Nye endringer – Offshore People Strategy og GO4FPermanent seismikk på Valhall

Tiltak når Valhall synker

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
Høsten 1984 ble det oppdaget at plattformdekkene på Ekofisk lå nærmere havoverflaten enn da de ble installert. Særlig på Ekofisktanken var det synlig at noe hadde skjedd. Der kunne en med det blotte øyet se at det var færre rader med ringer i betongveggen over havoverflaten, enn det var tidligere. For å få mest mulig nøyaktige og pålitelige målinger av innsynkningen ble det anerkjente oppmålingsfirmaet Bloms oppmåling hyret inn våren 1986. De brukte en tidlig versjon av et GPS-system (Global Positioning System), det vil si målinger via satellitt. Også Mobil og Amoco hyret for sikkerhets skyld Bloms oppmåling til å foreta målinger på Statfjord-feltet og på Valhall.
— Ekofisktanken blir ferdigstilt på feltet. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

På Statfjord-feltet var det forventet forholdsvis stabile forhold under de tre plattformkolossene – takket være solid sandsten i reservoaret og trykkvedlikehold via vanninjeksjon. Da var det større spenning knyttet til Valhall, hvor kalksteinsreservoaret gjorde innsynkingsproblematikken mer aktuell.[REMOVE]Fotnote: NTB, 01.10.1985, kl 04:00 01.10.1985, «Flere felt har tatt satellittmålinger i bruk».

Hvor sterk innsynking?

Geologien i Valhall-området lignet den på Ekofisk. Men til forskjell fra Ekofisk, der kalksteinsreservoaret hadde en tykkelse på rundt 300 meter, var reservoaret på Valhall cirka 60 meter tykt. Derfor var det ikke ventet at innsynkingen ville være like omfattende på Valhall.

Målinger som ble foretatt i juni og november 1987 bekreftet likevel at Valhall hadde begynt å synke – kanskje med så mye som 40 centimeter i året? De første antagelsene viste seg heldigvis ikke å stemme. Etter nye målinger i 1988 kunne innsynkingsraten nedjusteres til cirka 25 centimeter i året. Også Norges Sjøkartverk begynte å foreta målinger av havnivået rundt plattformer med en metode som gikk ut på å skyte ultrafiolette stråler mot havoverflaten og på bakgrunn av reflekstiden beregne avstanden.

Siden innsynkningen ikke skjedde like raskt på Valhall som på Ekofisk var ikke installasjonene på Valhall i faresonen med det første. Det kunne gå 10 til 15 år før operatørselskapet trengte å foreta seg noe. På denne tiden var Valhalls levetid dessuten ikke forventet å strekke seg lenger enn til 2005.
Oljedirektoratet fulgte utviklingen på blant annet Ekofisk og Valhall med bekymring. Alle operatørselskapene i Nordsjøen var pålagt å utrede forholdet mellom reservoarstørrelse og -type, og hva en kunne oppnå ved en trykkavlastning.[REMOVE]Fotnote: NTB, 29.11.1986, «Valhall synker i samme tempo som Ekofisk».

Tiltak når Valhall synker,
Nye plattformlegger er på plass under oppjekking av Ekofisk 2/4 C og brostøtten. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum

I januar 1987 var status for Ekofisks del at innsynkningen rundt Ekofisk-tanken lå på 3,8 meter. Phillips besluttet å foreta en oppjekking av seks av plattformene på senteret og forlenge søyleføttene med seks meter. Jekkeprosjektet var beregnet å koste rundt 4 milliarder kroner, men det var det verdt siden feltet var forventet å ha en levetid helt fram til 2050–60.[REMOVE]Fotnote: NTB, 24.02.1987, «Synkingen avtar på Ekofisk og Valhall».

På Valhall viste nye målinger i 1993 at innsynkningen bare skjedde med 6 til 10 centimeter i året. Fra feltet startet produksjonen hadde det sunket totalt 2,25 meter. Når lisensperioden utløp i 2011 ville det dreie seg om litt over 4 meter. Da ville det fremdeles være nok fribord under kjellerdekkene til å kunne fortsette produksjonen.[REMOVE]Fotnote: NTB, 10.03.1993, «Valhall synker, men ombygging kan unngås».

For å motvirke innsynkningen kunne en eventuelt begynne med vanninjeksjon i reservoaret, men på grunn av krittstrukturen var Valhall-reservoaret  på denne tiden regnet som mindre egnet for vanninjeksjon for å holde trykket oppe. Gassinnsprøyting var et annet alternativ, uten at denne muligheten var skikkelig utredet.[REMOVE]Fotnote: NTB, 29.11.1986, «Valhall synker i samme tempo som Ekofisk».

Løsninger i sikte

Da Valhall kom i drift i 1982, regnet AmocoNoco med at feltet hadde en levetid på rundt 20 år, og at det ville produsere rundt 250 millioner fat olje. På begynnelsen av 2000-tallet ble disse anslagene kraftig oppjustert. Nå var det BP som var operatør – etter at BP og Amoco fusjonerte i 1999. BP ønsket å bygge ut feltet og ta i bruk nye teknologiske løsninger for å gi det lenger levetid. Noen av disse løsningene hadde med innsynkningen i reservoaret å gjøre.

Til grunn for de nye utbyggingsplanene lå at regjeringen i 2000 hadde godkjent et vanninjeksjonsprosjekt for Valhall, og forlenget lisensperioden fra 2011 til 2028. Med utvidet levetid var det også behov for å gjøre noe med feltsenteret – ikke minst på grunn av innsynkingen. Både oppjekking av de opprinnelige plattformene og bygging av nye plattformer ble vurdert.

Tiltak når Valhall synker,
Flanke Sør. Foto: Kjetil Alsvik/BP

Aller først ville BP bygge ut Valhall-feltet med to nye ubemannede miniplattformer som skulle stå i hver sin ende av feltet. En slik utbygging av flankeplattformer var med i utbyggingsplanene allerede i 1977, men da utbyggingen endelig kom i gang var den tekniske løsningen selvsagt annerledes enn den ville vært i 1970-årene. De to flankeplattformene med stålunderstell skulle betjene 16 nye brønner hver. Det ville kreve investeringer på 4,2 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 16.08.2001: «Valhallutbygging gir nytt liv til gamle oljefelt». (Se egen artikkel om flankeplattformene.)

Etter hvert kom en fram til at det ville være mulig med vanninjeksjon på Valhall likevel. Det ville kunne sørge for både økt utvinning og redusert innsynking.

Det ble valgt en løsning der en ny injeksjonsplattform (Valhall IP) ble brukt til vanninjeksjon. Det er en fast stålplattform, forbundet med bro til den eksisterende brønnhodeplattformen på Valhall. Plattformen ble installert i 2003, og den første injeksjonen startet i 2004. Plattformen har et integrert overstell med vanninjeksjonsanlegg, anlegg for behandling av sjøvann og produsert vann, samt kraftgenerering.

Boreriggen som brukes for å bore brønner til vanninjeksjon kan gli på stålbjelker fra vanninjeksjonsplattformen til brønnhodeplattformen og brukes også der. På den eksisterende brønnhodeplattformen er det 19 brønner totalt, mens det har blitt boret 8 vanninjeksjonsbrønner fra IP-plattformen. Det pumpes rundt 25 000 fat vann i døgnet ned under reservoaret.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 28.01.2004: «Vannet strømmer på Valhall».

Totalkostnaden for Valhalls vanninjeksjonsprogram var rundt 7,2 milliarder kroner. Det var over 2,7 milliarder kroner mer enn beregnet i utbygging- og driftsplanen fra 2000. Pæleproblematikken sto for en milliard av kostnadsoverskridelsene. Resten skyldtes endret boreprogram, utrusting av brønnhodeplattform, og ulike modifikasjoner. (Se egen artikkel om vanninjeksjon på Valhall.)

De to prosjektene har ført til at utvinningsgraden på Valhallfeltet har økt fra opprinnelig 14 til 42 prosent. Den totale produksjonen gjennom feltets levetid var dermed beregnet å øke med formidable 750 millioner fat olje til i alt en milliard fat. Milliardoverskridelsene var derfor godt for noe, og fikk dermed ikke så store negative konsekvenser som en kunne forventet.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende, 23.08.2003, «Valhall-feltet søkk 25 cm i året».

Ny plattform – ny prosess, forsidebilde, drift, tiltak når valhall synker,
Valhall PH - kombinert produksjons- og boligplattform. Foto: BP/Norsk Oljemuseum

På grunn av innsynkning av havbunnen måtte BP også bygge en ny prosess- og boligplattform på Valhall. I 2004 sto valget mellom to konsepter, ett med to nye plattformer, og det andre en kombinert bolig og prosessplattform. Lisenspartnerne ble til sist enige om en kombinert plattform. Det skyldtes at lisensen gikk inn for å få elektrisk kraft fra land til plattformen i stedet for å bruke gassturbiner. Det ga en lettere plattform – i tillegg til fordeler som at elektrisk drevet roterende utstyr som kompressorer, krevde langt mindre vedlikehold enn turbiner. De var enklere å regulere, noe som ga bedre regularitet, redusert bemanning og raskere inntjening. (Se egen artikkel om ny Valhall prosess- og boligplattform.) På denne tiden hadde BP sentralt satt djerve mål for å redusere utslipp av miljøskadelige gasser og kjemikalier. I tillegg ønsket BP å bruke Valhall som et demonstrasjonsfelt for hvordan drive gamle felt effektivt og med høy utvinningsgrad.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 01.10.2004: «Elektrisk Valhall-plattform».

Den kombinerte plattformen kom i drift i januar 2013. Da var innsynkningen av havbunnen på feltet kommet så langt at nederste dekket på de tre eksisterende plattformene ville kunne ødelegges av en 100-årsbølge.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 22.04.2005: «Valhall elektrifiseres». De var dermed ikke lenger trygge å bruke i all slags vær.

Den nye plattformen kostet rundt 24 milliarder kroner og var beregnet for at feltets levetid ble forlenget med 30 år. De opprinnelige innretningene på Valhall var designet for en levetid på 25 år.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen, 23.03.2007: «Valhalls levetid forlenges».

Nye endringer – Offshore People Strategy og GO4FPermanent seismikk på Valhall
Publisert 16. juli 2019   •   Oppdatert 15. desember 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *