Historien om Thorshøvdi – Drillship

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
I 1967 leies Drillship inn for å bore på området som etter hvert skulle få navnet Valhall. Amocos aller første brønn på norsk sokkel påbegynnes 11. juni 1967 av et ombygd flytende hvalkokeri.
— Thorshøvdi Hvalkokeri som ble ombygget til Drillship. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Flytende boreinnretninger ble første gang introdusert i USA i 1947. Den første boring fra en flytende boreplattform skjedde på 6 meters dyp. Det var et lite uavhengig oljeselskap Kerr-McGee (Kerr-McGee ble i 2006 kjøpt opp av Anadarko Petroleum Company) som skulle bli pioneren i utviklingen av offshore oljeboring. I 1956 var det bare i USA det ble drevet med leteboring til havs, men fram til midten av 1960-årene hadde leteboringen spredt seg til kontinentalsokler over hele verden.

Sommeren 1966 opprettet Akergruppen sammen med det amerikanske boreselskapet Drilling & Exploration C. et felles boreentreprenørselskap, Sea Drill Associates. Det ble foreslått å bygge om det tidligere hvalkokeriet «Thorshøvdi» til boreskip. Det var blitt gjort noen lovende modellforsøk og samlede investeringer ville bare beløpe seg til en tredel av hva konkurrerende plattformtyper kostet. Det ble også hevdet at driftsomkostningene under boring ville bli mindre.

«Thorshøvdi» hadde opprinnelig tomannslugarer for besetningen og firemannslugarer for kokeriarbeiderne. Skipet var utstyrt med store vaskerom og bad for mannskapene. Messene hvor hvalfangerne spiste var oppdelt. Det var egne messer for fyrbøtere og matroser, håndverkere, underoffiserer, byssepersonale, hvalbåtoffiserer, hvalbåtmannskaper, samt egne messer for kokeriets arbeidere. Messene hadde installert elektriske kjøleskap. Besetningen og kokeriarbeiderne utgjorde omkring 260 mann.

Høsten 1967 var ombyggingen ved Nylands Verksted ferdig. Boreskipet fikk navnet «Drillship». Mye av det utstyret og forsyningene som ellers ble fraktet til boreplattformene med forsyningsskip ville «Drillship» selv kunne frakte med seg og på den måten å redusere store utgiftsposter. Aker regnet med at en kommende suksess for «Drillship» ville føre til en konkurransefordel for selskapet i kampen om lignende ombyggingsoppdrag.

Interessen for prosjektet forsvant dessverre fort etter hvert som det ble kjent hvilke problemer «Drillship» fikk å hanskes med. Allerede etter mindre enn én uke i slutten november 1967 traff en storm Valhallområdet og boringen måtte avbrytes. I midten av januar 1968 raste det full orkan i Nordsjøen og ankerkjettingene til «Drillship» ble revet tvers av. Skipet måtte derfor til verft i flere uker for forsterkninger og utbedringer. Etter at skipet igjen var på plass på feltet ble det rammet av nytt uvær. Forbedringene hadde tydeligvis ikke vært til noen nytte – halvparten av ankerkjettingene røk og resten måtte kappes.

I ettertid skulle det vise seg at man var knappe 100 meter unna det sorte gull da man måtte avbryte boringen på grunn av at ankrene løsnet og fortøyningene ikke kunne holde skipet på plass i det tøffe været. Nordsjøens krefter sørget for at det gamle hvalkokeriet «Thorshøvdi», som hadde greid seg godt gjennom 17 år i Sørishavet, for det meste måtte ligge til kai. Skipet skulle senere få noen roligere år i Middelhavet før det endte sine dager «som spiker» i Thailand i 1985.

Kilder:
Sørensen, Narve : Thor-Glimt (1966).
Ringdal, Tormod/Larsen, Oddvar: DnV reg 1953, (oppdatert 3.10.2012).
Hanisch, Tore Jørgen/Nerheim, Gunnar: Norsk oljehistorie bind 1 (1992).
Rasen, Bjørn: LF6A (2007) s. 59.
Intervju med A. Tansø (2014).

Publisert 24. juni 2019   •   Oppdatert 10. august 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk