Funnene av Hod og Valhall henger nøyere sammen enn en gjerne skulle tro. Amoco hadde hatt ferten av begge feltene før Ekofisk-feltet ble påvist av Phillips, men det var først etter at Ekofisk var satt i drift at gjennombruddet kom for Amoco. Og det etter noe som nesten må kalles spionasje fra Amocos side.

I 1996 ble brønnhodeplattformen Valhall WP installert som en del av feltsenteret. Formålet var å øke antallet brønner og samtidig bore i retning flankene av feltet med avviksboring (avviksboring betyr at man ikke borer bare vertikalt men i en vinkel fra den loddrette linjen som kan øke etter hvert som beveger boret nedover under havbunnen). Slik boring (på fagspråket kalt extended reach drilling - ERD) er vanskelig på Valhall på grunn av reservoarstrukturen, som har veldig varierende tykkelse på formasjonslagene.

På 2000-tallet ble Valhallsenteret modernisert. Det skyldtes blant annet innsynkningen på feltet og at feltets forventede levetid nå strekker seg mot 2050.

Høsten 1984 ble det oppdaget at plattformdekkene på Ekofisk lå nærmere havoverflaten enn da de ble installert. Særlig på Ekofisktanken var det synlig at noe hadde skjedd. Der kunne en med det blotte øyet se at det var færre rader med ringer i betongveggen over havoverflaten, enn det var tidligere. For å få mest mulig nøyaktige og pålitelige målinger av innsynkningen ble det anerkjente oppmålingsfirmaet Bloms oppmåling hyret inn våren 1986. De brukte en tidlig versjon av et GPS-system (Global Positioning System), det vil si målinger via satellitt. Også Mobil og Amoco hyret for sikkerhets skyld Bloms oppmåling til å foreta målinger på Statfjord-feltet og på Valhall.

Hod ble oppdaget ved boring av brønn nummer to i blokk 2/11 i 1974, da en fant både olje og gass. I 1977 ga Stortinget klarsignal til utbygging av Hod samtidig med godkjennelse av Valhall-utbyggingen. Likevel ble ikke Hod åpnet for produksjon før i 1990. Hvorfor tok det så lang tid å bygge ut dette relativt lille feltet?

4. oktober 1976 sendte AmocoNoco-gruppen sin første søknad til myndighetene om utbygging av Valhall og Hod. Søknaden ble mottatt med entusiasme i Industridepartementet!

Bare én brønn sto ferdig da produksjonen startet opp på Valhall fredag 1. oktober 1982. Produksjonen fra feltet gikk altså ikke som planlagt i første fase – en erfaring som skulle vise seg å bli repetert flere ganger.

BP installerte i 2003 et permanent system for seismikk på havbunnen for å kunne overvåke reservoaret og øke utvinning fra Valhall-feltet. Systemet var verdens første fullskala anlegg for overvåkning av et felt, og kalles «Life of Field Seismic» (LoFS).

Allerede i planer for Valhall fra 1970-tallet var det tatt med plattformer på ytterkantene av feltet. I stortingsmelding nr 92 for 1976-77 ble det skissert planer for et tredje utbyggingstrinn fra 1982 med en plattform på den sør-vestre delen av feltet, og et fjerde utbyggingstrinn fra 1983 med en plattform i sør-øst. Planene ble imidlertid ikke realisert, og det ble satset på økt utvinning fra feltsenteret.

Driftsavdelingen hadde i mange år ivret for å få til en forbedret vanninjeksjon på Valhallfeltet for å kunne øke utvinningsgraden. Til og med før produksjonen startet i 1982 hadde man studert om et slikt tiltak kunne øke utvinningsgraden for hele feltet. En enkel brønn ble testet ut i perioden 1990 til 1993 for å undersøke potensialet og vurdere risikoen ved et større injeksjonsprosjekt. Testen ga positive signaler og en ny injeksjonsplattform med 15 injeksjonsbrønner og ni brønnslisser for produksjonsbrønner og en kombinasjon av produksjon og injeksjon ble derfor foreslått i 1997. Erfaringer fra denne plattformen skulle danne grunnlaget for senere utbygging av flankene.

Hod-plattformen skulle være en ubemannet plattform med bare det aller mest nødvendige utstyret om bord. Det var ikke installert utstyr for å bore brønner på plattformen. En egen boreplattform måtte derfor leies inn.

Hod-feltet ble oppdaget i 1974. Den første utbyggingsplanen ble presentert i 1980 og en brønnramme (template) ble installert på havbunnen på feltet i 1982. Etter at den første brønnen på Valhallfeltet viste skuffende resultater, samtidig som Stortinget vedtok endrede skatteregler, ble de første planene skrinlagt.

For å kunne sende den produserte gassen fra Valhallfeltet til markedet var det gjort en avtale om at man kunne benytte den eksisterende rørledningen som gikk fra Ekofiskfeltet. For å kunne koble seg på det systemet måtte gassen fra Valhall bringes i en ny rørledning og opp på dekket av Ekofisktanken.

Den opprinnelige boligplattformen (QP) ble bygget i 1979-80 og tatt i bruk i juli 1981. Den hadde opprinnelig en sengekapasitet for totalt 170 personer fordelt på fire etasjer. På grunn av innsynkning, aldring av plattform og økt levetid, måtte man etter hvert finne en langsiktig løsning for å innkvartere plattformarbeiderne trygt. Derfor ble det besluttet å erstatte QP-plattformen med en ny kombinert prosess- og hotellplattform i 2006 (PH). Denne plattformen ble plassert på feltet i 2012 og QP-plattformen fases gradvis ut.

Produksjonsplattformen (PCP) ble plassert på feltet i 1981, men ble ikke klar for produksjon før i 1982. Den opplevde flere stormer underveis fra planer på papir til ferdig installert plattform – både fysiske og politiske. Fram til installasjonen av den nye produksjonsplattformen (PH) i 2012 ble all behandling av olje og gass fra både Valhall-feltet og Hod utført her og gjort klar for transport i rørledninger.

Boreplattformen (DP) er en del av den opprinnelige utbyggingen fra 1981 og er plassert mellom boligplattformen og produksjonsplattformen på Valhall. Det er lagt planer for en gradvis nedstenging og plugging av brønnene på plattformen. Arbeidet vil vare i flere år.