Transport av olje og gass fra Valhall og Hod

person Gunleiv Hadland, Norsk Oljemuseum
Da Valhall ble erklært drivverdig i 1975 startet diskusjonene om utbyggingsalternativer. Et sentralt spørsmål var hvordan oljen og gassen produsert på Valhall skulle fraktes til markedene. Det ble tidlig fastslått at mengden av olje og gass var for liten til å danne grunnlag for et eget nytt rørledningssystem. Hvilke andre alternativ fantes?
— Ekofisk 2/4 G - Amoco Riser til venstre. Ekofisk 2/4 T til høyre. Foto: Kjetil Alsvik/ConocoPhillips
© Norsk Oljemuseum

Eventuell bøyelasting av olje, som på Statfjord-feltet, ville ikke gi noen transportløsning for gass og NGL.[REMOVE]Fotnote: St. meld. 92 1976-77: Ilandføring av Petroleum fra feltene Valhall og Hod. s. 9. Selv om mengden gass i Valhall og Hod var relativt små, mente myndighetene at en forsvarlig utnytting av gassen var en forutsetning for utvinning av oljen. Myndighetene så naturgass som «en verdifull ressurs i en energiknapp verden»[REMOVE]Fotnote: St. meld. 92 1976-77: Ilandføring av Petroleum fra feltene Valhall og Hod. s. 10., og avviste derfor brenning av gass. Så Amoco/Noco-gruppen måtte finne en eller annen måte å frakte gassen til land.

Et eget gassrør til Norge var ikke aktuelt, både siden kryssing av Norskerenna ville by på betydelige tekniske vanskeligheter og at leggekostnadene ville bli for store. Gassreservene var relativt små og kunne ikke bære kostnadene av et slikt prosjekt. Det var på den tiden heller ikke et marked for naturgass i Norge.

En egen gassrørledning til Danmark via felter på dansk sokkel ble vurdert etter pålegg fra Industridepartementet. Løsningen ble forkastet fordi feltene på dansk sokkel ennå ikke var erklært drivverdige, og kostnadene av et slikt prosjekt ville kreve relativt betydelige utvinnbare reserver for å bli lønnsomt. Mulighetene for å bygge et gasskraftverk på feltet, med ilandføring av elektrisk kraft via kabel til Danmark eller Norge ble også utredet. Løsningen var teknisk mulig, men ville kreve store investeringer, samtidig som utnyttelsen av gassen ville bli lite effektiv idet mindre enn 40 prosent av energien i gassen ville kunne omdannes til elektrisk kraft. Begge alternativene ble vurdert som økonomisk usikre.

Det ble også vurdert å ta med Valhall i en samlerørledning for gass fra flere felter på norsk kontinentalsokkel, men det var usikkerhet om når en slik samlerørledning ville komme. En samlerørledning ble heller ikke realisert. Injisering av gassen tilbake til reservoaret var ikke aktuelt idet reservoaregenskapene ikke tillot den type tilbakeføring av gassen.[REMOVE]Fotnote: St. meld. 92 1976-77: Ilandføring av Petroleum fra feltene Valhall og Hod. s. 11.

Bruk av Norpipe

Transport av olje og gass fra Valhall og Hod,
Emden mottaksterminal. Foto: Gassco

Det endte med at rettighetshaverne for Valhall og Hod søkte myndighetene om tillatelse til å ilandføre olje og gass til henholdsvis Teesside i England og Emden i Vest-Tyskland. Planen var å benytte det allerede utbygde Norpipe-systemet som gikk fra Ekofisk. Valhall- og Hod-feltene ligger ca. 35 kilometer fra Ekofisk-feltet. I rørledningstillatelsen til Norpipe A/S var det satt som vilkår at også andre enn eierne – Phillips-gruppen og Statoil – under visse forutsetninger skulle kunne benytte rørledningssystemet.

Likevel viste det seg at forhandlingene med Phillips-gruppen ikke ble enkle.

Forhandlingene mellom Amoco/Noco og Phillips-gruppen fant sted vinteren 1976/77. Phillips-gruppen var kritisk til løsningen og mente for det første at transportkapasiteten på oljerørledningen til Teesside til tider kunne være for liten og at Phillips ville trenge hele kapasiteten selv. For det andre var det et stort og komplisert system i Ekofiskområdet og dermed vanskelig å tilpasse nye rørledninger fra Valhall og Hod.[REMOVE]Fotnote: Ny oljeutbygging sikrer arbeid. VG 27. april 1977. De innledende forhandlingene førte heller ikke fram, og partene gikk fra hverandre. Men Industridepartementet og industriminister Bjartmar Gjerde presset på for å få til en transportavtale. Han ga partene klar beskjed om at det eneste alternativet var å bli enige.

I mars og april 1977 ble det inngått flere intensjonsavtaler mellom Amoco/Noco gruppen og rettighetshaverne for Ekofisk og Norpipe, om transport av olje og gass via Ekofisk.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel, bind II s. 258–259. En mer utførlig transportavtale ble inngått 2. september 1982, i forbindelse med produksjonsstart for Valhall. I avtalene ble det lagt inn en klausul om at olje og gass fra de sju feltene i Ekofisk-området hadde prioritet hvis det skulle oppstå kapasitetsproblemer, mekaniske feil eller nedstengning.[REMOVE]Fotnote: Transportation agreement (Valhall natural gas) Emden line – Norpipe. Transportation agreement (Valhall crude petroleum) Teesside line – Norpipe. Processing and terminalling agreement (Valhall) Teesside line-Norpipe Petroleum UK. Executed: September 2, 1982). I et slikt tilfelle ville produksjonen fra Valhall måtte stenges ned. Utbygging av Valhall inkludert transportløsning ble godkjent av Stortinget 2. juni 1977.

Strenge spesifikasjoner

Phillips-gruppen stilte strenge krav til spesifikasjonen på oljen og gassen som skulle igjennom Norpipe-systemet. De strenge kravene medførte behov for ekstra prosessutstyr på Valhall for duggpunktkontroll, gjenvinning av NGL og stabilisering av råoljen.

Et alternativ ville vært å foreta en enkel separasjon på Valhall og benyttet Phillips sitt prosessanlegg på Ekofisk. Det ville ha spart betydelige investeringer på Valhall. Men Phillips var ikke innstilt på å behandle gass fra Valhall. De mente at de ville ha behov for hele behandlingskapasiteten selv.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel, bind II s. 258–259.

Kravene ble senere tilpasset for rørledningen til Emden, og olje og gass er blitt levert for direkte transport via Ekofisk. Et alternativ ville ha vært å foreta enkel separasjon på Valhall, og for resten av prosesseringen brukt utstyr på Ekofisk. Da ville utstyret på Valhall blitt mindre omfattende og gitt mindre kostnader ved innkjøp og installasjon, men det ville blitt nødvendig å betale en avgift for bruk av prosessutstyr på Ekofisk. Forholdene på Valhall krevde en relativt høy kompressorkapasitet for å få utvunnet olje og gass.

Ekofisk 2/4 G

Transport av olje og gass fra Valhall og Hod
Pig launcher på Valhall PCP. Herfra ble rensepiggen sendt til og fra Ekofisk 2/4 G, når rørene trengte rensing. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

For at Ekofisk og Norpipe skulle kunne ta imot oljen og gassen fra Valhall, måtte det installeres en egen mottaksplattform på Ekofisk – Ekofisk 2/4 G. Det ble lagt to rørledninger, en for olje og en for gass, fra Valhall til Ekofisk 2/4 G – begge 36,8 km lange og 20» i diameter. Fra 2/4 G var det en gangbro med rørsystemer over til Ekofisktanken hvor olje og gass fra Valhall og Hod ble blandet med henholdsvis olje og gass fra sju andre felt og transportert videre til Teesside og Emden.

Da Ekofisk 2/4 G kom i drift i 1981 var det rettighetshaverne til Valhall som eide og driftet mottaksplattformen, men allerede i 1982 overtok Phillips Petroleum som operatør. I forbindelse med en stor ombygging av Ekofisk-feltet i 1998 – Ekofisk II – ble det lagt en ny 24 km lang gassrørledning fra Valhall direkte til Norpipe for transport videre til Emden og Ekofisk 2/4 G ble stengt ned. Oljerørledningen fra Valhall ble koblet opp til en ny prosessplattform, Ekofisk 2/4 J, som fungerer som et knutepunkt for produksjon fra alle feltene i Ekofisk-området, inklusive Valhall og Hod.

Transportavtalen med Ekofisk/Norpipe gikk ut i fjerde kvartal 2011, men ble forlenget. Et alternativ som ble vurdert, var å gå over fra transport av olje gjennom rør til Teesside til bøyelasting og transport med skip.

Publisert 25. juni 2019   •   Oppdatert 3. desember 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *