Produksjonsplattformen PCP

Historien

I den aller første søknaden om utbygging var det bare tenkt to plattformer på Valhall (se egen artikkel). I lange møter og forhandlinger med myndighetene endte man likevel med tre plattformer – én for boring, én for produksjon og én for innkvartering.

Stålunderstellet til produksjonsplattformen hadde en litt spesiell historie i og med at det opprinnelig ble bygget for å stå på Sørøst Tor.  Det var Hamilton Brothers i Storbritannia som fikk bygd understellet ved McDermott i Morgan City i Louisiana i USA. Men da utbyggingen av Sørøst Tor ikke viste seg å være lønnsom kjøpte Amoco (på vegne av lisensen) det for bruk på Valhall. Amoco var egentlig innstilt på å selge jacketen etter at utbyggingen på Sørøst Tor ble kansellert, men Noco insisterte på å gjøre bruk av den på Valhall, og da ble det til det. Dette understellet kunne bare bære vekten av produksjonsutstyr som ville være tilpasset en mindre kapasitet enn det som ble sluttresultatet. Amoco mente at man burde bygge ut Valhall gradvis over tid og at man ikke trengte så stor produksjonskapasitet til å begynne med. Det ville derfor kunne la seg gjøre å bruke den «overflødige» bærestrukturen. Stålunderstellet måtte imidlertid forsterkes for å brukes i norsk sektor i Nordsjøen. Merarbeidet det medførte gjorde trolig jacketen like dyr som å bygge en ny.

Stålunderstellet ble slept fra USA til Stord i løpet av august/september 1980. Transporten over Atlanteren ble meget dramatisk. Et kraftig lavtrykk hadde utviklet seg ved New Foundland 16. september, og beveget seg videre østover i Atlanterhavet, noenlunde langs 50 grader nord, og lå vest for Irland den 18. september.  I den kraftige stormen røk slepet. Det gikk imidlertid godt til slutt. Understellet ble berget og tatt inn til Aker Stord for en siste tilpasning før det endelig ble plassert på feltet i april 1981, og i august året etter var det klart for endelig uttesting. Ombyggingen gjorde at det som nevnt, trolig ble like dyrt som å bygge et nytt, men fordelen var at byggetiden ble kortere.

McDermott Norge hadde hovedkontrakten på hele plattformen og sto for forhandlingene med underleverandører. En norsk sammenslutning vant anbudet på prosjekteringen av dekkskonstruksjonen i september 1977. Valhall Engineering Joint Venture (VEJV) var dannet av interessentene: AIS Akers Mek. Verksted (41,7 prosent), Brownaker Offshore A/S (25 prosent), Fred Olsen & Co og Kværner Brug A/S (33,3 prosent). Hovedkontoret lå i Aker Engineerings kontorer i Oslo, mens prosjekteringsarbeidene ble utført både i Aker Engineerings kontorer, Kvaerner Engineerings kontorer på Billingstad og i Brown & Roots kontorer i London.

McDermott Norge skulle fremskaffe nødvendig dokumentasjon i form av beregninger, tegninger, spesifikasjoner som Amoco trengte for å oppnå offentlig godkjennelse og som grunnlag for Amocos egne vurderinger. Dette gjaldt også nødvendig dokumentasjon for utarbeidelse av anbudspakker for det utstyret som skulle installeres samt bygging og installasjon av plattformene. Anbudspakkene skulle gi mulighet for fastpriskontrakter. VEJV skulle vurdere anbudene og forestå innkjøp og mottak av utstyr som Amocos agent. Videre skulle VEJV være Amocos konsulent under byggefasen og utføre vurderingsarbeid på ad hoc basis når nødvendig.

Som kontraktør for bygging, sammensetting og installasjon av dekk og moduler på produksjonsplattformen ble Oceanic, Brussel (datterselskap av McDermott Hudson Inc.) valgt. Byggingen ble satt bort til de tre verkstedene Stord Verft (dekket), Vigor i Orkanger (generatormodul) og Kværner Brug avd. Eigersund (tre kompressormoduler).

Det så en tid ut som om UIE i Frankrike skulle få kontrakten på dekket til plattformen, men myndighetene la press på lisenspartnerne for at utbygger skulle velge norske leverandører. Selskapene ble innkalt til Olje- og energidepartementet hvor statsråd Bjartmar Gjerde fortalte hvor vanskelig sysselsettingssituasjonen var på Stord. Det ble ikke gitt noen direkte ordre om hvor kontrakten på dekket skulle gå, men den gikk til Stord Verft, til stor glede ved sunnhordlandsbedriften som slapp å gå til oppsigelser.  Dekk og moduler ble installert i november og desember 1981. Oceanic gjorde selv installasjon på feltet og oppkoplingen.

Plattformen var klar for produksjon 1. juni 1982, men de første brønnene ble ikke ferdig før 1. oktober. Etter at Hod kom i produksjon 30. september 1990  mottok plattformen olje og gass fra Hod og sendte noe gass i retur for gassløft.

Fram til 31. desember 2012 er det blitt produsert og eksportert omtrent 105 millioner Sm³ olje (ca. 650 millioner fat), 20 milliarder Sm³ gass og mer enn 3 millioner tonn kondensat fra Valhallfeltet, i tillegg har Hod bidratt med nesten 10 millioner Sm³ olje (60 millioner fat), 1,5 milliarder Sm³ gass.

Teknisk innhold

Stålunderstellet som er 90 meter høyt, har 8 ben og veier 5700 tonn medregnet pælene som skal holde plattformen på plass. Dekket med moduler veier totalt 9900 tonn (uten væske i tankene) og har hoveddimensjoner på omtrent 61 ganger 30 meter og er 16,5 meter høyt, med en 100 meter lang flammebom som stikker skrått ut fra det sørøstre hjørnet med en helning på 45º.

De viktigste komponentene på plattformen er:

For oljebehandling:

• Testseparator
• 2 stykk 1. trinns separator
• 2 stykk 2. trinns separator
• Eksportpumper

For gassbehandling:

• 1. trinns kompressor
• 2. og 3. trinns kompressor (i ett kompressorhus)
• Ekspander rekompressor
• Sistetrinns kompressor

Etter år 2000 er det også installert en eksportkompressor for å kunne oppnå et høyt nok trykk til at gassen kan eksporteres. Prosessen er beskrevet i egen artikkel.

Kilder:

Moe, Johannes et al.: «Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel» (1980).

Oljedirektoratets faktasider.