel?», at myndighetene måtte begynne å interessere seg for de grunne havområdene utenfor kysten. Selv om de lå utenfor både 3- og 12-mils fiskerigrense, tilhørte de Norge. Rettighetene langs kysten måtte sikres jo før jo heller.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 11.05.1963, “ Olje på den norske kontinentalsokkel?” Myndighetene arbeidet med saken, og sokkelen ble erklært for norsk i kgl. res. 31.05.1963.

I tillegg til erklæringen trengtes en lov som regulerte utforskning og utnyttelse av eventuelle naturforekomster. Midlertidig lov om dette ble gitt 21. juni 1963. Med dette kom forberedende undersøkelser av den norske del av sokkelen i gang. I alt ble ti tillatelser gitt i 1963, alle til utenlandske selskaper, også Phillips Petroleum Company.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til… , 1990: 7. Fra sommeren 1963 var seismikkskip og fly i full gang med å drive seismiske og geomagnetiske undersøkelser på den norske sokkelen. Resultatene skulle overleveres Norges Geologiske Undersøkelse (NGU).

Kanadisk initiativ til norsk oljeselskap

På samme vis som Phillips banket på døren hos den norske stat, måtte det et kanadisk initiativ til for å vekke interessen for oljeleting blant norske industrieiere. 10. oktober 1963 skrev Robert (Bob) O. Svare, en kanadier født av norske foreldre og innehaver av Well Information Service Ltd. i Calgary, brev til Georg Hagerup Larssen som da var administrerende direktør i Elektrokemisk A/S.

Norske interesser inn i oljevirksomheten
Norsk smelteverksindustri ble tidlig engasjert i oljevirksomhet gjennom opprettelsen av NOCO. Elkem Thamshavn i Orkanger. Foto: Trondheim Havn (CC BY-SA 2.0 Wikimedia Commons)

Bob Svare hadde etter mange år i bransjen opparbeidet omfattende kunnskaper ikke bare om oljeaktiviteten i eget land, men også om geologiske indikasjoner og letevirksomhet som fant sted rundt om i verden. Med bakgrunn i sin norske opprinnelse, fattet han interesse for informasjonen som kom om mulighetene i Nordsjøen. En av nordmennene han hadde truffet tidligere var Hagerup Larssen, og siden selskapet han var sjef for var storforbruker av vannkraft, antok Svare at Elektrokemisk også var interessert i en energikilde som olje og gass.

Han skrev at den største og mest interessante oljeindustriaktiviteten i verden i dag skjedde i Nordsjøen. Spillet om olje og gass der hadde et fantastisk potensiale. Dersom det ble funnet olje og gass på bare 30–40 meters dyp ville det ikke være vanskelig å bore og produsere gass for et stort marked i Vest-Europa.

“I believe it is very essential at this time for Norwegian industry to seriously and carefully consider active participation in these opportunities. It is my opinion that an industry so vital for any country exclusively controlled by foreign interests is not in the national interest of Norway, nor is it in the best interest of Norwegian business.”[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Bob Svares “Oil prospects in the North Sea”, mars 1964.

Svares plan var å danne Norsk Exploration Limited (N.E.L.), et norsk selskap med norsk ledelse som kunne eies 80 prosent av norske selskaper og 20 prosent av Svares selskap. Svare mente N.E.L. burde videre arbeide for å påvirke myndighetene til å erklære suverenitet over det som var norsk område i Nordsjøen – og overbevise myndighetene om at ethvert utenlandsk oljeselskap som fikk tillatelse til å lete etter olje, måtte gi et norsk selskap 20 prosent deltakelse. N.E.L. kunne gjerne, hvis det var sterkt nok, være dette selskapet.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 8–9.

Grunnen til at denne historien er kjent i detalj skyldes at Dag Schartum, som var Georg Hagerup-Larssens nære medarbeider i oljesaken, rundt 1990 samlet dokumenter og skrev historien Hvordan NOCO ble til … . Denne gir et innblikk i strategi og tankesett rundt oljesaken i den tidligste fasen i Norge.

Svares strategi var offensiv, men tiden var ikke moden. Først 8. november 1963 ble det nedsatt et kontinentalsokkelutvalg med byråsjef Jens Evensen i Industridepartementet som formann. Dette utvalget måtte få sette seg inn i saksforholdet før det kunne trekke politiske retningslinjer, mente Hagerup-Larssen.

I et brev til Hagerup-Larssen 14. januar 1964, insisterte Svare på at nå måtte det handles raskt, ellers ville han kontakte andre interesserte. De avtalte et møte i New York få dager senere, og etter dette møtet var Hagerup-Larssen overbevist av Svares entusiasme om at norske selskaper burde være med på oljeleting i Nordsjøen. Men han måtte konsultere sin styreformann Nils Astrup i Fearnley & Astrup, før han kunne gå videre. Astrup var enig i at det var for galt om norske industriselskaper og norske redere ble stående utenfor det som var i ferd med å skje i Nordsjøen.

4. februar 1964 fikk Hagerup-Larssen et møte med Jens Evensen, og han fikk da bekreftet at myndighetene ville se med velvilje på at norske selskaper engasjerte seg i den forestående letevirksomheten i Nordsjøen.

Som et morsomt apropos kan nevnes at Hagerup-Larssen samtidig var i kontakt med industriminister Karl Trasti og fortalte om planene om å stifte Noco. «Og jeg som trodde de var en fornuftig mann, Hagerup-Larssen!», skal Trasti ha utbrutt. Troen på at det skulle finnes olje på norsk sokkel var ikke så stor på dette tidspunkt.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 89.

Hvem skulle være med i det norske selskapet? Hagerup-Larssen og Nils Astrup kontaktet personer og selskaper som de kjente fra før. Noen av dem var allerede blitt kontaktet av andre oljeselskaper. Skipsreder Sigvald Bergesen d.y. var blitt kontaktet av Petrofina og Phillips Petroleum med spørsmål om han kunne tenke seg å stå i spissen for dannelsen av en norsk gruppe. Bergesen var ikke kommet så langt med dette, men hadde henvendt seg til Borregaard A/S og til Hagerup-Larssen! Bergesen ble straks en nyttig forbundsfelle og ga uttrykk for at han kunne tenke seg å delta med “noen hundre tusen dollar”.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 10–11. Til Hagerup-Larssen sa Bergesen en gang: “Jeg har oppriktig talt ikke filla greie på dette jeg, men hvis du vil være med, Georg, vil jeg det også”.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 81.

5. mars 1964 ble det holdt konstituerende generalforsamling og lagt fram utkast til en partnership-avtale “Prospectus of the Norwegian Oil Consortium”. Ni av landets største industriselskaper og rederier gikk sammen og dannet Noco. Det var Elektrokemisk A/S, Fearnley & Astrup, Christiania Spigerverk, Sig. Bergesen d.y. & Co., Kværner Brug A/S, Borregaard, Akers mek. Verksted A/S, Anders Jahre og Orkla Grube-Aktiebolag. Dessuten var Bob Svares selskap Europetrol med for å stå for tekniske arbeider.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Prospectus of the Norwegian Oil Consortium av 5. mars 1964.

Via administrerende direktør Martin Siem i Aker, ble Nils Astrup spurt om ikke Fred. Olsen & Co også kunne være med blant interessentene, men det fikk han ikke i denne omgang. Fred. Olsen har siden sagt: “Astrup turnet det ned”. Fred. Olsen tolket det slik at Astrup som var dominerende i fire av selskapene, selv ønsket å ha kontroll.[REMOVE]Fotnote: Fred. Olsen i intervju med Sigvart Østrem, NRK, 08.06.2009.

I denne fasen var Bob Svare og hans partnere svært aktive for å bringe konsortiet i best mulig posisjon. Miles Patterson, kanadisk advokat og tidligere rådgiver for Energy Board of Canada, og som hadde vært med å utforme Canadian Oil and Gas Law, tok seg av de nødvendige kontraktsforhold. Svares strategi var at konsortiet på egen hånd skulle søke om konsesjoner for leting etter olje og gass. Med disse konsesjonene på hånd skulle konsortiet forhandle med internasjonale oljeselskaper om samarbeid.

I kgl. res. av 15. mai 1964 fikk Noco tillatelse til å drive seismiske undersøkelser. Fra før var det foretatt magnetiske målinger fra fly over Nordsjøen, og på grunnlag av geomagnetiske kart, gjennomførte det tyske selskapet Prakla i 1964 omfattende seismiske undersøkelser fra skip over en total lengde på cirka 1000 km for Noco. Europetrols geolog var dr. Rudolph Martin, pensjonist med 25 års erfaring fra Royal Dutch Shell og Shell of Canada. Han konkluderte 24. august:

“The information gathered to date indicatesthat hydro-carbons do almost certainly occur in the North Sea off Norway, and there are number of structures which may have led to the accumulation of such hydrocarbons. This information … is not sufficient, however, for an Exploration programme. After concessions are obtained, detail seismic work is therefore necessary, to be followed by drilling.”[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 14–15.

historie, Norske interesser inn i oljevirksomheten
NOCO’s styre og adm. dir. samlet rundt bordet. Fra venstre sitter Einar Falck, Forsikringsaktieselskapet Vesta, Per M. Backe fra Norcem A/S, Carl Wilhelm Carstens adm. dir. NOCO, Styreformann Fred. Olsen A/S Ganger Rolv, Dag Schartum Elkem a/s, Carl Røtjer Kværner Brug A/S og Wilhelm Wilhelmsen fra Wilhelmsen-gruppen. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Noco-eierne regnet på dette tidspunkt med å kunne forhandle med et eller flere internasjonale oljeselskap om et samarbeid. Flere oljeselskaper tok kontakt, men henvendelsene ble satt på vent inntil det var klart hvilke konsesjonsvilkår myndighetene bestemte seg for.

Et annet spørsmål som ble stilt av kanadierne var om de norske selskapene tenkte på å utnytte forretningsmulighetene som lå i oljesektoren ved å levere varer og tjenester. Europetrol foreslo å danne et norsk boreselskap, et selskap for forsyning av utstyr til oljeaktiviteten i Nordsjøen, og stifte et separat transportselskap for forsyningsskip og helikopter.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Bob Svares memorandum 25.06.1964 “Drilling and Supply companies”. Selv om dette var gode ideer, hadde de fleste av de norske deltakerne på dette tidspunkt nok med å være med på å opprette et oljeselskap. Bare tre av bedriftene, Akers Mek. Verksted A/S, Sig. Bergesen d.y. & Co. Og A/S Kværner Brug var interessert i å delta i leverandørselskaper.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 23.

Hvordan samarbeide med utenlandske oljeselskap?

Fra første dag foregikk det en intern drakamp i konsortiet om hvilken strategi som skulle følges i spørsmålet om samarbeid med et utenlandsk oljeselskap. De kanadiske interessentene var overbevist om at Noco, med 80 prosent norsk eierskap, ville få tildelt de mest verdifulle blokkene i Nordsjøen. Med disse blokkene på hånd ville Noco kunne be om en opptil 50 prosent “carried interest”-avtale (deltagelse uten risiko) med et oljeselskap.

Dette hørtes forlokkende ut for de blant eierne i konsortiet som ikke var interessert i å satse mer kapital, men hvor realistisk var det? Et møte med Jens Evensen der syv av konsortiets medlemmer deltok, virket avklarende. Evensen fortalte at utenlandske oljeselskaper han hadde vært i kontakt med, hadde fått beskjed om at det kunne være fordelaktig å alliere seg med en norsk gruppe. Han gjorde det også klart at det ville ha betydning for en norsk gruppe å alliere seg med et eller flere oljeselskaper. Han understreket at norske myndigheter på grunn av manglende innsikt i oljevirksomhet var nødt til å satse på internasjonale oljeselskaper.

På direkte spørsmål om når det ville være best for konsortiet å alliere seg med et oljeselskap, sa Evensen at dette burde skje før utkastet til konsesjonslovgivning forelå, sannsynligvis ut på høsten 1964. Han mente at oljeselskapene overvurderte hvor viktig det var å ha norsk eierinteressenter fordi de trodde myndighetene ville ta nasjonale hensyn. I lovforslaget som var under utarbeidelse ville de kunne oppdage at det ikke var så mye å vinne på norsk deltagelse. Derfor var det lurt å komme i gang med forhandlinger med oljeselskaper før de skiftet syn.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 30–31.

Forhandlinger med utenlandske oljeselskaper

Det ble ført innledende forhandlinger med flere oljeselskaper. For det første var det Petrofina og Phillips Petroleum UK Ltd. som hadde vært de første til å henvende seg. I brev til Hagerup-Larssen 12. mars 1964, skrev deres representant:

«I would like to confirm that Petrofina and Phillips have a desire to become as much as possible integrated into the Norwegian Community. We have therefore decided to cooperate with Norwegian partners.”[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Brev til Hagerup-Larssen fra J. Weekers, 12.03.1964.

Noco var nettopp blitt stiftet, og ba om tid til å svare på henvendelsen. Det samme gjaldt henvendelser fra American Overseas Petroleum Ltd. (Amoseas), Haag, Superior Oil International Inc., (Caltex-gruppen) Texas, og Kerr-McGee Oil Industries Inc., Oklahoma.

Etter hvert kom forhandlingene i gang. Det ble da lagt vekt på om oljeselskapet kunne tilby carried interest – helst inntil 50 prosent frem til funn. Hvis det ble gjort kommersielt utnyttbare funn, skulle Noco delta videre og betale sin del av kostnadene. Hvis det ikke ble gjort funn, skulle Noco slippe å betale utgiftene.

Petrofina og Phillips pekte seg ut som de selskapene gruppen hadde mest lyst å samarbeide med. Kjemien mellom forhandlerne var god. Ulempen var at selskapene ønsket konsortiet som likeverdig partner med inntil 20 prosent deltagelse og uten noen form for særfordeler for den norske gruppen – «intet oljekompani ville gi en merpris for et partnership for å oppnå nasjonale interessegruppers deltagelse».[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Referat fra møte 25.07.1964 med J. Weekers og C. Campbell.

I møte med Amoseas (Caltex-gruppen) var det en mer pragmatisk holdning til å gi det norske konsortium carried interest på 5 til 15 prosent. Selskapet var imidlertid skeptisk til å engasjere seg på norsk sokkel før konsesjonsbetingelsene var kjent, og var redd for at myndighetene ville være grådige i forhold til oljeselskapene.

Møtet med Superior Oil ga oppmuntring til konsortiets ønske om carried interest opp til 25 prosent. Men da det skriftlige tilbudet forelå, ble det foreslått norsk deltagelse fra 20 til 40 prosent, fullt likestilt og uten carried interest.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 35–36.

Det ble ikke holdt noe møte med Kerr-McGee Oil Industries ennå. I stedet dukket det opp et annet selskap: American International Oil Company (Amoco), produksjonsselskapet for Standard Oil of Indiana. Amoco hadde ikke kommet i gang med seismiske undersøkelser i den norske delen av Nordsjøen, og var interessert i å samarbeide om dette og en felles konsesjonssøknad. I større grad enn for de andre selskapene var Amoco innstilt på en likeverdig eller nesten likeverdig norsk innsats på 40 til 50 prosent. Selskapet var åpent  for å diskutere carried interest.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Referat fra møte 07.08.1964 med Walter MacDonald, American International Oil Company. Dette var det beste tilbudet så langt – høsten 1964.

De innledende forhandlingene viste at kravet om 50 prosent carried interest var uvanlig, og det møtte liten forståelse blant oljeselskapene. Noco ble derfor nødt til å dempe forventningene.

Fred. Olsen oppretter Noco 2

Sommeren 1964 lå det i luften at det ville bli dannet flere norske grupper som ville engasjere seg i oljeleting. Norsk Hydro hadde allerede gått i kompaniskap med tre franske oljeselskaper (B.R.P., R.A.P. og CompagnieFrancaise des Petroles (C.F.P.). Hydro deltok med 20 prosent i Hydronordgruppen.

Norske interesser inn i oljevirksomheten,
Norsk Polar Navigasjon boret etter olje på Kvadehuken på Svalbard fra 1961–63 etter initiativ fra brødrene Einar Sverre Pedersen (1919–2008) og Gunnar Sverre Pedersen (1922–2008). Boringen foregikk ved at en tung meisel ble dunket nedover i berggrunnen, på det dypeste til 250 meter. Foto: Norsk Polar Navigasjon A/S /Statsarkivet i Tromsø

Fred. Olsen som hadde sterke eierinteresser i Akers Mek. Verksted, som var et av Noco-selskapene, var også interessert i oljevirksomhet. Blant annet hadde Aker fått konsesjon til et landområde på Svalbard for å lete etter olje der. Svalbard var gjenstand for usedvanlig stor vitenskapelig – og ikke minst geologisk interesse på denne tiden, riktignok uten drivverdige resultater.

Som linje- og tankreder var Fred. Olsen vel vant med å identifisere og tolke globale strømninger i tiden. Og som internasjonal industrimann så han muligheter for ny næringsvirksomhet allerede på et tidspunkt hvor mange mente at det ikke kunne finnes olje i Nordsjøen.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons i festskrift til Fred. Olsen på 70-årsdagen. Han hadde blant annet vært i Houston for å bli kjent med oljeindustrien, og møtt mange positive amerikanere der.[REMOVE]Fotnote: Fred. Olsen i intervju med Sigvart Østrem, NRK, 08.06.2009.

Selv om Fred. Olsen var blitt «turnet ned» i første omgang for å delta i Noco, lot han seg ikke stoppe. Han drøftet saken med en rekke interessenter, og fikk tilslutning fra Storebrand, Vesta, R.S. Platou A/S, Westfal-Larsen&Co A/S, J. Ludwig Mowinkels rederi A/S, A/S Union, A/S Follum Fabrikker og skipsreder Einar Rasmussen.

I september 1964 tok han kontakt med Astrup og Hagerup-Larssen og fremla prosjektet. De var enige om at det var plass til to norske grupperinger, men for å unngå å bli satt opp mot hverandre av utenlandske oljeselskaper, ville de to gruppene arbeide i god kontakt og opptre i forståelse med hverandre.

I oktober 1964 ble det som ble kalt Norwegian Oil Consortium 2 opprettet. Noco 2 ble enig med Noco 1 om å samarbeide om ytterligere seismiske undersøkelser.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Notat fra møte i Norwegian Oil Consortium II, 06.10.1964. I forhandlinger med oljeselskaper om å inngå partnerskap for å søke konsesjon, ville også selskapene holde hverandre orientert.

Forhandlinger med forviklinger

Som rådgiver i Noco I sine videre forhandlinger med oljeselskaper, ble John McCutchin, pensjonert direktør for et kanadisk oljeselskap, White Hall Canadian Oils Limited i Calgary, hyret inn. Han var kjent med prosedyrer og samarbeidsavtaler oljeselskaper i mellom, og hadde anledning til å reise rundt til de forskjellige oljeselskapenes kontorer i Nord-Amerika. Han kom til den konklusjon at det ikke var lett å vekke selskapenes interesse så lenge kravet om carried interest gjaldt.

Både i Houston, New York og Calgary ryktes det at oljeselskapene etter samtaler med norske myndigheter ikke lenger trodde at partnerskap med norske interesser ville føre til preferanser ved tildeling av konsesjoner.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Notat fra forhandlerne R. Karlsrud og B.W. Bommen, 27.11.1964.

Under forhandlingene mellom ulike oljeselskaper, kom det frem at de var misfornøyd med samarbeidet mellom de to gruppene. Det var vanskelig å forhandle åpent med den ene gruppen når de var klar over at den andre gruppen fikk full informasjon. Enten burde gruppene operere hver for seg eller så burde de slås sammen.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 47.

Dette synet var det forståelse for, og etter forhandlinger i februar 1965 ble det full sammenslutning av Noco I og Noco 2. Virksomheten ble inntil videre ledet fra Elektrokemisk sitt kontor.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Memorandum, 17.03.1965, for sammenslutning av NOCO I og NOCO II. Norwegian Oil Consortium A/S & Co hadde da 19 ledende norske selskaper som deltakere pluss Europetrol:

  • Akers mek. Verksted A/S
  • Askim Gummivarefabrikk A/S
  • Fred. Olsen & Co (A.S. Ganger Rolf)
  • Aksjeselskapet Kosmos
  • A/S Ludwig Mowinkels Rederi
  • Orkla Grube-Aktiebolag
  • Forsikringsselskapet Vesta
  • Smedvigs Tankrederi A/S
  • Storebrand
  • A/S Union (Union Co)
  • Kværner Brug A/S
  • Sig. Bergesen d.y. & Co.
  • Aktieselskapet Borregaard
  • Elektrokemisk A/S
  • Christiania Spigerverk
  • Fearnley & Astrup
  • R. S. Platou A/S
  • K/S A/S Tadeli & Co.
  • Westfal-Larsen & Co. A/S

Amoco så positivt på sammenslåingen, og sto ved sitt tilbud om «carried interest» til og med det første borehullet og deretter «workinginterest» på 5 til 15 prosent.[REMOVE]Fotnote: Schartums arkiv hos NOM, Brev fra B.W. Bommen fra Walter Mac Donald, Amoco, 19.01.1965. Selv om dette var langt dårligere enn Noco I håpet i utgangspunktet, var det det beste en kunne oppnå. For å få klar en konsesjonssøknad, var målet for det nye Noco å avslutte forhandlingene og inngå en avtale med Amoco etter påske 1965.

Men i løpet av påskeferien skjedde det ting på andre siden av Atlanterhavet. Den 9. april, samme dag som konsortiet satt i møte og hadde besluttet å akseptere Amocos tilbud, mottok McCutchin et brev fra Odeco-Murphy hvor selskapet tilbød et samarbeid basert på en carried interest på 25 prosent «until commercial production is obtained or three wells have been drilled, whichever first occurs.» Helt gratis var det ikke, for omkostningene knyttet til carried interest skulle tilbakebetales av den første produksjonen dersom det ble gjort funn.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 60.

Dette tilbudet ga Europetrol og Bob Svare vann på mølla. Noco burde heller gå videre i forhandlinger med Odeco-Murphy heller enn med Amoco. De påsto at de ikke var skikkelig innkalt til møtet 9. april der beslutningen om å samarbeide med Amoco var tatt, og følte seg dermed ikke bundet av beslutningen som var fattet i dette møtet.

Dette fikk de norske medlemmene i konsortiet til å se rødt. Såvel av etiske, praktiske og tidsmessige grunner var det umulig å gå inn i forhandlinger med et nytt selskap, som dessuten forlangte å få studere gruppens seismiske data i 60 dager før de bestemte seg for å samarbeide. Nocos norske partnere følte at de kanadiske ekspertene hadde kastet dem blår i øynene også tidligere, blant annet med forventningene om 50 prosent carried interest. Med denne siste manøveren ønsket de å være en ren norsk gruppering, og forlangte at Europetrol trakk seg ut av konsortiet mot kontant utbetaling av sin selskapsandel, 25 000 US dollar. Dette ble akseptert.[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 61–63.

Europetrols andel ble tilbudt Wilh. Wilhelmsens rederi som tidligere ikke hadde vært med i NOCO, fordi det hadde et samarbeid med BritishPetroleum. Nå hadde BP bestemt at det ikke skulle delta i oljeleting på norsk sokkel. Sjefsgeologen i BP var så sikker på at det ville være bortkastede penger, at han sa at han skulle påta seg å drikke den oljen som ble funnet iden norske delen av Nordsjøen! Etter BPs beslutning var Wilhelmsen interessert i å bli med i Noco.[REMOVE]Fotnote: Helle, Egil: Sagaen om Saga 25 år, 1972–1997 : 13.

Ikke nok med at Europetrol ble kastet ut. Phillipsgruppen som hadde vært de første til å kontakte Noco, viste fremdeles interesse. Det var som et ulykkelig kjærlighetsforhold, skriver Dag Schartrum i historien om Hvordan Noco ble til. Phillipsgruppens ønske om å få med Noco hadde vært umulig på grunn av det ubetingede kravet om carried interest. Men det ble likevel holdt kontakt på et uformelt plan, og i et brev skrevet 28. april kom følgende tilbud:

«…we have been authorised by Phillips-Petrofina and AGIP to advice the Norwegian consortium that the oil group has now agreed to the proposal discussed between sir Ralph Metcalfe and Mr. Nils Astrup in February 1965. The essence of the proposal is that instead of a carried interest the Norwegian Consortium would be entitled to continue their investment at some future stage. It would be understood that the Norwegian Consortium should declare the approximate total amount they are prepared to invest, the starting point being a participation of 15 %…”[REMOVE]Fotnote: Schartum, Dag: Hvordan Noco ble til…, 1990: 64–65.

Norske interesser inn i oljevirksomheten,
Fred. Olsen var sentral i opprettelsen av Noco og Saga og engasjerte seg tidlig i leverandørindustrien. Foto: Ørnelund/Oslobilder

Dette tilbudet kom for sent til at det var mulig å gjenoppta forhandlingene med Phillips-gruppen. Med tanke på Phillips store Ekofiskfunn, har Fred. Olsen uttalt i ettertid: “Det var jækla synd altså. Sånn kan man bomme.”[REMOVE]Fotnote: Fred. Olsen i intervju med Sigvart Østrem, NRK, 08.06.2009. Men Fred. Olsen og partnerne i Noco hadde likevel ikke grunn til å være misfornøyd.

Som bestemt i møtet 9. april, ble det inngått en partnerskapsavtale med Amoco, og temmelig nøyaktig ti år senere, 7. april 1975, startet boringen av brønnen som fant Valhall!

AmocoNoco-gruppen søker konsesjon
Publisert 12. juli 2019   •   Oppdatert 3. desember 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *