Kunne Valhall vært dansk?Noco og opprettelsen av Saga

AmocoNoco-gruppen starter oljeleting

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
AmocoNoco-gruppen søkte på 40 blokker i første konsesjonsrunde, og fikk tildelt ti fordelt på tre lisenser. I desember 1965 fikk gruppen tildelt enda to blokker. To av blokkene AmocoNoco fikk, 2/5 og 2/8, var blant dem det var størst interesse for i første konsesjonsrunde. Der ble feltene Tor, Sør-Øst Tor og Valhall senere funnet.
— Drillship bunkrer opp ved Aker Norsco basen. Foto: Norsk Fly og Flyfoto A/S/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

En ung geolog i Amoco som het H.W. Dalton skrev 22. juli 1965: «Av de 12 blokkene som vi sannsynligvis blir tildelt av de norske styresmakter, er det bare tre som er av interesse for øyeblikket. Den mest attraktive er blokk 2/8, hvor en stor antiklinal struktur er godt definert på tre ulike seismiske kart.” Dette ble skrevet før noen hadde satt boret I Nordsjøen, og en visste om det fantes olje og gass. Med tanke på funnene som ble gjort, må dette sies å være fremsynt!

På sporet av Valhall

I det norskeide selskapet Norwegian Oil Consortium (Noco), var noen av eierne interessert i å delta i mer enn bare å være finansielle deltakere i oljeselskapet.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons i festskrift til Fred. Olsen på 70-års dagen. Særlig gjaldt det Aker. Der skjønte ledelsen tidlig at selve oljeletingen var en dyr og langsiktig investering, så hvis en skulle tjene penger raskt, måtte selskapet produsere utstyr eller selge tjenester til oljeleterne.

En historie om Martin Siem, Akers toppleder, og Fred. Olsen, styreformann i Aker, illustrerer det. Martin Siem hadde hørt av amerikanere at det ikke var de som lette etter gull i Yukon som tjente mest, det var de som drev horehusene. “Den skjønte vi”, i overført betydning forteller Fred. Olsen.[REMOVE]Fotnote: Fred. Olsen i intervju med Sigvart Østrem, NRK, 08.06.2009.

AmocoNoco-gruppen starter oljeleting
Hvalkokeriet, Thorshøvdi, før skiper ble bygget om. Foto: Ukjent

Akers første store prosjekt var kjøpet av Thorshøvdi, et gammelt hvalkokeri. Thorshøvdi ble bygd om til boreskipet Drillship som ble drevet av Drill Sea Associates i Houston, Texas og deretter leid ut til AmocoNoco. Drillship var det største boreskipet i sitt slag med plass til 107 mann om bord.

11. juni 1967 startet Amoco-Noco boringen i blokk 2/8.  Til tross for ombyggingen med blant annet nytt utstyr som ekstra sidepropeller, hadde Drillship store problemer med å ligge i stabil posisjon under boring – selv under normale værforhold.

Skipet var heller ikke så vakkert. På et tidspunkt lå Drillship til havn ved basen i Tananger som vist på hovedbildet. Stavanger Aftenblad var ikke så imponert over den stand skipet så ut til å være i, og mente at skipet vitnet om en lang og hard kamp mot sjø og værforhold. Det så ut som det hadde ligget fem sesonger på rad i Antarktis.[REMOVE]Fotnote: Øyvind Kvaal, artikler til Amoco Viking.

AmocoNoco-gruppen starter oljeleting
Drillship i storm i Nordsjøen. Foto: Svein Paulsen/Norsk Oljemuseum

Vinteren og våren 1968 fikk skipet virkelig prøve de harde værforholdene i Nordsjøen. I midten av januar 1968 raste det kraftig storm i Nordsjøen. Om bord på Drillship ble ankerkjettingene revet av, skipet la seg på været, og da uværet gav seg, befant Drillship seg helt oppunder skotskekysten. Da boringen ble gjenopptatt, kom en ny storm og rev løs noen av ankrene, men denne gangen klarte skipet å bli liggende. Det var tydeligvis påkrevet med en forsterkning og utbedring av skipet, noe som ble gjort ved Akers mek. Verksted i Oslo.

Etter at skipet var kommet i boreposisjon igjen, ble det rammet av en ny vårstorm som gjorde livet vanskelig for mannskapet. Under en wirelineoperasjon satte et redskap seg fast, og det tok to uker å fiske det opp igjen. 13. juni 1968 satte et rør seg fast, og boremannskapet måtte endre retning på brønnen. En uke senere satte enda et rør seg fast, og det ble forberedt å foreta avviksboring nok en gang. Men uhellene ville ingen ende ta. Skipet ble utsatt for storm 22. juni, flere ankerkjettinger røk, og skipet drev ut av posisjon så mye at casingen på sjøbunnen ble ødelagt. Skaden på brønnen ble undersøkt, og viste seg å være så omfattende at det var teknisk umulig å bore videre i den samme brønnen, siden sikkerhetsutstyret ikke lenger kunne festes til casingen. Myndighetene ga tillatelse til å plugge brønnen og forlate den.[REMOVE]Fotnote: Øyvind Kvaal, artikler til Amoco Viking.

Drillship ble deretter sendt til sydligere breddegrader for boring på israelsk kontinentalsokkel i Middelhavet, der værforholdene var langt bedre. Akers første forsøk på å levere tjenester til oljeindustrien på norsk sokkel falt ikke så heldig ut.

100 meter fra å være første norske funn

Drillship hadde boret ned til 2638 meter på 70 meters havdyp, og brønnen var tørr.[REMOVE]Fotnote: www.oljepionerene.no/skriv/wells.php3 Alle uhellene hadde gjort det til en dyr brønn. I Stavanger Aftenblad ble det antydet at den kostet rundt 50 millioner kroner, mer enn det dobbelte av det som var vanlig.[REMOVE]Fotnote: Øyvind Kvaal, artikler til Amoco Viking. For Noco var det et hell i uhellet at selskapet slapp å betale utgiftene til den første letebrønnen.

På den annen side kunne norsk oljehistorie fått et annet forløp, dersom myndighetene hadde insistert på at brønnen skulle bores ned til planlagt dybde. Geologene hadde nemlig hatt rett i valg av borested. I 1975 fikk AmocoNoco-gruppen bekreftet at brønn 2/8-1 befant seg midt inne i Valhall-feltet. Hadde Drillship boret 100 meter dypere, hadde Valhall blitt påvist 18 måneder før gigantfunnet på Ekofisk som ble gjort kjent for Industridepartementet lille julaften 1969.

I stedet var det mismot som var i ferd med å bre seg. Heller ikke de andre selskapene hadde særlig positive resultater.  Unntaket var Balder der det ble tatt opp litt olje i 1967, og nærmest som en kuriositet ble oljen raffinert slik at industriminister Sverre Walter Rostoft kunne helle bensin fra Balder på bilen sin. Men feltet var ikke regnet som drivverdig med den tids teknologi.

Cod gir håp

For å holde interessen vedlike, tilbød regjeringen i mai 1968 flere tilleggsblokker. De som hadde fått konsesjoner i 1965, kunne søke på 68 nye blokker (se artikkelen «Kunne Valhall vært dansk?«). Før noen av dem ble tildelt, ble det tent nytt håp.

Phillipsgruppen gjorde i juni 1968 et funn som fikk navnet Cod. Det var mest tung våtgass, men det så ut til å være mye av den. Statens Oljeråd følte nå at det sto sterkere i forhold til oljeselskapene, og ville finne former for statsdeltakelse. Phillips tilbød staten rett til å delta på“carried interest”-basis med inntil 17,5 prosent i nye kommersielle funn. Petronordgruppen godtok det samme. Esso var prinsipielt mot statlig deltagelse, men gikk med på at staten skulle ha 17,5 prosent “net profit interest”.

Også Amoco-Noco-gruppen fikk en “net profit”-avtale. Her ble statens andel av nettofortjenesten satt ned til 10 prosent, siden Noco representerte norske interesser. Flere av deltakerne reagerte på at spørsmålet om statsdeltagelse ble tatt opp etter at søknaden var innlevert. Det var å forandre reglene underveis. Oljeselskapene hadde likevel lite å stille opp mot myndighetenes bestemmelser.

Før AmocoNoco-gruppen sendte sin søknad, hadde de norske næringslivslederne i Noco sine egne forhandlinger med amerikanerne i Amoco, Amerada og Texas Eastern om fordelingen av eierandeler i eventuelle nye konsesjoner. I Noco var det delte meninger: Skulle en ta sikte på 15 prosent eierandel som i 1. konsesjonsrunde?

I denne andre konsesjonsrunden fikk Amoco-Noco-gruppen tildelt sine to høyest prioriterte blokker, 2/9 og 2/11, som også Phillips-gruppen var interessert i. Høsten 1969 ble det boret i blokk 2/11. Helt i det sørvestre hjørnet av feltet, fikk oljeleterne ferten av Valhall. Brønnen, som ble påbegynt med riggen Orion 14. juli, viste en cirka ti meter tykk oljesone i et krittlag 2700 meter ned i undergrunnen. Brønnen 2/11-1 ble avsluttet 3. oktober, og optimistene var i ferd med å få rett.nde eller mer? Styreleder Fred. Olsen ville gjerne gå høyere, mens adm. dir. Hagerup-Larssen prøvde å holde igjen. Det endte med at Noco ba om – og fikk – 25 prosent. Dermed var alle partnerne likestilte.

På dette tidspunktet forsto en likevel ikke helt hva en hadde funnet. Det var vanskelig å tolke seismikken over Valhallfeltet. Det skyldtes store mengder gass i berglagene som lå over krittlaget der oljen befant seg. Gassen forsinket lydbølgene i seismikken, og dermed var det ikke mulig å «se» oljelaget under. Det gjorde at det ikke ble boret der det befant seg mest olje. Men selv om en ikke klarte å tolke seismikken rett på dette tidspunktet, var funnet i 2/11-1 en milepæl fordi det representerte det første spor av olje og gass i en kalksteinsformasjon på norsk sokkel. Det kan dermed ses på som forløperen til Ekofisk! (Les mer i «Funnet av Hod og Valhall«.)

Kunne Valhall vært dansk?Noco og opprettelsen av Saga
Publisert 15. juli 2019   •   Oppdatert 26. november 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *