Utbygging av ValhallsenteretFinansiering av utbyggingen

Valhalloppdrag til verft i krise

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
Internasjonal oljetankfart som var en vekstnæring i etterkrigstiden, var i 1973 inne i en eventyrlig boom. Høye fraktrater ga god fortjeneste til rederne, og verden over var det en mengde nye oljetankskip i bestilling – tilsvarende 55 prosent av den eksisterende tankflåten.
— Tankskip under byggin på Stord verft. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Yom Kippur-krigen mellom Israel og nabostatene i oktober 1973, førte til et vendepunkt. Som følge av krigen boikottet OPEC oljesalg til Israels tilhengere. Det medførte en firedobling av oljeprisen, synkende etterspørsel etter olje og et dramatisk fall i fraktratene. De fleste observatører mente da at krisen kom til å bli kortvarig, men det ble ikke tilfellet – den kom til å strekke seg over år. Svekket oljehandel gjorde at det ikke var nok oppdrag til verdens tankskipsflåte, og verre ble det etter hvert som nye skip kom ut i markedet. Både rederier, banker og kredittinstitusjoner måtte ta store tap.

Verftsarbeidsplasser i fare

Skipsfartskrisen førte til en dyptgripende verftskrise verden over. Inngåtte kontrakter på nye skip ble kansellert. Den internasjonale verftsindustrien som hadde hatt oppdrag for flere år fremover, sto i løpet av kort tid med nesten tomme ordrebøker. I Sverige ble skipsbyggings industrien mer eller mindre avviklet. Særlig var konkurransen fra Østen hard. Verftene i Japan, Taiwan og Korea tilbød priser som lå 30 til 45 prosent lavere enn det europeiske verft opererte med. Også norske verft ble rammet – særlig Akergruppen. Det skyldtes ikke minst at skipsreder Hilmar Reksten hadde bestilt fire supertankere ved Stord verft som det ikke ble noe av. Utbyggingen av det nye dokkanlegget for supertankere på Stord måtte stoppes.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, G., Jøssang, L.G., Utne, B.S., I vekst og forandring. Rosenberg verft 100 år, 1896–1996 (1995):350–352.

Sammenlignet med den dramatiske nedbyggingen av skipsbyggingsindustrien i andre land var verftene i Norge likevel heldige. Oljeindustrien var i en oppbyggingsfase og trengte verkstedstjenester. Verft etter verft la om fra skipsbygging til offshoreoppdrag. Aker Stord fikk blant annet kontrakten på bygging og sammenkobling av moduler til dekket på Statfjord A. Dette oppdraget var ferdig i mai 1977.

Denne våren var det knyttet spenning til om utbyggingen av feltene Valhall og Hod ville gi nye oppdrag til norske verft. 3000 jobber i Akergruppen i Verdal og på Stord sto i fare dersom ikke noe nytt dukket opp. Aker syntes myndighetene somlet med å gi formell godkjennelse for nye utbygginger på sokkelen.[REMOVE]Fotnote: VG, 03.03.1977, «3000 ansatte i fare». Årsaken til at det dro ut skyldtes i første rekke at det tok tid for operatøren å finne en løsning på eksportproblematikken. Amoco forhandlet med Statoil og Phillipsgruppen om å legge rørledning til Ekofisk og derfra benytte eksisterende rørledningsnett for videre frakt av olje og gass til land. Først etter at denne utfordringen var løst, kunne utbyggingsplanene legges frem for regjering og storting. (Se artikkel om stigerørsplattformen RP.)

Bravoutblåsningen skaper usikkerhet

Valhalloppdrag til verft i krise
Hele Bravo-plattformen ble spylt med vann under utblåsningene for å hindre at det oppsto brann. Foto: Ødegård/ConocoPhillips

21. april 1977 godkjente regjeringen utbyggingsplanene for Valhall og Hod.  Klokken 22 dagen etter skjedde en ukontrollert utblåsning av olje og gass i brønn B-14 på Ekofiskfeltet, kjent som Bravo-utblåsningen. Store mengder olje og gass sprutet 5-6 meter til værs før det gikk rett i sjøen. De neste 7,5 døgnene fosset om lag 9500 tonn råolje ut i havet. Det var en stor og uventet ulykke som fikk mye oppmerksomhet verden over. Oljevernberedskapen viste seg å ikke virke. Bare 1000 tonn råolje ble samlet opp, men til alt hell løste resten av oljen seg opp i havet før den nådde land.[REMOVE]Fotnote: www.kulturminne-ekofisk.no Den første og hittil eneste større utblåsningen på norsk sokkel hadde skjedd. Spørsmålet var om denne hendelsen ville få konsekvenser for utbyggingen av Valhall?

