Funnet av Hod og Valhall

Spionmetoder

Historien fortelles av Asbjørn Tansø som begynte som ingeniør i Amoco i oktober 1972. På den tiden var Amocos hovedkontor fremdeles i Oslo, mens basekontoret lå i Tananger. Tansø var den eneste ingeniøren på basekontoret, mens de andre ingeniørene i selskapet var i Oslo. På basen var det da en driftssjef, en amerikaner ved navn Ed Sigurdson, en lagerformann som het Steve Kennedy, mens Kjell  Nesheim og Gunnar Lauvsnes var lagermenn og Anne Meling var ansatt som sekretær.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i intervju med Trude Meland, 14.11.2013. Rasen, Bjørn (2007): 68.

For å vite mest mulig om hvor og hvordan en skulle finne olje, var det i tillegg til de seismiske undersøkelsene gunstig å skaffe mest mulig informasjon om hva de andre oljeselskapene gjorde. På Tanangerbasen hyret de en fiskebåt og oppgraderte radioutstyret i den noe, slik at den kunne ligge i en viss avstand fra for eksempel Ekofisk og lytte på radiomeldinger om Phillips sine aktiviteter der ute. All kontakt med land gikk over Rogaland Radio som var åpen for alle å høre på. Amoco sendte også sine rapporter til landbasen via Rogaland Radio, men for sikkerhets skyld ble den sendt i koder satt sammen av ulike bokstaver og tall. En ex-CIA-agent i Amoco sørget for at det ble brukt nye koder hver dag.

En dag da rapporten skulle sendes, var Tansø sjøsyk og han lot sin kollega geolog Charlie Ruble ta seg av dette. Men Charlie Ruble sa navnet sitt da han ringte, og miljøet av geologer var lite, så alle visste at nå var det Amoco som sendte rapport til land. «Fiskebåten» ble kjapt oppringt av riggens moderselskap med beskjed om å fjerne seg straks, ellers ville myndighetene bli koblet inn. «Lederen for leteavdelingen Bill Shaw var mektig irritert over at vi, Amoco, i det hele tatt nedlot oss til å gjøre noe slikt», forteller Tansø.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn (2007): 217.

I tiden som fulgte gikk Tansø istedet over til å fly over Nordsjøen og observere. Tidlig i 1973 ble han gjentatte ganger fløyet nord i Nordsjøen og observerte leterigger som opererte i området mellom Bergen-Shetland-Aberdeen-Bergen, for å se etter aktivitet og om noen fant olje. Det handlet om å se hva de andre selskapene gjorde, om de produserte gjennom testseparator, og om noen hadde testflamme. En testflamme kunne gi mye informasjon. Lang flamme betyr stort trykk, og blant annet kan en ut fra fargen se om det er olje eller gass som brennes. Enkelte skulle visst nok ha hørt flyet og brente av søppel på plattformen for å lure dem!  Videre kunne Tansø ved å fotografere mengden borerør stablet opp på dekk og deretter telle dem, anslå dybdene det ble boret til.

Tansø hadde høydeskrekk, men ikke i fly. Han leide først et enmotors fly og satt da sammen med piloten i cockpiten, mens de fløy rundt. En gang, halvveis tilbake, begynte motoren å hakke. Det var litt skremmende, men heldigvis fikk piloten gang på motoren igjen. Han hadde bare glemt å skifte over til den andre drivstofftanken. Etter den dagen ble det kun brukt tomotors fly. Om observasjonene han gjorde var til nytte for selskapet, vet ikke Tansø noe om.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn (2007): 217.

Livet på borerigg

Asbjørn Tansø var selv med offshore for å lære og få skitt under neglene på riggen Zapata Explorer. Som ingeniør var det viktig å kjenne hele prosessen i letevirksomheten.

Funnet av Hod og Valhall,

Den øverste lederen på boreriggen Zapata Explorer, var borelederen som var ansatt i Amoco. Under testing av brønner var det alltid ingeniører ute. Ellers hadde Amoco to boreformenn, Don Draper og Neil Larsen – en av dem var offshore om gangen. Draper var noe for seg selv, husker Tansø. Han var oppvokst på oljefelter rundt om i USA, og fulgte i sin fars fotspor som borer. I USA var ikke yrket som «driller» spesielt lukrativt eller vel ansett, og Draper selv hadde ingen utdannelse og kunne ikke en gang skrive. Men boring kunne han – det lå i kroppen. Metodene han brukte for å få arbeidet gjort slik han ville, var ikke alltid helt stuerene. Når han for eksempel mente at en slitt borekrone burde skiftes, var det ikke alltid at han fikk gehør hos sjefene på land. De satt med ansvaret for økonomien, og det å dra ut alle rørene for å skifte borekrone tok lang tid. Dagratene for en borerigg var svært dyre. Fikk han nei, hendte det at Draper selv forårsaket en liten ulykke, ved for eksempel å stikke en hanske inn med det neste rørstykke som skulle settes. Så forsvant hansken ned i røret sammen med muden til det møtte borekronen, og det ble full stopp. Dermed måtte borekronen skiftes likevel og Draper var fornøyd. Men ikke nok med det: i tillegg ringte han til land og klaget på at noen hadde mistet en hanske inn i røret og så bannet han litt. Ved ett tilfelle ble den som fikk skylden, sendt rett tilbake til USA. Drapers egen karriere i Amoco Norway varte i halvannet år.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i intervju med Trude Meland, 04.11.2013.

Borecrewet besto stort sett av dansker. Sementererne var ansatt i Halliburton, logging ble utført av Schlumberger. I alt var det 50-60 personer som var en del av teamet der ute.

Når det skulle kommuniseres med land, ble meldingene ringt inn i kode over Rogaland Radio – akkurat som fra fiskebåten. Det ble rapportert på avtalte tidspunkter. Men å kommunisere i kode for Don Draper som verken kunne skrive eller lese, var ikke enkelt. Tansø satt ved siden av han og visket inn i øret på Draper hva han skulle si, men da kom det i beskjed tilbake: «I can hear you Tansø».

Funnet av Hod og Valhall,

På boreriggen var det et enkelt og hardt liv. Det var åttemanns lugarer og ingen kvinnfolk blant de ansatte, og sånn så mannfolkene ut også – skitne og fæle. Det var mye skitt som fulgte med boringen. Arbeidet var fysisk krevende der det ble brukt manuelt verktøy som tenger, kjetting og vinsjer når en skulle låse rørene fast i hverandre. Kjettingen ble brukt til å slenge rundt røret (pipen) som kom ned fra boretårnet og så dro en røret fort ned.  Det var den lette delen. Så trengte en tenger for å vri røret på plass i koblingsboksen. Det var hardt fysisk arbeid. De fleste roughnecker var kraftige karer, som ofte manglet en finger etter å ha kommet i klem.[REMOVE]

Funnet av Hod og Valhall,

Fotnote: Asbjørn Tansø i intervju med Trude Meland, 04.11.2013.

Borestrategi

Funnet av Hod og Valhall,

Hvor skulle det bores videre – det var det store spørsmålet. I blokk 2/8 hadde de seismiske undersøkelsene vist interessante strukturer, likeledes i blokk 2/11. Men de seismiske kartene fra blokk 2/8 (i det som skulle bli Valhall-feltet) ga noen bilder som var vanskelige å tolke. Det så ut til å være olje til stede i et relativt stort område, men den så ut til å ligge i en ring med et hull i midten – som en smultring. Det ble til å begynne med tolket som om en salt-dom hadde penetrert det oljeholdige krittlaget. Dersom dette betydde at oljen hadde migrert vekk fra midtpartiet, var det kanskje ikke så mye igjen å hente.

I virkeligheten var det gass som hadde samlet seg i en lomme på 1500 meters dyp over oljelaget som forstyrret lydbølgene. Geologene har kalt det en gass sky.  Denne gass skyen forsinket lydbølgene i seismikken slik at en bare kunne se ytterkantene av feltet. I 1972 ble det boret en tredje brønn i blokk 2/8 for å undersøke feltet nærmere, men dette var mislykket – en traff bare på vann.

Oppmuntret av funnet på Ekofisk og Tor fortsatte undersøkelsene av Valhall-feltet. I 1973 ble det boret et fjerde hull i blokk 2/8, og nå traff en på hydrokarboner. Geologene begynte å få en bedre forståelse for dette med gasskyen.  Geologene bestemte seg derfor for å bore nok en gang i blokk 2/11. Amoco hadde jo truffet på hydrokarboner i kalksteinsreservoaret i brønn 2/11-1 i 1969. Etter at Ekofisk var kommet i produksjon fra et tilsvarende kalksteinsreservoar, begynte Amoco nå å få mer tro på denne blokken også. (De spesielle egenskapene til kalksteinsreservoarene på Valhall og Hod kan en lese mer om her.)

Smultringeffekten viste seg ikke så utpreget på de geologiske kartene her. Det skyldtes at oljen med gassen på toppen var samlet opp ved en forkastning. Dermed ble boringen av brønn 2/11-2 satt i gang i utkanten av gasskyen og Hod ble påvist i desember 1974. Overraskelsen var at kalksteinsreservoaret lå 185 meter høyere enn forventet. Resultatene fra denne brønnen er blant annet publisert i en rapport fra desember 1975.[REMOVE]Fotnote: Amoco Norway Oil Company, Valhall Area Scoping reservoir studies, December 1975. Der ble egenskapene til kalksteinsreservoaret i Hod angående permeabilitet og porøsitet beskrevet. En var allerede da klar over at kalksteinen ikke ville være så lett å ha med å gjøre. Men på Hod var den langt mindre problematisk enn det den skulle vise seg å bli på Valhall.

Funnet av Hod og Valhall,

Men vel så viktig var den erfaringen Amoco hadde fått som ga mot til å gå i gang å bore langs «smultringen» på felt 2/8. Den 7. april 1975 ble funnbrønnen «spuddet» fra riggen Waage Drill og 10. juni nådde boret reservoaret.[REMOVE]Fotnote: Øyvind Kvaal, artikler i Amoco Viking, «A large anticlinal structure».

Valhall ble påvist midt mellom to tidligere brønner. Rune Skeie, som var nyutdannet petroleumsingeniør fra Rogaland Distriktshøgskole, var på plattformen da funnet skjedde. «Vi var veldig optimistiske og i godt humør da vi så hvor tykt laget med olje var i brønnen. Men da testingen startet og vi stimulerte brønnen, ble testrører fylt av en kalkplugg. Valhall produserte kalk fra dag en, det er sikkert», forteller Rune Skeie.[REMOVE]Fotnote: Øyvind Kvaal, artikler i Amoco Viking, «A large anticlinal structure». Tilfeldigvis befant alle fra regnskapsavdelingen seg på plattformen på denne tiden. De var på tur offshore for å få et nærmere innblikk i hva som skjedde til havs. Helikopterturen hjem ble forsinket på grunn av storm, så de måtte bli noen dager ekstra. Sigmund Rosnes, som var regnskapssjef, husker funnet, og at de ikke helt forsto betydningen av det. Alle var glade, men likevel var det ingen stor feiring om bord.

NRK 3. april 1976: Funnet av Valhall

Fremtidsutsiktene var nå lovende. AmocoNoco hadde konsesjon på å drive feltet frem til 2011.[REMOVE] Fotnote: Øyvind Kvaal, artikler i Amoco Viking, «A large anticlinal structure».