24. juni 20198. september 2020 av Filip Fremo Minge

Letefasen

Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum

Når en utvinningstillatelse er gitt, er det opp til det selskapet som er blitt utpekt til å være operatør å organisere det pålagte arbeidet. Operatørselskapet har ansvaret for å opprette de nødvendige komiteer som skal ta de beslutningene som er nødvendig for å drive arbeidet framover og det er operatøren som skal sørge for at beslutningene blir gjennomført.

— En 3D modell over en del av Valhallfeltet med seismiske data, rørtraseer og ulike fargekoder. Foto: BP Norge AS/Norsk Oljemuseum

Bygge en organisasjon – opprette komiteer

Styringskomite – Operators Committee

Ved tildeling av en utvinningstillatelse oppnevner regjeringen en operatør for lisensgruppen. Det er operatørens ansvar å organisere arbeidet som er pålagt ved tildelingen. Arbeidet er nedfelt som en arbeidsplikt i form av blant annet geologisk og geofysisk forarbeid og et foreløpig leteprogram (prøveboring). Dette vil forhåpentligvis føre til et funn som det vil være lønnsomt nok for selskapene å produsere olje eller gass fra og danner grunnlag for en drivverdighetserklæring.

For å kunne ta beslutninger knyttet til dette arbeidet, oppretter og leder operatøren en styringskomite som har nødvendig mandat og myndighet til å vedta de nødvendige tiltak som er nødvendige for å få arbeidet gjort. En slik komite er sammensatt av personer fra alle lisenspartnerne og som skal ta ansvar for at prosjektet får riktig innretning, og dessuten bistå prosjektet med fagkunnskaper.

Komiteen skal:

Ha en sentral rolle i interessentskapets strategiarbeid med fokus på mål, valg av kurs og overvåking av virksomheten.
Sikre balanse mellom strategisk tilrettelegging, overvåking og kontroll.
Fastsette retningslinjer for og føre kontroll med operatørens virksomhet.
Gi generelle og konkrete direktiver om hvordan operatøren skal utføre sine oppgaver.
Opprette underkomiteer for særskilt fastlagte saksområder og fastsette deres mandat.

Slike komiteer er rådgivende med mindre annet er sagt i avtaler eller er fastsatt av styringskomiteen. Alle partene skal ha rett til å være representert i underkomiteen med mindre annet er avtalt.Styringskomiteen for Valhall besto opprinnelig av:

Amoco Norway Oil Company W. E. Humphrey, C. Walton, J. Burton, F. W. Popp og R. Turner
Amerada Petroleum Corporation of Norway J. Lynch, L.K. O’Bert og J.E. Morris
Texas Eastern Norwegian , Inc J. C. Cooke, W.T. Kendall og F. J. Williams
Norwegian Oil Consortium A/S & Co. (NOCO) B. W. Bommen, R. Karlsrud, H. Salvesen og J. Fjære.[REMOVE]Fotnote: Møtereferat 24. april 1967.

Teknisk komité – Technical Committee

Teknisk komité er en komité bestående av eksperter fra ulike fag; geofag (inkl. boring), ingeniørfag (prosess og struktur bl.a.), planleggere, kostnadsanalytikere og kontraktsforhandlere. Komiteen skal både gi råd og kontrollere at de tekniske løsningene er gode og at estimater og planer er i tråd med omforente regler.Tidlig i lisensperioden er det ofte mange av de samme personene som går igjen i begge komiteene, noe som også var tilfellet for Valhall-lisensen. Teknisk komité for Valhall besto av:

Amoco Norway Oil Company Mr. Morrow, Mr. Humphrey og Mr. Popp (formann)
Amerada Petroleum Company of Norway Mr. Reed og Mr. O’Bert
Texas Eastern Norwegian, Inc. Mr. Cooke og Mr. Jacobs
Norwegian Oil Consortium A/S & Co. (NOCO) Mr. Bommen, Mr. Fjære og Mr. Salvesen.[REMOVE]Fotnote: Møtereferat 6. oktober 1966.

Planlegge boreprogram

For å få ut petroleumsressursene som finnes på den norske kontinentalsokkelen, må ressursene letes etter og påvises. Leteaktiviteten er en viktig indikator på forventningene om framtidig produksjon. Generelt tar det flere år fra det blir avgjort å lete etter ressurser, til eventuelle funn kan settes i produksjon. I umodne områder er det ikke uvanlig at det tar 15–20 år. For Valhall tok det 17 år fra utvinningstillatelse ble gitt til produksjonen kom i gang (17. august 1965 – 2. oktober 1982).

Den eneste sikre måten å få slått fast om det er petroleum i en struktur, og hvor mye det eventuelt finnes, er å bore. Dersom den geologiske prognosen tyder på interessante strukturer, blir det utarbeidet et boreprogram. Et boreprogram må blant annet inneholde planer for:

Hvor det skal bores
Hvor lang tid det skal ta
Vurdering av poretrykk og når foringsrør skal settes
Program for innsamling av våtprøve
Hvordan loggeprogrammet skal gjennomføres
Kjernetagingsprogram

I arbeidsprogrammet som ble pålagt i forbindelse med tildeling av utvinningstillatelsen for lisens 006, står det:

«Rettighetshaveren har påtatt seg et arbeidsprogram som i sin helhet skal være gjennomført innen 1. september 1971. Om arbeidsprogrammet og dets gjennomføring gjelder følgende:

Rettighetshaveren skal bore fire hull med det formål å finne olje eller gass i de konsesjonsområder som dekkes av utvinningstillatelse nr. 004, 005 og 006. Herav skal minst et hull bores i de blokker som omfattes av denne tillatelse.»[REMOVE]Fotnote: Det kongelige departement for industri og håndverk: Utvinningstillatelse for petroleumsprodukter Nr. 006 17.8.1965.

Inngå borekontrakter

Det ombygde boreskipet «Drillship» ble leid inn for å gjennomføre det planlagte boreprogrammet. Den aller første brønn 2/8-1 ble påbegynt 11. juni 1967. Etter flere avbrudd ble brønnen forlatt etter nesten nøyaktig et år uten å ha nådd målet. Det var ikke uvanlig at boringen ble avbrutt, da både utstyr og mannskap ikke var opp til den standarden Nordsjøen skulle vise seg kreve (se artikkel om Thorshøvdi).

Gjennomføre boring

Valhall-feltet var en utfordring for geofysikerne og geologene. Store mengder gass – en gassky – som er innkapslet i kritt og leire på 1500 meters dyp, ga falske (forsinkede) signaler som forvirret spesialistene. Seismikksignalene over midten av feltets struktur ble så forstyrret at man ikke klarte å tolke dem, og man endte opp med å mene at det ikke var noe reservoar i midten av strukturen. En slik tolking av de seismiske resultatene førte til at man trodde oljen lå som en ganske smal ovalformet ring – som fikk tilnavnet «smultringen» – nesten ut mot kantene av reservoarets «fotavtrykk». Man innså ikke til å begynne med at strukturene i midten kunne inneholde hydrokarboner. Selv om man hadde lignende bergarter (kritt) i naboområdet Ekofisk, var Valhall-feltets seismiske forstyrrelser så mye sterkere at en ikke så en tilsvarende struktur.

Det var derfor naturlig å bore de første letebrønnene i denne smultringen. Den første brønnen 2/8-1 med Drillship nådde aldri ned til reservoaret. Den etterlengtede oljen var ikke lett å lokalisere.

FUNN!

Høsten 1969 kom det første positive signalet. Helt i det sørvestre hjørnet av feltet fikk oljeleterne snusen av Valhall. Boreriggen «Orion» startet en brønn 14. juli som traff på en ca. ti meter tykk oljesone på 2700 meters dyp. Brønnen 2/11-1 ble avsluttet 3. oktober og optimistene var i ferd med å få rett. «Funnet» høsten 1969 var langt fra å være kommersielt, men det var likevel en milepæl fordi det representerte det første spor av olje og gass i kalkstein-formasjon på norsk sokkel. På den måten var det en forløper for Ekofisk.

Når det er gjort funn av hydrokarboner må prøvene analyseres. Det er mange faktorer som spiller inn – kvalitet og mengde er de viktigste faktorene.

«Hvis det ikke gjøres funn og lisensgruppen er enig om å oppgi utvinningstillatelsen, kan arealet leveres tilbake til staten etter at arbeidsplikten er oppfylt. Ønsker rettighetshaverne å gå videre med arbeidet, går tillatelsen over i en forlengningsperiode, som er perioden for utvikling, utbygging og drift.»[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratets faktasider.

Utvinningstillatelsen som ble gitt i 1965 utløp egentlig 31. august 1971. Men på grunn av det som ble ansett som lovende resultater skrev Amoco et brev i 1969 der de ønsket å forlenge utvinningstillatelsen,[REMOVE]Fotnote: Brev fra R.R. Turner til Ian McCartney, datert 31. oktober 1969 men bare for 75% av det opprinnelige området. Søknaden ble innvilget 28. august 1971 med 40 år – fram til 31.8.2011.[REMOVE]Fotnote: Brev fra Industri og Håndverksdepartementet, datert 31. august 1971.

Den neste letebrønnen, som ble boret i 1972, skulle teste en seismisk struktur i utvinningstillatelsen 005 som senere ble gitt navnet Tor, og som strakk seg inn på Phillips sin utvinningstillatelse 004. Tor-feltet ble bygget ut med en plattform og ble en del av Ekofisk komplekset. Den relativt tykke sonen man hadde forhåpninger til, viste seg imidlertid å inneholde olje men mer vann enn forventet.

I 1973 boret man letebrønn 2/8-4 der man fant spor av hydrokarboner, men prøvene fra denne brønnen var heller ikke oppmuntrende.

I løpet av 1974 innså man forholdet mellom hydrokarboner og utslag på seismiske kart kunne ha en avgjørende betydning for vurdering av hvordan leteboring i kalkstein-formasjoner på norsk sokkel burde gjennomføres. De seismiske kartene for hele Valhall/Hod området ble derfor gjenstand for nye granskninger. Først i november og desember 1974 ble området undersøkt nærmere. Da boret Zapata Explorer brønn 2/11-2 nå var det ikke tvil om at det fantes olje i drivverdige mengder i området.

Det ga Amoco blod på tann for å undersøke blokk 2/8 på nytt. Riggen Waage Drill I startet boringen i april 1975. Vanndybden var 68 meter – omtrent som på Ekofisk, og brønn 2/8-6 ga lovende resultater. I Tor formasjonen fra tidsperioden Sen Kritt var det en 100 meter tykk sone mettet med olje. Oljen befant seg altså i en bløt kalkformasjon. Det ble boret ned til 2669 meters dybde, der temperaturen var 83 grader Celsius. Brønnen ble plugget 30. juni, men for å være sikker på at funnet var drivverdig måtte det bores flere brønner. Året etter ble brønnene 2/8-7 og 2/8-8 boret, og resultatene fra dem viste at funnet var kommersielt . Både Valhall og Hod var dermed drivverdige funn.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn, LF6A (2007) s. 59–60.