2. juni redegjorde industriminister Bjartmar Gjerde for Bravoutblåsingen i Stortinget. Han møtte kritikk – først og fremst fra SVs Reidar T. Larsen som spurte hvordan det var mulig etter en slik hendelse å gå videre som om ingenting var hendt. «En oljepolitikk som ikke lar kravene til sikkerhet og oljevernberedskap få avgjørende prioritet foran andre hensyn, kan SV ikke vise tillit», sa han og krevde en omlegging i oljepolitikken. Statsminister Odvar Norli lurte på om dette var å anse som et mistillitsforslag, men slik var det ikke ment. Forslaget fikk bare SVs og Venstres Hans Hammond Rossbacks stemmer. En skillelinje i oljepolitikken var kommet tydelig til syne, men kritikerne fikk ikke oppslutning og hovedlinjene i norsk oljepolitikk ble stående fast.

I diskusjonen om Valhall og Hod-utbyggingen mente Høyres Lauritz B. Sirevaag fra Rogaland at: «Selv om det etter Bravoulykken vil være riktig å utvise en økt forsiktighet og tilbakeholdenhet, må det legges avgjørende vekt på at aktiviteten i Nordsjøen kan opprettholdes og gis en kontinuitet som kan trygge arbeidsplasser, industriutvikling og distriktsutbygging».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 03.06.1977, «Valhall og Hod skal bygges ut». I denne tiden, preget av økende arbeidsledighet, var det tverrpolitisk enighet om at det var viktig og riktig å sikre norske selskaper arbeidsoppgaver på sokkelen, og i denne siste oljedebatten i Stortinget før sommerferien ble det besluttet at Valhall og Hod-utbyggingen kunne fortsette som planlagt. Utlysing og tildeling av nye blokker ble likevel utsatt til høsten, og oljeleting nord for 62. breddegrad ble også utsatt inntil videre.

På vegne av industrien uttrykte formann i Mekaniske Verksteders Landsforening August Wilhelmsen en viss optimisme etter dette vedtaket: «Hvis norsk industri får en vesentlig del av leveransene til utbyggingen av Valhall-Hod-feltet slik rettighetshaverne har gitt uttrykk for, vil det være et verdifullt bidrag til sikring av kontinuerlig drift ved spesielt offshore-engasjert verkstedindustri.» De fleste verft trengte kontrakter omgående for å unngå permitteringer eller oppsigelser.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 05.06.1977, «Dystre utsikter for verkstedindustrien».

Valhall en redning for norske verft?

På selve Valhallfeltet skulle det bygges tre plattformer – alle med stålunderstell/jacket. Det var en boreplattform, en boligplattform og en produksjonsplattform. I tillegg skulle det bygges en stigerørsplattform på Ekofisk for å ta i mot olje- og gassrørledningene fra Valhall. (Les mer om utbygging av Valhallsenteret.) I søknaden om ilandføringstillatelse for Valhall og Hod forpliktet operatøren Amoco seg til å benytte minst 50 prosent norske varer og tjenester.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II: 278. Det tilsvarte ordrer for to milliarder 1977-kroner. Hvor realistisk målsetting var dette?

Organiseringen av utbyggingen forklarer hvordan ordrene ble plassert. Amoco sto for den direkte prosjektledelsen med en stab på rundt 40 personer i Norge. Amoco var vant med å utføre teknisk prosjektering for alle sine felter i USA, men i søknaden om ilandføring hadde selskapet forpliktet seg til å bruke norsk ekspertise.

