11. august 1998 annonserte oljegigantene British Petroleum (BP) og amerikanske Amoco en av tidenes største industri-sammenslåinger. De to selskapene hadde klart å hemmeligholde de omfattende forhandlingene som førte til fusjonsavtalen. Det nye konsernet til en verdi av nærmere 840 milliarder kroner, ble et av verdens tre største oljeselskaper, sammen med Exxon og Shell. Markedet reagerte positivt. Kursen på BP-aksjer føk umiddelbart 15 prosent i været, og også Amocos aksjer steg i verdi. Dette skjedde i en tid hvor det rådde en heller dyster stemning på det internasjonale oljemarkedet. Prisene på råolje var falt til 10 dollar fatet - det laveste nivået siden det dramatiske oljeprisfallet i 1986.

Valhall ble satt i produksjon 1. oktober 1982. Amoco Norway Oil Company, som var operatør for Amoco-gruppen, var den fjerde operatøren som satte i gang produksjon av olje og gass på norsk kontinentalsokkel.

Da de førstekonsesjonene ble tildelt i august 1965, pågikk det fremdeles grenselinjeforhandlinger mellom norske og danske myndigheter. Grensen mot Danmark var bare trukket opp midlertidig.

Da Valhallfeltet lengst sør i norsk sektor av Nordjøen startet produksjonen i oktober 1982, var utvinnbare oljereserver anslått til 247 millioner fat og en forventet levetid på rundt 20 år.

Siden 1. januar 2010 er det oljeselskapet Hess Norge AS som er majoritetseier i Valhall og Hod. Hess har lisensandeler på 64,05 prosent i Valhall og 62,50 prosent i Hod. Mens BP Norge AS som er operatør på feltene har 35,95 prosent i Valhall og 37,50 prosent i Hod.

Den 1. januar 2000 ble produksjonsavgiften for Valhall-feltet fjernet i sin helhet. Da ble punktum satt for en sak som hadde vært kilde til mye strid, flere rettssaker, og til slutt også forlik mellom staten og Amoco og flere andre oljeselskaper. Gjennom mange år hadde produksjonsavgiften vært en god inntektskilde for staten - og tilsvarende en utgiftspost for oljeselskapene. Hvilke stridstema knyttet seg egentlig til produksjonsavgiften – og hvorfor tok det så mange år å komme frem til enighet?

For første gang i selskapets historie, oppnådde Norwegian Oil Consortium (Noco) gode økonomiske resultater i 1989. Produksjonen på Valhall gikk veldig bra. Problemene med brønnene var overvunnet, og oljeprisen på vei oppover. Selskapet var en pengemaskin. Det kan derfor virke overraskende at eierne i Noco i august 1990 vedtok å selge hele selskapet.

Modellen med et helstatlig, et halvstatlig og et privat norsk oljeselskap ble lenge sett på som et ideal i norsk oljepolitikk. Ved begynnelsen av 1980-årene var Saga Petroleum tiltenkt en stadig viktigere rolle i norsk oljevirksomhet, og da Kåre Willoch (H) dannet regjering i 1981, syntes forholdene å ligge bedre til rette for private norske aktører enn tidligere. Saga ville gjerne trygge sin posisjon i konkurranse med sine to norske storebrødre Statoil og Hydro. Kjøp av Noco ble, som vi skal se, flere ganger vurdert som en mulighet.

Da Valhallutbyggingen skulle finansieres, stilte de forskjellige andelseierne med ulike forutsetninger. Operatørselskapet Amoco Norge hadde et stort internasjonalt morselskap i ryggen som kunne sørge for en del av finansieringen, men selskapet måtte også låne kapital. Det samme gjaldt de andre andelseierne, Amerada Hess og Texas Eastern. Nykommeren Noco hadde ikke penger og måtte lånefinansiere hele sin andel. Men hvem var i stand til å låne oljeselskaper penger til så store investeringer? Var det muligheter i det norske lånemarkedet, eller måtte selskapene gå utenlands?

Internasjonal oljetankfart som var en vekstnæring i etterkrigstiden, var i 1973 inne i en eventyrlig boom. Høye fraktrater ga god fortjeneste til rederne, og verden over var det en mengde nye oljetankskip i bestilling – tilsvarende 55 prosent av den eksisterende tankflåten.

1. august 1970 startet Amoco-Noco-gruppen boringen av brønn 2/5-1 i den sørlige delen av Nordsjøen. Da brønnen ble plugget og forlatt 22. november, var det klart at det var funnet olje og gass 3972 meter under havbunnen. Funnet lå like i nærheten av Ekofisk-feltet og fikk betegnelsen Tor-feltet. Det var ikke noe stort felt, men det ville kunne bygges ut i forbindelse med utviklingen av Ekofisk-området. Oljefunnet styrket selvtilliten i gruppen betraktelig. Industri- og shipping interessene i den norske delen av gruppen følte nå at de var sterke nok til å klare seg uten utenlandske partnere.

AmocoNoco-gruppen søkte på 40 blokker i første konsesjonsrunde, og fikk tildelt ti fordelt på tre lisenser. I desember 1965 fikk gruppen tildelt enda to blokker. To av blokkene AmocoNoco fikk, 2/5 og 2/8, var blant dem det var størst interesse for i første konsesjonsrunde. Der ble feltene Tor, Sør-Øst Tor og Valhall senere funnet.

28. april 1965 bekreftet Noco i en telex til Amoco at de i fellesskap skulle søke om utvinningstillatelser på norsk sokkel. Dermed var Nocos omfattende prosess for å finne en internasjonal samarbeidspartner sluttført. Et tilbud fra Phillips som kunne gjort Noco til deleiere av Ekofisk kom noen timer for sent, etter at beslutningen om en samarbeidsavtale med Amoco var tatt. På dette tidspunktet var oljeletingen et lotteri. Selv om seismiske undersøkelser ga noen antydninger om hvor de lovende områdene befant seg, var det ingen som visste hvilke blokker de ville få, og hva en ville finne under havbunnen i de forskjellige blokkene.

278 blokker i Nordsjøen ble utlyst i første konsesjonsrunde på norsk sokkel i 1965. Bak de fleste av de 11 søknadene som kom inn sto det grupper som omfattet flere selskaper. Norske interesser deltok i to av søkergruppene. Norsk Hydro deltok i Petronordgruppen sammen med to franske oljeselskaper, mens Norwegian Oil Consortium A/S & Co, forkortet til NOCO, deltok sammen med Amoco, TexasEastern og Amerada i Amoco-NOCO-gruppen. Det var denne gruppen som senere fant Valhall og Hod. NOCO var det første norske oljeselskapet som var heleid av private. Hvordan skjedde opprettelsen av selskapet?

Norsk olje selges enten på spotmarkedet eller gjennom avtaler, mens all gassen selges via Gassco.