Noco og opprettelsen av Saga

Allerede i januar 1970, i et møte i industridepartementets oljekontor, dukket ideen om et større norsk selskap opp første gang. Hydro, Noco, Den norske Creditbank (DnC), som i 1967 hadde overtatt aksjemajoriteten i det vesle private oljeselskapet Syracuse Oil Norge, var innbudt. Både Hydro og Noco viste interesse for å gå sammen om å danne et større norsk selskap for undersøkelse av sokkelen nord for 62. breddegrad. Men initiativet ble ikke tatt videre.[REMOVE]Fotnote: Hanisch og Nerheim (1993), Norsk oljehistorie, bind 1, Fra vantro til overmot: 176. Det hadde sine grunner.

I og med at staten i all hemmelighet kjøpte flere aksjer i Hydro og ble majoritetseier med 51 prosent av aksjene, ble Hydro et halvstatlig selskap. Hydro var også i den gunstige posisjon at det på grunn av Petronordgruppens makebytte med Phillips, ble medeier i det store Ekofisk-feltet. Samarbeidsavtalen med de franske oljeselskapene gjaldt dessuten bare i 12 år. Fra 1977 ville Hydro kunne stå fritt til å søke konsesjoner både sør og nord for 62. breddegrad dersom det ønsket det. Det satte dem i en gunstig posisjon.

Noco og opprettelsen av Saga

Noco hadde ikke slike muligheter. For området sør for 62. breddegrad hadde Noco nemlig inngått en avtale med Amoco, Texas Eastern og Amerada i 1965 som begrenset muligheten til å operere på egenhånd. Eierne kunne ikke drive konkurrerende virksomhet med Amoco-Noco-gruppen. Fred. Olsen har uttalt: “Vi [Noco] var låst inne med de tre. Det var hyggelig på sin måte, men vi måtte gjøre noe mer. Særlig når det var snakk om nord for 62. breddegrad. Vi måtte samle hele Norge og mye penger.”[REMOVE]Fotnote: Fred. Olsen i intervju med Sigvart Østrem, NRK, 08.06.2009.

Nocoto samler 90 norske selskaper

For Noco var det dermed bare nord for 62. breddegrad at mulighetene lå åpne for å søke om nye leteområder, men det var usikkert når de ville bli utlyst. Eierne i Noco og andre norske industriinteresser hadde lyst å satse med det samme. I november 1970 ble det utarbeidet vedtekter til et nytt kommandittselskap, som ble sendt på høring til Nocos deltagere. Responsen var svært positiv, og det ble pågang fra flere som ønsket å være med i det nye oljeselskapet. Da tegningsfristen løp ut 12. mars 1971, forelå det bindende tegning fra 78 selskaper på i alt 444 millioner kroner. Om lag halvparten var fra rederier. Mange var tydelig interessert i å tegne mer, og ved stiftelsen 31. mars var den samlede kapital på 683 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Hanisch og Nerheim (1993), Norsk oljehistorie, bind 1, Fra vantro til overmot: 177. Selskapet fikk navnet Nocoto.

Interessen fra det private næringsliv for å involvere seg i oljevirksomheten var altså upåklagelig. Problemet var bare at det nye selskapet ikke hadde noe å drive med. Staten ville selv utføre seismiske undersøkelser nordpå, og utlysning av blokker nord for 62. breddegrad var ikke ventet før 1973–75. I realiteten skjedde det ikke før i 1979.

Nocoto ville da prøve å oppnå et engasjement på britisk side, men ble stoppet av at britene i så tilfelle ønsket muligheten for et tilsvarende engasjement på norsk side.

Myndighetene hadde en viss mulighet for å intervenere mot den klausulen Noco var bundet av i forhold til sine partnere i Amoco-Noco-gruppen, men det ble ikke gjort. I stedet ble det funnet en annen løsning. Hvis Noco under de kommende konsesjonsforhandlingene kunne sikre Amoco-gruppen noen utpekte blokker, kunne de amerikanske selskapene i gruppen være villig til å oppheve eksklusivitetsbåndet.

Men det dro ut med ny konsesjonsrunde. Først ville staten ha et nytt statlig oljeselskap på plass. Det skjedde gjennom stortingsvedtak 14. juni 1972. Nils Gulnes i Industridepartementet opplyste i møte med Noco i november 1971 at private selskapers forhandlingsposisjon ville bli svekket når det statlige selskapet var på plass. Hydro hadde også bedre kort på hånden enn Noco og Nocoto, men helt avvisende var verken Gulnes eller industriminister Finn Lied. Men hvis de private skulle ha noen som helst sjanse, måtte de konsentrere ressursene så mye som mulig – og være uavhengige.[REMOVE]Fotnote: Hanisch og Nerheim (1993), Norsk oljehistorie, bind 1, Fra vantro til overmot: 180.

Saga – det eneste private norske oljeselskapet

Medlemmene i Noco var rystet over forskjellsbehandlingen, men hadde ikke annet valg enn å innrette seg etter myndighetenes anvisninger. Den 26. februar 1972 gikk oljeselskapene Noco, Nocoto, og de private småselskapene Pelican, Polaris og Syracus sammen om å danne en gruppe.[REMOVE]Fotnote: Helle, Egil (1997), Sagaen om Saga, 25 år, 1972–1997: 19.

“Ap og LO likte store selskaper som de hadde kontroll over”, mente Fred. Olsen som var styreformann i Noco. Han var også av den formening at en ikke kunne fortsette å kalle selskapet Nocoto. Han fikk en idé: Fred. Olsen-familien hadde betydelige eierinteresser i Timex og et av Timexurene het Saga. Hva med å bruke det navnet? Saga ville symbolisere oljevirksomhetens betydning i norsk historie. Dermed ble navnet på det nye selskapet Saga Petroleum.[REMOVE]Fotnote: Fred. Olsen i intervju med Sigvart Østrem , NRK, 08.06.2009.

For Saga betydde det nærmest et være eller ikke være å få tildelinger i den første konsesjonsrunden etter at selskapet var opprettet. Men bindingen Noco hadde til Amoco-Noco-gruppen, var fortsatt et problem. Var det mulig å finne en ordning som de amerikanske partnerne kunne godta? En løsning kunne være at amerikanerne kom med i det som senere ble kalt Statfjord-blokkene, da ville Saga senere stå fritt. Blokkene 33/9 og 33/12 – Statfjordfeltet – ble tildelt 10. august 1973 i produksjonslisens 037.

Sagas styreformann Otto Grieg Tidemand og administrerendedirektør Martin Siem drev en intens lobbyvirksomhet for å få myndighetene til å godta at både Saga og partnerne i Amoco-gruppen skulle få en Statfjord-andel. Resultatet ble 5 prosent på deling. For Saga betød det 1,875 prosent. Siden Statoil med sin 50 prosent eierandel var fritatt for leteutgifter, måtte de andre selskapene betale det dobbelte av sine andeler. For Saga utgjorde det 3,75 prosent. Selv om det kostet dyrt, kunne Saga-Amoco-samarbeidet etter dette avvikles i all vennskapelighet. Som eneste norske selskap utenom Statoil, var Saga kommet med på en attraktiv konsesjon. Det var avgjørende for selskapets videreutvikling.[REMOVE]Fotnote: Helle, Egil (1997), Sagaen om Saga, 25 år, 1972–1997 : 25. Ved tildelingen av Statfjordblokkene fikk Mobil operatøransvaret med 15 prosent eierandel, mens Statoil fikk 50 prosent og opsjon på overtagelse av operatørrollen ti år. Conoco, Esso og Shell fikk 10 prosent hver, mens Amocogruppen fikk 5 prosent. Norske Saga Petroleum fikk som deltager i Amocogruppen 1,875 prosent av eierrettighetene. De øvrige deltakerne i gruppen med 1,042 prosent hver var Amoco Norway AS, Amerada Hess Norwegian Exploration AS og Texas Eastern Norway AS.

Saga etablerte seg i et 500 kvadratmeter stort kontor på Høvik utenfor Oslo. Noco-staben på fem ansatte ble formelt ansatt i Saga. Unntatt var administrerende direktør Carl W. Carstens.

Veien videre for Noco

Verdien til Noco var for oppadgående fra midten av 1970-årene. Det skyldtes i første omgang den kraftige stigningen av oljeprisen fra høsten 1973.

Funnet av Hod og Valhall,

Det gjorde Tor-feltet som ble oppdaget i 1970 av AmocoNoco, lønnsomt å bygge ut. AmocoNoco påviste både olje og gass på feltet, da det ble boret fra riggen Orion i blokk 2/5 ned til 3972 meter. I 1971 fant AmocoNoco fra Zapata Explorer olje og gass ca 8 km unna det første funnet, men i en annen struktur på 3000 meters dyp. I 1972 ble det påvist olje i Sørøst Tor blokk 2/5.

Det viste seg at det første reservoaret strakk seg videre inn i blokk 2/4 som var eid av Phillips Petroleum Company Norway. Eierskapet ble fordelt etter antatt mengde hydrokarboner i hver blokk, slik at Phillips fikk ca. 75 prosent og skulle være operatør, mens AmocoNoco fikk ca. 25 prosent.

Noco og opprettelsen av Saga

Feltet ble bygd ut med plattformen Tor 2/4 E, som ble installert i 1975, og kom i drift i juni 1978. Det var en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform. Den ligger 13 km nordøst for Ekofisk-senteret.  Feltet produserte olje og gass fra to formasjoner – Tor-formasjonen og Ekofisk-formasjonen. Også Sørøst Tor ble besluttet bygd ut. En jacket ble kjøpt inn fra Hamilton Brothers for å brukes der. Men etter en skatteskjerpelse i 1975 ble beslutningen omgjort. Sørøst Tor ble liggende og jacketen ble brukt på Valhall på PCP-plattformen i stedet.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG 13.05.2014.

Nocos eierandel i Tor-feltet var på fire prosent. I 1978, etter 13 års virksomhet og utgifter på 130 millioner kroner, kunne Noco endelig bokføre sine første inntekter. Utgiftene i forbindelse med utbyggingen var i 1978 stipulert til 45 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 29.06.1978, «Norske NOCO med første inntekter».

Den store oppgaven for AmocoNoco-gruppen var likevel utbyggingen av Valhall-feltet. Les mer i artikkelen «Byggefasen«.