Injeksjonsplattformen IP – nye utfordringer

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Driftsavdelingen hadde i mange år ivret for å få til en forbedret vanninjeksjon på Valhallfeltet for å kunne øke utvinningsgraden. Til og med før produksjonen startet i 1982 hadde man studert om et slikt tiltak kunne øke utvinningsgraden for hele feltet. En enkel brønn ble testet ut i perioden 1990 til 1993 for å undersøke potensialet og vurdere risikoen ved et større injeksjonsprosjekt. Testen ga positive signaler og en ny injeksjonsplattform med 15 injeksjonsbrønner og ni brønnslisser for produksjonsbrønner og en kombinasjon av produksjon og injeksjon ble derfor foreslått i 1997. Erfaringer fra denne plattformen skulle danne grunnlaget for senere utbygging av flankene.
— En modul heises på plass på injeksjonsplattformen på Valhallfeltet. Foto: BP Norge AS/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Historien

Usikkerheten om hvor mye olje som kunne tas ut gjorde at lønnsomheten for prosjektet var ganske tvilsom og det var nødvendig å starte en dialog med myndighetene om økonomiske betingelser. Forhandlingene med myndighetene trakk i langdrag, men våren 2000 tilbød regjeringen en skattepakke som innbefattet bortfall av produksjonsavgift med tilbakevirkende kraft, hvis lisensen leverte en plan for utbygging og drift (PUD) før sommeren. Bakgrunnen for dette avgiftsbortfallet var at partnerskapet i desember 1999 hadde søkt om en slik ordning samtidig med en forlengelse av lisensperioden med nesten 20 år. På grunn av det store prisfallet på olje mot slutten av 1990-tallet som førte til pessimisme i bransjen, var det viktig for myndighetene å stimulere til økt aktivitet som kunne gi nye oppdrag til norsk industri. En PUD for bygging og installasjon av en injeksjonsplattform ble levert innen fristen og endelig godkjent i november 2000. Som en konsekvens av det store tidspresset var ikke kostnadsestimatene fullstendige eller godt nok gjennomarbeidet og krevde en ytterligere konkretisering. Heller ikke alle tekniske og strukturelle forhold var tilstrekkelig utredet.

Kontrakten for design og bygging av plattformen ble gitt til Aker i konkurranse med Heerema. Stålunderstellet ble bygget ved Aker Verdal. Det var spesielle detaljer ved Akers design av bærestrukturen som fikk en del erfarne eksperter til å reagere. Det var spesielt spørsmål om innfestingssystemet (pælene) ville komme til å fungere. Akers ingeniører forsikret at en slik løsning hadde vært benyttet tidligere og med gode erfaringer. Blant ansatte ute på feltet var det en gjengs oppfatning at ingenting kommer lett på Valhall. Dette skulle vise seg å holde stikk denne gangen også. Problemer med å få festet pælene i havbunnen førte til at man måtte utsette installasjonen av dekket med et helt år. Plattformdekket ble bygget av Aker Stord. Det måtte bli liggende ved Stord verft mens eksperter fant en løsning på pæleproblemet. Denne tiden ble brukt til å gjennomgå det tekniske anlegget på nytt. Man fant alarmerende feil ved den toppmoderne boreriggen, men prosjektet fikk gjennom «hell i uhellet» tid til å foreta nødvendige justeringer. Dekket kom på plass sommeren 2003, men alle feil var ikke rettet opp og produksjonen ble ytterligere forsinket. Den første vanninjeksjonen startet opp 24. januar 2004, mer enn ett år etter opprinnelig plan. Totale kostnader for plattformen endte på 7,2 milliarder kroner, en økning på 2,8 milliarder. Bare pælingsarbeidet kom på en milliard kroner. På feltet ble det i 2003 installert et avansert overvåkningssystem (LoFS) (egen artikkel) som skulle måle og holde oversikt over den tidlige utviklingen slik at man kunne implementere forbedringer ved vanninjisering basert på erfaring.

Teknisk innhold

Plattformen står på 73 meters dyp og bæres av en fagverkskonstruksjon av stål (jacket). Det er 24 brønnslisser på plattformen. Av disse er 15 satt av til vanninjisering. Dekket, som veier 10 00 tonn uten nyttelast, har en grunnflate på 49 ganger 37 meter og en høyde på 22 meter fra underkant av kjellerdekket til toppen av understøttelsen for boretårnet. Total høyde fra havoverflaten til toppen av boretårnet er omtrent 105 meter. I tillegg er det en forlenget bærestruktur som gjør at boretårnet kan flyttes over på «naboen», brønnhodeplattformen WP (som ble installert i 1996), for å kunne bore brønner derfra . Med fulle tanker og drivstoff i utstyret øker vekten med ca. 3000 tonn.

De viktigste og største komponentene på plattformen er :
Tag number             Description
99-BA-8010           DERRICK STRUCTURE
60-XM-8000A      MAIN GAS TURBINE GENERATOR PACKAGE A
60-XM-8000B      MAIN GAS TURBINE GENERATOR PACKAGE B
90-MA-8000         PLATFORM CRANE A SWL = 60 T
90-MA-8010          PEDESTALE FOR 60T CRANE
60-XN-8020          EMERGENCY GENERATOR PACKAGE
09-BD-8010          21 1/4″ BOP STACK
90-MA-8020        PLATFORM AND JIB FOR 15T CRANE
99-BG-8100         DRAWWORKS
84-XX-8030         MINOX DEAERATION UNIT
18-XX-8001           WATER INJECTION PUMP PACKAGE 63000 BWPD
18-XX-8002          WATER INJECTION PUMP PACKAGE 63000 BWPD
18-XX-8003          WATER INJECTION PUMP PACKAGE 63000 BWPD
18-XX-8004          WATER INJECTION PUMP PACKAGE 31000 BWPD
07-PB-8100A      HP MUD PUMP A
07-PB-8100B      HP MUD PUMP B

Prosessen

Injeksjonsplattformen har egen strømproduksjon som skal sørge for nok kraft til å drive boreutstyret og pumpene som skal injisere vannet ned i reservoaret. Plattformen har kapasitet til å injisere 210 000 fat (1,32 millioner liter) vann i døgnet. I tillegg kan den også behandle 140 000 fat produsert vann (vann som følger med olje som kommer fra reservoaret) per døgn.

Kilder:

G. Tjetland, T. G. Kristensen and K. Buer (all BP) IPTC 11276 «Reservoir Management Aspects of Early
Waterflood Response after 25 Years of Depletion in the Valhall Field» presented at the International
Petroleum Technology Conference 2007, Dubai, U.A.E. 4-6 December 2007.

BPAmoco Valhall “Water Injection Project Plan for Development and Operation” (June 2000).

Publisert 25. juni 2019   •   Oppdatert 10. august 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk