Salg av olje og gass

For å fordele inntektene av Valhalls oljeproduksjon mellom de ulike partnerne ble det inngått en avtale om dele inntektene i henhold til partnernes eierandeler.

Til å begynne med foregikk salg av olje gjennom kontraktsalg – avtalt mengde og pris levert til bestemte kunder til bestemte tider. Man oppdaget ganske snart at kontraktsalg ikke ga de mest optimale prisene på råolje. Spotmarkedet – der man selger enkeltlaster til høystbydende – var mer innbringende, men også mer krevende.

Kontraktsalg gir stabil pris fordi man leverer forhandlede mengder til en fast pris over en lengre avtaleperiode – måneder eller år – slik det er vanlig i f. eks. Midtøsten. Spotmarkedet gir oftere høyere priser fordi man kan utnytte svingninger i både priser og etterspørsel.

Valhall-oljen har en spesielt god kvalitet mht. produktspesifikasjoner, som det meste av den øvrige oljen fra Nordsjøen, og gjorde den ettertraktet både som hovedprodukt, men særlig til å blande inn i billigere olje av” dårligere” kvalitet (som f. eks. tyngre olje fra Midtøsten).

To begreper er viktige for fastsettelsen av spotprisen 1) Prisen på Brent Blend, og 2) Kvalitetsforskjell i forhold til Brent Blend (kvalitetsdifferensial).

Salg av olje og gass

Prisen på Brent Blend er referanseprisen for olje fra Nordsjøbassenget, som fastsettes daglig av uavhengige publikasjoner i London. Markedspris er typisk et gjennomsnitt av referanseprisen den dagen oljen ble lastet om bord på feltet, og referanseprisen to dager før og to dager etter lastingen – altså et gjennomsnitt av fem dager.

Kvalitetsdifferensial er det tillegget eller fradraget som forhandlere kan fastsette basert på kvalitet, mengde og kjøpernes behov.

Oljen er i praksis solgt når den forlater Valhall-feltet. Den enkelte partner er derfor i praksis aldri lasteier etter at oljen pumpes inn i rørledningssystemet Norpipe som går til Teesside i England.

En annen referansepris er den som brukes i USA – West Texas Intermediate (WTI). Den fastsettes av de uavhengige prispublikasjonene ut ifra hva WTI har blitt omsatt for (akkurat som Brent i Nordsjøen). Forholdet mellom Brent Blend og WTI ble lenge, som en tommelfingerregel, oppfattet å være verdien i fraktkostnadene mellom Europa og USA, med WTI som høyeste verdi.

Salg av gass

Gass har blitt brukt i mange land i Europa siden 1800-tallet, men først i 1960-årene, etter at Nederland startet gassproduksjon og eksport fra det store Groningen-feltet, ble det utviklet et felles europeisk gassmarked. Sovjetunionen, Algerie og Norge kom gradvis etter som gasseksportører i 1970- og 80-årene. Infrastrukturen for produksjon, transport, lagring og bruk av gass ble bygd ut etter hvert som etterspørselen økte. Etablering av rørledningssystemet fra oljefeltene til de mindre distributørene krevde store investeringer. For å sikre inntjeningen ble det inngått kontrakter med en varighet på som regel 20 år, mellom oljeselskapene i produsentlandene og transmisjonsselskapene i konsumentlandene.

Salg av olje og gass

Eksporten av gass fra Norge startet med utbyggingen av Ekofisk-området og rørledningen til Emden i Tyskland som ble satt i drift i 1977. Etter harde forhandlinger ble Valhall-gassen også skipet ut via Ekofisk gjennom rørledningen til Tyskland. Ut fra Emden skulle gassen transporteres til industri og husholdninger i Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike.

I 1986 opprettet staten Gassforhandlingsutvalget (GFU) – et organ med ansvar for å forberede og gjennomføre alle forhandlinger om salg av norsk gass fra lisenser tildelt etter 1985. GFU bestod av representanter for Statoil og Norsk Hydro (frem til 1999 også Saga Petroleum) med bistand i enkeltforhandlinger fra representanter for utenlandske selskaper. Dersom rettighetshaverne kunne oppnå bedre vilkår, eller avsette gassen i egne anlegg, kunne gassen avsettes uavhengig av GFU.

Regjeringen besluttet 2001 å avvikle GFU, ettersom ordningen var i strid med EUs gassdirektiv og konkurranseregler. Avsetning av norsk gass gjennom GFU til EØS-området ble endelig avviklet 1. jan. 2002.[REMOVE]Fotnote: Store norske leksikon.

Salg av olje og gass

I dag selges all norsk gass av Gassco. Gassco ble stiftet av Olje- og energidepartementet 14. mai 2001 og overtok operatøransvaret for transport av all gass fra den norske kontinentalsokkelen fra 1. januar 2002.

Før dette ble gasstransporten utført av flere selskap. Opprettelsen av Gassco var en del av den omfattende reorganiseringen av den norske olje- og gassektoren som fant sted rundt 2001. Opprettelsen av Gassco imøtekommer EUs krav til organisering av gasstransportvirksomhet i det europeiske gassmarkedet, slik det kommer fram i gassmarkedsdirektivet.

De politiske føringer som ligger til grunn for opprettelsen av Gassco kommer til uttrykk i Stortingsproposisjon nr. 36 (2000- 2001) og Energi-og miljøkomiteens innstilling nr. 198 (2000- 2001).

Her heter det blant annet at transport- og behandlingsanlegg skal tjene alle produsentene av gass, og at Gassco skal opptre nøytralt i forhold til disse.

Salg av olje og gass

I Gasscos første driftsår ble transportsystemet åpnet for tredjepart, som følge av EUs gassdirektiv. Samtidig ble Gassforhandlingsutvalget som var opprettet i 1986, nedlagt. Avsetning og salg av norsk gass ble med dette selskapsbasert. Interessentskapet Gassled ble etablert gjennom sammenslåing av en rekke interessentskap, og er i dag den formelle eier av det meste av infrastruktur for norsk gass.[REMOVE]Fotnote: www.gassco.no/om-gassco/historie/