Valhalloppdrag til verft i krise
Kontraktører ved Valhallutbyggingen. Kilde: Kostnadsanalysen

Forhandlinger med Aker og Kværner som gjorde et felles fremstøt førte til at disse sammen med Brownaker Offshore A/S dannet et interesseselskap under navnet Valhall Engineering Joint Venture (VEJV). Brownaker kom med etter krav fra Amoco, som følte at det var behov for å styrke kompetansen på offshore prosjektering ut over det de norske selskapene satt inne med.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind I: 231–234. Prosjekteringsarbeidet ble delt mellom A/S Akers Mek. Verksted (41,7 prosent), Brownaker Offshore A/S (25 prosent) og Fred. Olsen & Co og Kværner Brug A/S (33,3 prosent). Hovedkontoret lå i Aker Engineerings kontorer på Tjuvholmen i Oslo, mens prosjekteringsarbeidene ble utført både i Aker Engineerings kontorer, Kvaerner Engineerings kontorer på Billingstad og i Brown & Roots kontorer i Houston og på kontorene til det britiske datterselskapet i London.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II: 270. VEJV skulle hjelpe operatøren med teknisk prosjektering, innkjøp og ledelse. Den skulle fremskaffe nødvendig dokumentasjon i form av beregninger, tegninger, spesifikasjoner som Amoco trengte for å oppnå offentlig godkjennelse og som grunnlag for Amoco’s egne vurderinger. VEJV utarbeidet administrative prosedyrer, estimerte og terminsatte arbeidet. Den sto for innkjøp og mottak av utstyr og var Amoco’s konsulent under byggefasen. Det ble utarbeidet anbudspakker som ga mulighet for fastpriskontrakter.

Den enkelte plattform hadde hver sin hovedkontraktør som sto for avtaler med underleverandører. Forboreplattformen inngikk Amoco en avtale med McDermott som hovedkontraktør, mens Brownaker tapte. Brownaker var et entreprenørfirma der Akergruppen og det britiske datterselskapet til Brown &Root samarbeidet.[REMOVE]Fotnote: Klassekampen 01.11.1979, «Storoppdrag I Nordsjøen. Norge får smulene». I lisenstildelingen het det at norske selskaper skulle foretrekkes når de var konkurransedyktige. Nærmest som en «erstatning» fikk Aker og Kværner selve byggeoppdragene. De dannet en sammenslutning Valhall Design Consortium (VDC). Aker Verdal fikk oppdraget med å bygge understellet, mens Kværner i Egersund bygde dekket og broen som skulle forbinde boligplattformen. Fire dekksmoduler kom fra Stord Verft og boremodulene fra Kristiansand mek. Verksted.[REMOVE]Fotnote: The North Sea Platform Guide. 1985 s. 688. BPs nettsted. Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II: 275-276. Myklebust, Alf Terje: 75 år på Kjøtteinen: 1919–1994: jubileumsbok for Aker Stord , 1994: 209. Dolphin Services hadde ansvaret for oppkobling av boremodulene.

For produksjonsplattformen fikk McDermott Norge hovedkontrakten på hele prosess og kompresjonsplattformen. Oceanic, Brussel (datterselskap av McDermott Hudson Inc.) var hovedkontraktør for dekk og moduler og det satte i sin tur byggingen bort til de tre norske verkstedene Stord Verft (dekket), Vigor i Orkanger (generatormodul) og Kværner Brug avd. Eigersund (tre kompressormoduler). UIE i Frankrike var også aktuell for å få kontrakten på dekket på produksjonsplattformen, men det ble lagt politisk press på for at utbygger skulle velge norske leverandører.  Selskapene ble innkalt til Olje- og energidepartementet hvor statsråd Bjartmar Gjerde fortalte om den vanskelige sysselsettingssituasjonen på Stord. Det ble ikke gitt noen direkte ordre om hvor kontrakten på dekket skulle gå, men det endte med at den gikk til Stord Verft, som dermed slapp å gå til oppsigelser.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 16.11.1979, “500 mill. I Valhall-oppdrag” og BT 16.11.1979, «Stordverft sikret arbeid i hele 1980».

Netherland Offshore Company (NOC) var hovedkontraktør for boligplattformen QP (Quarters Platform). NOC ble senere i 1979 kjøpt opp av McDermott. Stord Verft fikk oppdraget med å bygge stålunderstellet, mens UIE/Sterkoder bygde dekket. Vigor i Orkanger produserte modulene og sto for oppkoplingsarbeidet.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II, s. 275–276.

Valhalloppdrag til verft i krise
Olje og gass fra Valhall ble ført til Ekofisksenteret. Bildet viser byggingen av riserplattformen 2/4 R hvorfra oljen ble ført over til Ekofisktanken. Foto: N. Ruscio/ConocoPhillips

Stigerørsplattformen Ekofisk 2/4 G – Valhall RP ble bygd med en gangbro med rørsystemer over til Ekofisktanken 2/4 T. Broen og dekket ble bygget av Aker Verdal. Heerema/Seaway var hovedkontraktør på stålunderstellet til stigerørsplattformen og ga DeGroot oppdraget med å bygge stålunderstellet.

Hvor vellykket?

I løpet av utbyggingen ble det gjort en undersøkelse i den såkalte «Kostnadsanalysen». Rapporten var ferdig i 1980, før Valhallutbyggingen var ferdig, og kunne derfor ikke si noe om endelige sluttsummer. Det ble likevel trukket en del slutninger ut fra det datagrunnlaget en hadde til rådighet. Amoco hevdet at målsettingen om å bruke 50 prosent av norske varer og tjenester var vanskelig å leve opp til. Mye av materialene og en del av utstyret kunne nødvendigvis ikke kjøpes i Norge.

Selv om norske firmaer var involvert i store deler av byggeprosessen, hadde de ingenting å gjøre med byggingen av for eksempel stålunderstellet til prosessplattformen og riser-plattformen. Det ble brukt utenlandsk hovedkontraktør for boreplattformen, boligplattformen, produksjonsplattformen og stigerørsplattformen.

Selv om det ikke ble kjøpt varer og tjenester for 2 milliarder kroner som opprinnelig estimert, var de norske bidragene betydelige. Norske verksteder inngikk kontrakter for et samlet beløp på 700 millioner kroner. De aller fleste av disse kontraktene ble inngått på grunnlag av laveste anbud. Norske verksteder var i stand til å gi konkurransedyktige tilbud på samtlige moduler. Arbeidsformen som ble valgt for prosjekteringsarbeidene ble ansett å være et fordyrende ledd.

Bare på noen få kontrakter påløp det ekstra kostnader ved bygging i Norge. Totalt utgjorde det 75 millioner kroner eller cirka 10 prosent av de totale kostnadene. Hoveddelen av dette gjaldt kontrakten med Aker og Kværner på bygging av boreplattformen.

Det ble lagt vekt på at tallene måtte ses på bakgrunn av den vanskelige situasjonen for skipsverftene i Norge. Det gjorde at de norske prisene sannsynligvis var presset hardt ned. De vanligste utenlandske konkurrentene var franske og hollandske verft. Et annet forhold var at utenlandske leverandører trolig ikke var så motivert for å konkurrere om leveransene ut fra sitt kjennskap til klausuler om norske leveranser.

Valhalloppdrag til verft i krise
Installasjon av Valhallplattfprmene. Foto: Amoco Norway Oil Company/Norsk Oljemuseum

Utbyggingen av Valhall var dermed redningen for flere norske verft i den vanskelige overgangsfasen fra skipsbygging til offshoreverft etter tankskipskrisen. Prosessene ble godt hjulpet av den norske stat, dels ved klausuler operatørene ble pålagt om å bruke norske varer og tjenester og dels ved mildt press og oppfordringer fra olje- og energidepartementet. Kostnadsanalysen slo i etterkant fast at dette i liten grad virket fordyrende. Fordelen for norske verft og industrigrupper var at de i tillegg til å få oppdrag som reddet økonomien fikk økt kompetanse på offshoreoppdrag. Det la i sin tur grunnlaget for å kunne ta på seg nye oppdrag for oljeindustrien.

Utbygging av ValhallsenteretFinansiering av utbyggingen
Publisert 15. juli 2019   •   Oppdatert 24. november 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *