Kolskaya – en ulykkesforfulgt outsider

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Hod-plattformen skulle være en ubemannet plattform med bare det aller mest nødvendige utstyret om bord. Det var ikke installert utstyr for å bore brønner på plattformen. En egen boreplattform måtte derfor leies inn.
— Kolskaya slepes til jobb på Valhall-feltet. Foto: Ole Åsheim/BP Norge AS/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Boresjef Eivind Hansen lette etter en passende rigg som kunne gjøre jobben på Hod. Oppjekkbare rigger som kunne operere på 70 meters dyp over et dekk som var 25 meter over havflaten, var det veldig få av på den tiden. Hansen fikk imidlertid et tips om en russisk rigg som het Kolskaya. Gjennom en ansatt i Norsk Hydro i Moskva som kjente noen som hadde jobbet i Dyvi og hadde dannet Seatech (senere Stena Drilling), fikk de en invitasjon til å inspisere riggen som var på oppdrag i den russiske delen av Barentshavet.

Kolskaya var en oppjekkbar boreplattform som i utgangspunktet skulle operere i det russiske fjerne Østen. Den ble bygget av Rauma-Repola i Finland i 1985 og var eid av det russiske selskapet ArktikmorNeftegaz-Razvedka (AMNGR), et datterselskap av Zarubezhneft. Plattformen var 69 meter lang og 80 meter bred og hadde innkvarterings-kapasitet til 102 personer. Den kunne operere i havdyp ned til 100 meter og kunne bore brønner på opptil 6500 meter.

Hansen var i utgangspunktet noe skeptisk til en russisk boreplattform, men da han fikk vite at den var bygget i Finland og hadde amerikansk utstyr, ble det mer interessant.

Visum og billetter ble ordnet i en fei og 1. september 1989 reiste Amocos folk til Moskva. «Jeg husker datoen spesielt godt fordi det var 50-årsdagen for utbruddet av den andre verdenskrigen og det var mye oppstyr i Moskva den dagen», minnes Hansen.

Selve turen til plattformen ble ganske dramatisk. Flyturen med Aeroflot til Murmansk var ikke behagelig og supplybåten som fraktet dem ut manglet både komfort og hygiene. Det dårlige været medvirket også til at stemningen om bord var ganske trykket ved ankomst til riggen. Tolken som skulle holde orden på kommunikasjonen mellom russerne og delegasjonen ble sjøsyk etter 20 minutter og viste seg ikke før etter at de var om bord på Kolskaya. «De to og en halv dagene den båtturen tok, minnes jeg fremdeles som den verste reiseopplevelsen i mitt liv» sier Eivind Hansen i et intervju 25 år seinere.

Delegasjonen som besto av fire personer fra Amoco og tre fra boreentreprenøren Seatech, fikk imidlertid et veldig godt inntrykk av plattformen. Her var det ryddig og reint og alt fungerte perfekt. Riggen var egentlig nyoverhalt fordi den et år tidligere hadde det vært utsatt for store skader. Den boret da i områder med is . Skadene ble så omfattende at det tok flere måneder før riggen var utbedret. Dette reparasjonsarbeidet ble utført i Murmansk-fjorden. Kolskaya var for øvrig den riggen som påviste olje på sovjetisk sokkel ved øya Kolgujev – en nyhet som vakte stor oppmerksomhet da den ble offentliggjort.

Etter at Hansen kom hjem til Norge anbefalte han riggen til den amerikanske sjefen sin som ikke uventet uttrykte klar skepsis til en «russisk» rigg.

Anbefalingen fra Hansen ble imidlertid tatt til følge og det ble inngått kontrakt med Seatech. Amoco leide inn riggen med et par russere om bord (som kjentmenn). Hele leien var en billig løsning som passet godt inn i et stramt Hod-budsjett.

Været var svært dårlig da slepet begynte den 13. desember. De sovjetiske myndighetene brukte opprinnelig bare to forsyningsbåter som slepere, men det viste seg raskt at dette var altfor lite. Utenfor Kola-halvøya økte vinden voldsomt og slepevaierne ble slitt av. Riggen drev i stor fart mot land og situasjonen ble svært kritisk. Knapt en kilometer fra fjæresteinene ble nødsignaler sendt ut og redningstjenesten sendte ut helikopter for å redde mannskapet. Mannskapet arbeidet febrilsk for å unngå havari og for å få ut ankrene. Bølgene slo over selve riggen da redningshelikopteret ankom og tok med sju av mannskapet til land, de fleste kvinner.

– Heldigvis klarte resten av mannskapet å få riggen under kontroll og få ankret den opp. Utenfor Kola lå riggen i noen dager, før vi kunne fortsette slepet mot norsk farvann, sa den norske losen om bord, Reidulf.

Utenfor Troms blåste det igjen opp til storm. Vinden tok tak i de høye beina på plattformen og den hadde peiling rett på land. 15 mann måtte evakueres fra riggen i den sterke stormen, men heldigvis ble utfallet bedre enn mange hadde fryktet. Den var nær ved å havne i fjæresteinene på kysten av Troms, men Kolskaya ble reddet av et forsyningsskip, «Olav Viking»,  som ble disponert av Norsk Hydro og en russisk slepebåt deltok også i slepet som berget plattformen. Amoco ville ikke risikere flere uhell og leide inn et tunglasteskip, «The Mighty Servant I», som kunne frakte Kolskaya problemfritt til Stavanger for endelig klargjøring for Hod-oppdraget. Pettersen i et intervju med avisa Nordlys.

Sommeren 1990 ble plattformen flyttet til Hod-feltet for å bore de fire første produksjons-brønnene. Eivind Hansen uttalte etterpå at riggen hadde fungert veldig bra (på tross av skepsisen på forhånd).

Etter endt oppdrag ble Kolskaya slept til Esbjerg i Danmark før den ble tatt i bruk av et nederlandsk selskap under navnet «Neddrill Kolskaya».

Et sørgelig endelikt

De vanskelighetene plattformen opplevde på vei til oppdrag i Nordsjøen var kanskje et lite forvarsel om hvordan Kolskaya skulle ende sine dager.

18. desember 2011 kom riggen, som var under slep, ut for en voldsom storm. Den kantret og sank i Okhotskhavet. Det ble slept av isbryteren Magadan og taubåten Neftegaz-55 etter nettopp å ha fullført en letebrønn for Gazprom utenfor Kamtsjatka-halvøya (nordøst Asia) . Hendelsen skjedde omkring 200 kilometer utenfor kysten av øya Sakhalin, i farvann på mer enn 1000 meters dyp. Slepeoperasjonen var ureglementert siden plattformens designere eksplisitt hadde spesifisert at å «slepe er forbudt om vinteren, eller i soner som har typisk vinterklima.»

En søk og redningsaksjon ble satt i gang så snart riggen hadde sunket men ble stoppet fem dager senere, den 22. desember. Av de 67 personene som var kjent for å ha vært ombord Kolskaya, ble bare 14 reddet. Med 53 døde – 36 aldri funnet, er dette det største antall skadde i en ulykke den russiske oljesektoren noen gang har opplevd.

Kilder:

Intervju med Eivind Hansen, september 2014.

Nordlys Morgen 9.1.1990  s. 16.

Nordlys Morgen 10.1.1990  s. 15.

LF6A Valhall 25 år (side 106–108).

Nordlys Morgen 11.1.1990  seksjon INN.

NTB 11.1. 1990.

Amoco Info Mars 1990 s 6–7.

Publisert 25. juni 2019   •   Oppdatert 10. august 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk