Utbyggingen av Hod

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Hod-feltet ble oppdaget i 1974. Den første utbyggingsplanen ble presentert i 1980 og en brønnramme (template) ble installert på havbunnen på feltet i 1982. Etter at den første brønnen på Valhallfeltet viste skuffende resultater, samtidig som Stortinget vedtok endrede skatteregler, ble de første planene skrinlagt.
— Foto: Kjetil Alsvik/BP Norge AS/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Historien

Den første produksjonsbrønnen på Hod-feltet ble ferdig boret i februar 1982. Eivind Hansen ble ansatt som boreansvarlig for feltet i 1981. Da var allerede arbeidet med en template med plass til 12 brønnhoder i gang ved Kristiansands Mek. Verksted. Boreriggen Sedco 703 ble leid inn for å gjennomføre de to første brønnboringene som var planlagt. Etter at den var ferdig sveist og utrustet ble templaten fraktet til Stavanger på lekter. For å slippe å leie inn et eget kranfartøy for å installere den ute på feltet ble brønnrammen montert på undersiden av dekket på boreriggen ved hjelp av et spesielt opphengssystem. Etter at riggen ble ankret opp ute på Hod-feltet høsten 1981, ble rammen installert og gjort klar for fremtidig boring.

Hod hadde i utgangspunktet blitt godkjent som en del av planene for utbyggingen av Valhall fra 1977, men operatørselskapet valgte å utsette Hod for å konsentrere seg om hovedfeltet og utfordringene med å bore brønner der. Amoco bestemte seg for å vente med å bore flere brønner til en ny plan for utbygging og drift av Hod var blitt godkjent av myndighetene.

Tidlig på 1980-tallet hadde regjeringen hevet oljeskatten flere ganger slik at den totalt var kommet opp i nesten 86 prosent (se artikkel om utviklingen av oljeskattene). Prisfallet på olje akselererte fra 1984 og i 1985 var prisen omtrent halvert fra 1980.  Amoco sto i spissen for en protest på skattereglene som eierne av Valhall-lisensen fremmet, men de fikk ikke gehør. Saken ble omtalt som «Valhall-saken» og gjaldt en bestemmelse om at royalties for olje og gass fra et felt fra 1985 skulle betales hver for seg, og ikke samlet som tidligere. Det fratok oljeselskapene muligheten til å trekke tap ved ulønnsom gassproduksjon fra bruttoverdien av oljen som ble produsert på samme sted. Oljeselskapene mente dette var lovstridig og krevde erstatning for sine tap. Olje- og energidepartementet på sin side benektet at dette var tillatt praksis.

I løpet av 1986 (etter stort og raskt fall i oljeprisene) tilbød imidlertid regjeringen skattelette for operatørselskapene som et incitament for å utvikle nye petroleumsfelt. På grunn av de lave oljeprisene var aktiviteten på norsk kontinentalsokkel sterkt synkende. Skattereduksjonen bidro i stor grad til utvikling og utbygging av felt som ikke tidligere hadde vist tilstrekkelig lønnsomhet. Amoco tok derfor igjen opp mulighetene for å kunne bygge ut Hod-feltet. Selskapets norske prosjekteringsavdeling startet opp de innledende arbeidene for utvikling av Hod i 1987. Asbjørn Tansø, som var prosjektdirektør for utbyggingen, besøkte USAs små offshoreplattformer utenfor kysten av Louisiana og ble overbevist om at noe lignende burde kunne gjennomføres også på norsk sokkel. Han opplevde at jacketer (understell bygd som fagverkkonstruksjoner i stål) ble bygd nærmest på samlebånd og lagt på lager slik at de kunne bestilles etter dybde og vekt av dekk uten å spesialtilpasses. I løpet av våren 1987 ble planer og kostnadsestimater presentert for, og godkjent av ledelsen i Amoco og de andre lisenshaverne.

Fra høsten samme år ble det satt i gang omfattende konseptstudier ved Amocos kontor i Houston, Texas. Selskapet Brown & Root Houston ble brukt for å komme fram til en løsning som kunne være optimal for å ta ut olje fra reservoaret. Hovedoppgaven ble å utvikle en ubemannet plattform som kunne fjernstyres og optimalisere prosessen slik at man fikk den største økonomiske gevinsten.Samtidig etablerte de ansatte i Stavanger en nær og hyppig kontakt med Oljedirektoratet (OD) for å informere om og få tilslutning til å kunne bygge en normalt ubemannet plattform, Øyvind Tuntland ble ODs prosjektansvarlige for dette arbeidet. Slike plattformer var ikke foreslått brukt på norsk sokkel på det tidspunktet og det var mange som mente at det i prinsippet heller ikke var mulig etter gjeldende regelverk.

Den nyutnevnte direktøren for Amoco Norway, Robert «Bob» Erickson fikk spesielt ansvar for å få gjennomført planene, med Asbjørn Tansø som en viktig medspiller. Samarbeidet med OD og særlig den personlige kontakten mellom Tuntland og Tansø viste seg å bli en verdifull prosess. Det viste seg at regelverket ikke sto i veien for en utbygning med en normalt ubemannet plattform. Gode praktiske løsninger ble funnet og støttet av OD. Sammen fant de gode løsninger på tvers det rigide regelverket som bidro til at en slik en normalt ubemannet plattform kunne godkjennes og plasseres 13 km fra kontrollstasjonen og prosessanlegget, inkludert muligheter for å avlaste prosessen på Valhall avlastning i en nødsituasjon.

Nettopp avstanden til kontrollstasjonen var et viktig element i diskusjoner rundt avvik fra normale retningslinjer – et nytt regelverk måtte egentlig på plass. Nedstengning og prosessavlastning i nødsituasjoner var i grenseland på grunn av avstanden men den tekniske løsningen ble akseptert av OD. Et annet viktig punkt var måling av produserte mengder olje og gass på Hod. Med hensyn til skatter og avgifter til myndighetene og fordeling av inntekter til de ulike partnerne er det strenge krav til en slik måling. Der var planlagt installert produksjon/test seperasjonsutstyr på Hod for testing av brønnene samlet og hver for seg ved bruk av bypass linje for de brønnene som under testing en brønn ikke var under test (ved slik testing kunne en oppnå en god nøyaktighet og også monitorere hvor produksjonen fra reservoaret kom fra). Skulle det settes på plass en målestasjon av tradisjonell type, ville dette kreve mye utstyr som ville kreve ekstra plass og vekt. For å lage plass ville en måtte en utvide dekket og det var ikke i tråd med det enkle anlegget som var hovedtanken bak den normalt ubemannede plattformen.  Bærestrukturen måtte i så fall forsterkes for å tåle den økte vekten. Videre ville det også bli dyrt å installere nødvendig separat prosesserings- og måleutstyr på Valhall. En kunne med et enkelt regnestykke bevise at det var mer lønnsomt for Staten og partnerne å akseptere den unøyaktighet en oppnådde med det planlagte utstyret på Hod enn å investere i et mer nøyaktighet måleutstyr som regelverket krevde. Begge disse ankepunktene ble løst på en enkel måte gjennom det gode samarbeidet og kontakten mellom OD og lisensgruppa.

Et mindre viktig krav i regelverket, men ikke mindre pussig punkt, var størrelsen på navneskiltet på plattformen. Skulle man følge reglene ville kravene til informasjonsmengde og bokstavstørrelse føre til at skiltet som skulle monteres på plattformen være 40×40 meter. Spøkefullt ble sagt at plattformen måtte «bli bygd for å få opp skiltet, ikke omvendt».

Plan for utbygging og drift (PUD) for Hod ble sendt til Olje- og Energidepartementet i april 1988 og endelig godkjenning ble gitt av Stortinget 26. juni 1988. Planen inneholdt blant annet en intern målsetning om at alle manualer skulle skrives på norsk. Hod ble dermed den første plattformen på norsk sokkel med norsk som hovedspråk. Så snart godkjenningen forelå ble det organisert et prosjektteam ved Amocos kontor i Stavanger. Prosjektleder og hans stab kom fra dette kontoret, mens de som skulle ha ansvaret for gjennomføringen, konstruksjon og innkjøp ble overført fra Houston. I tillegg ble det engasjert spesialister til ulike oppgaver. Anbudsdokumentene for detaljprosjektering ble sendt seks norske og britiske firmaer umiddelbart etter Stortingets ja og i september ble kontrakten med Veritec, et engineering selskap i samarbeid mellom Veritas-gruppen og Brown & Root, undertegnet.

Anskaffelsesprosessen begynte i desember 1988 med utsendelsen av de første forespørslene. Fordi utbyggingen var basert på rask gjennomføring («fast track») samtidig med et krav om relativt detaljert og fastlagt design før fabrikasjons-kontraktene skulle undertegnes, var det prosjektteamet selv som måtte kjøpe materialene – noe som ikke var vanlig for store utbyggingsprosjekter på den tiden. Disse materialene skulle så stilles til disposisjon/overføres til de aktuelle byggestedene (company provided items). Til sammen ble det inngått i alt 43 slike kjøpskontrakter til en verdi av mer enn 12 millioner dollar.

I løpet av februar og mars 1989 ble to store fabrikasjonskontrakter sendt ut på anbud. Selv om kontraktene for bærestrukturen og overbygningen (dekket) i utgangspunktet var to forskjellige kontrakter, ble de samme verkstedene ført opp på tilbyderlisten slik at de kunne (hvis de ønsket det) by på et samlet oppdrag. Fire norske, to britiske og to nederlandske verft var med i konkurransen om bygge-oppdragene. Heerema Havenbedrijf i Nederland fikk tilslag på begge kontraktene. Dette ga mulighet til å oppnå synergieffekter. Da Heerema også kunne tilby å installere plattformen på feltet oppnådde man en total besparelse på mer enn en million dollar på den antatte totalkostnaden. I tillegg klarte faktisk Heerema å plassere Hod-plattformen på plass i Nordsjøen nesten en måned før planen! Arbeiderne som skulle klargjøre Hod for bruk, kunne ikke bo ombord på plattformen. Siden Hod skulle være ubemannet i drift og det bare var noen enkle lugarfasiliteter om bord, måtte mannskapene transporteres fra Valhall-senteret med helikopter. I perioder med dårlig vær, som betød at de ikke kunne komme over til Hod, ble tiden brukt til å klargjøre seks nye brønnslisser på boreplattformen (DP). Kostnadene til arbeidet ble dekket av Hod-prosjektet (mannskapet var jo der ute uansett) og brønnslissene ble derfor kun belastet med materialkostnader i driftsregnskapet for Valhall – en meget gunstig økonomisk løsning.Det var ikke installert utstyr for å bore brønner på Hod-plattformen. En egen borerigg måtte derfor leies inn. Like etter at plattformen var installert, ankom den oppjekkbare riggen Kolskaya og boringen av de første produksjonsbrønnene kunne starte opp (les mer om Kolskaya i egen artikkel). Alle større investeringsprosjekter på den norske kontinentalsokkelen blir nøye fulgt av myndigheter og media med hensyn på de resultater de tilsynelatende oppnår. Særlig er det tre elementer som blir vurdert: HMS, i første rekke skadestatistikken, kostnadene i forhold til overskridelse av opprinnelig budsjett i PUD og forsinkelser, det vil si utsettelse av planlagt produksjonsstart og full produksjon.

I løpet av det året som byggingen og installasjonen av plattformen ble gjennomført var det kun to nesten-ulykker og ingen av dem innebar noen personskader. Ved oppstarten av prosjektet var det planlagt med en gjennomføringstid på 24 måneder fra godkjenning av PUD til produksjonsstart, uten tillegg for uforutsette hendelser. I forhold til utbygging av andre norske felt, var dette en meget kort prosjektplan. Produksjonen startet opp på Hod 29. september 1990, under en måned etter den optimistisk planlagte datoen (totalt 24 måneder og 10 dager). Den måten prosjektteamet valgte å gjennomføre de store innkjøpene på, var nok hovedsaken til dette resultatet. Selv om plattformen med bærestruktur og overbygning ble installert på feltet nesten en måned før planlagt, ble det en litt forsinket oppstart. Årsaken var legging av rørledningen til Valhall. Stålverket som skulle levere rørene klare til legging i 1989 klarte ikke å levere materialet i tide til leggesesongen. Alle marine operasjoner knyttet til rørledningen måtte derfor vente til våren 1990 og offshore-perioden ble derfor meget hektisk.

Totalkostnaden for prosjektet regnet i amerikanske dollar endte litt mer enn to prosent over det opprinnelige budsjettet.  I løpet av 1990 opplevde man et stort fall i verdien av amerikanske dollar i forhold til de valutaer flere av innsatsfaktorene ble betalt med. Når man tar hensyn til dette, betød det i realiteten at prosjektet underskred budsjettet med mer enn fem prosent. Uansett regnemåte må måloppnåelsen regnes som en innertier.

Driftserfaringer

Etter at den var satt i produksjon ble Hod nesten umiddelbart en suksess. Den andre brønnen (H2) overgikk alle forventninger og det måtte gjøres endringer på mottaket på Valhallsenteret for å klare å håndtere de uventede mengdene som kom fra Hod. Det viste seg at mens de to neste brønnene ble boret ble hele utbyggingen nedbetalt. I løpet av de første 15 årene i produksjon produserte Hod dobbelt så mye som forutsatt og de beregnede utvinnbare oljereservene ble økt fra 25 til 55 millioner fat. I 2011 ble det igangsatt et vanninjeksjonsprosjekt på Hod. Dette har også vist seg vellykket og ved utgangen av 2012 er den samlede forventede oljeproduksjon fra feltet over 80 millioner fat.Fra 2012 produserer Hod gjennom Vallhalls sørflanke. Alle brønnene på Hod er blitt stengt i påvente av permanent plugging og fjerning. Som en del av Valhall-områdets videre utvikling vurderer partnerne i lisensen Hod-feltets framtid.

 Teknisk innhold

Bærestrukturen er en firebeint fagverkskonstruksjon som er omtrent 90 meter høy og veier 1400 tonn inklusive pæler. Dekket med moduler veier totalt 1000 tonn og har en grunnflate på omtrent 20 ganger 21,5 meter og er 6 meter høyt. I tillegg kommer helikopterdekket som er plassert 7 meter over øvre dekk og stikker 14 meter ut fra nordsiden av plattformen.

Siden plattformen skulle normalt være ubemannet, med besøk bare hver fjortende dag, var det viktig å redusere aktivitetene som skulle foregå på Hod. Det er derfor bare montert utstyr som skal håndtere brønnstrømmen og sørge for at den sendes videre via rørledning til Valhall-senteret 13 kilometer lenger nord.

Kilder:

Intervju med Asbjørn Tansø og Eivind Hansen.

Amoco (1992) Hod Development Project (PC 556) Project Completion report.

Publisert 25. juni 2019   •   Oppdatert 10. august 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *