Innsynkning – utfordring og konsekvenser

Innsynkning – utfordring og konsekvenser

Geologien i Valhall-området lignet den på Ekofisk. Men til forskjell fra Ekofisk, der kalksteinsreservoaret hadde en tykkelse på rundt 300 meter, var reservoaret på Valhall cirka 60 meter tykt. Derfor var det ikke ventet at innsynkingen ville være like omfattende på Valhall. Men målingene fra 1984 viste at i området der plattformene stod var klaringen til havoverflaten redusert med 30 centimeter.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn (2007): «LF6A Valhall 25 år ….» s. 93

Nye målinger som ble foretatt i juni og november 1987 bekreftet likevel at Valhall hadde sunket ytterligere og muligens med større hastighet. De første antagelsene viste seg heldigvis ikke å stemme. Etter nye målinger i 1988 kunne innsynkingsraten nedjusteres til cirka 25 centimeter i året.

Innsynkning i områder med kalkstein er ikke et ukjent fenomen. Kalkstein har en lei tendens og løse seg opp i vann/væske som strømmer gjennom området. Det kan oppstå store hulrom som kan kollapse og dermed være årsak til det som kalles synkehull.[REMOVE]Fotnote: Wikipedia november 2015. Innsynkning er også kjent fra Maracaibosjøen i Venezuela og fra felter i USA.

Siden innsynkningen ikke skjedde så raskt på Valhall som på Ekofisk var ikke installasjonene på Valhall i faresonen med det første. Det kunne gå 10 til 15 år før operatørselskapet trengte å foreta seg noe. På denne tiden var Valhalls levetid dessuten ikke forventet å strekke seg lenger enn til 2005.

På Valhall viste nye målinger i 1993 at innsynkningen var redusert til mellom 6 og 10 centimeter i året. Fra feltet startet produksjonen hadde det sunket totalt 2,25 meter. Når lisensperioden utløp i 2011 ville det dreie seg om litt over 4 meter. Da ville det fremdeles være nok fribord under kjellerdekkene til å kunne fortsette produksjonen.[REMOVE]Fotnote: NTB, 10.03.1993, «Valhall synker, men ombygging kan unngås».

For å motvirke innsynkningen kunne en eventuelt begynne med vanninjeksjon i reservoaret, men på grunn av krittstrukturen var Valhall-reservoaret på denne tiden regnet som mindre egnet for vanninjeksjon for å holde trykket oppe. Gassinnsprøyting var et annet alternativ, uten at denne muligheten var skikkelig utredet.[REMOVE]Fotnote: NTB, 29.11.1986, «Valhall synker i samme tempo som Ekofisk».

Valhalloppdrag til verft i krise

Da Valhall kom i drift i 1982, regnet AmocoNoco med at feltet hadde en levetid på rundt 20 år, og at det ville produsere rundt 250 millioner fat olje. På begynnelsen av 2000-tallet ble disse anslagene kraftig oppjustert. Nå var det BP som var operatør – etter at BP og Amoco fusjonerte i 1999. BP ønsket å bygge ut feltet og ta i bruk nye teknologiske løsninger for å gi det lenger levetid. Noen av disse løsningene hadde med innsynkningen i reservoaret å gjøre.

Til grunn for de nye utbyggingsplanene lå at regjeringen i 2000 hadde godkjent et vanninjeksjonsprosjekt for Valhall, og forlenget lisensperioden fra 2011 til 2028. Med utvidet levetid var det også behov for å gjøre noe med feltsenteret – ikke minst på grunn av innsynkingen. Både oppjekking av de opprinnelige plattformene og bygging av nye plattformer ble vurdert.

På grunn av innsynkning av havbunnen måtte BP også bygge en ny prosess- og boligplattform på Vallhall – Valhall videreutvikling (Valhall VRD). I 2004 sto valget mellom to konsepter, ett med to nye plattformer, og det andre en kombinert bolig og prosessplattform. Lisenspartnerne ble til sist enige om en kombinert plattform. Det skyldtes at lisensen gikk inn for å få elektrisk kraft fra land til plattformen i stedet for å bruke gassturbiner. Det ga en lettere plattform – i tillegg til fordeler som at elektrisk drevet roterende utstyr som kompressorer, krevde langt mindre vedlikehold enn turbiner. De var enklere å regulere, noe som ga bedre regularitet, redusert bemanning og raskere inntjening (se egen artikkel om ny prosess og boligplattform).

På denne tiden hadde BP sentralt satt djerve mål for å redusere utslipp av miljøskadelige gasser og kjemikalier. I tillegg ønsket BP å bruke Valhall som et demonstrasjonsfelt for hvordan drive gamle felt effektivt og med høy utvinningsgrad.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 01.10.2004: «Elektrisk Valhall-plattform».

Ny Valhall prosess- og boligplattform

I et uvær i november 2006 slo en kraftig bølge inn over feltsenteret på Valhall og gjorde betydelig skadeverk på både produksjonsinnretning og boligplattformen. Blant annet ble flere livbåter skadet. På grunn av denne hendelsen ble det innført spesielle beredskapstiltak for ekstreme værvarsler og forflytting av personell. Det medførte også at operatøren forserte Valhall VRD- planene, og prosjektet fikk et stort press på seg til å bli raskt ferdigstilt. Prosjektet ble derfor drevet av plan («schedule-drevet») fra start. For liten tid og for få ressurser ble brukt i den tidlige fasen av prosjektet. Dette førte til underestimering av dimensjoner og vekt av den nye plattformen, noe som først ble oppdaget sent i detaljprosjekteringsfasen.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, Oktober 2013: «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel (Rapport) s. 33.

Den kombinerte plattformen kom i drift i januar 2013. Da var innsynkningen av havbunnen på feltet kommet så langt at nederste dekket på de tre eksisterende plattformene kunne ødelegges av en 100-årsbølge.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 22.04.2005: «Valhall elektrifiseres». De var dermed ikke lenger trygge å bruke i all slags vær. Boligplattformen er stengt om vinteren og skal tas ut av bruk innen utgangen av 2017.

VRD-prosjektet var planlagt ferdig til å starte produksjon i november 2010 til en pris på 15,4 milliarder kroner. Det viste seg imidlertid å bli et svært krevende og omfattende prosjekt som ble mer enn to års forsinket og sluttregningen for plattformen inkludert ombygginger lød på 24,9 milliarder kroner. I tillegg kom økningen i brønnrelaterte kostnader på 10,8 milliarder kroner, mer enn fire ganger så mye som budsjettert.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, Oktober 2013: «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel (Rapport) s. 32.

Valhall-feltet forventes å kunne produsere fram mot 2050.