Utbygging av Valhallsenteret

I første omgang ble det søkt om godkjennelse for eksportløsningen for olje og gass – noe som måtte være på plass før feltene kunne bygges ut. Planen var å legge to 35 km lange olje- og gassrørledninger til Ekofisk, slik at Valhall og Hod kunne knytte seg på Norpipe-systemet som sendte oljen til Teesside i England og gassen til Emden i Vest-Tyskland.

Regjeringen behandlet saken 25. november 1976, men det måtte gås noen ekstra runder med Amoco før saken kunne behandles i Stortinget. AmocoNoco-gruppen ønsket å bygge ut feltsenteret med to plattformer: en bore/bolig plattform og en behandlings/kompresjonsplattform. I stedet endte det opp med tre plattformer. Det var som vi skal se, flere årsaker til det.

Fra to til tre plattformer

I brev til Industridepartementet 28. januar 1977 skrev AmocoNoco-gruppen: «I den midtre delen av Valhall-feltet er det påvist reserverpå 240 mill. fat olje og 880 milliarder kubikkfot gass som tillater igangsettelse av feltutbyggingen. Den utbyggingsplan vi går inn for består av en bore/boligplattform (beregnet for 24 brønner og forlegning av 120 mann) som vil bli forbundet med en bro til en behandlings/ kompresjonsplattform. … Ved bruk av to plattformer er personellets sikkerhet optimert. Det viktigste utstyret på den plattformen hvor boligenheten skal stå, vil være et boretårn, brønnhoder,ventiler og høytrykkerørledninger. Disse komponenter vil bli adskilt ved enden av plattformen lengst borte fra boligkvarteret. …»[REMOVE]Fotnote: St. meld. Nr. 92. (1976–77) Ilandføring av petroleum fra feltene Valhall og Hod. Vedlegg 2.

Det lå også en praktisk forutsetning til grunn for valget av utbyggingsløsning. AmocoNoco-gruppen hadde allerede kjøpt et understell til en planlagt prosessplattformen som skulle brukes på Sør-Øst Tor. Men siden utbyggingen av Sør-Øst Tor ble stoppet på grunn av skatteskjerpelser for oljeindustrien i 1975, hadde AmocoNoco et understell til overs. Dette understellet var ikke større enn at det bare kunne romme prosessutstyret. Det var ikke plass til boretårn og boliger i tillegg. Derfor ble det planlagt to plattformer og ikke en.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG, 16.06.2014. To plattformer var dessuten sikrere enn en.

Myndighetene var likevel ikke overbevist om at dette var den beste løsningen. Stortinget hadde vedtatt nye sikkerhetsvedtekter for norsk sokkel ved Kgl. Res av 9. juli 1976, og de kom til å få innvirkning for utbyggingen av Valhall. I følge sikkerhetsvedtektene skulle Oljedirektoratet ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene i Nordsjøen. Den første saken OD behandlet etter de nye forskriftene, var sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. I et brev datert 7. juli 1976 skrev OD blant annet:

«En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform.» Oljedirektoratet understreket at kombinert boring og produksjon bare ble akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjaldt boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjons-plattform. Da ble det stilt krav om at det skulle utarbeides en sikkerhetsanalyse.

I følge seksjonssjef Harald Ynnesdal i OD, var særlig condeepene komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt, siden alle funksjonene var integrert på en plattform. Statfjord-feltet som var planlagt bygd ut med betongplattformer, burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. OD mente at kostnadene ved utbygging ville gi små utslag i lønnsomheten i det lange løp, men det ville bety mye for total sikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.

Operatørselskapet Mobil var ikke enig i dette – å bygge en separat condeep bare for boligformål, var dyrt og lite hensiktsmessig. Mobil signaliserte at selskapet ville trekke seg som operatør. Men ingen av de andre lisensinnehaverne kunne tenke seg å påta seg oppgaven, og det endte med at Mobil fortsatte som operatør. Statfjord B ble bygd ut som en integrert plattform, men med krav om en ekstra brannvegg på hotell-delen.[REMOVE]Fotnote: www.kulturminne-statfjord.no

Fokuset på sikkerhet økte ytterligere etter det som skjedde klokken ti om kvelden, fredag 22. april 1977, da «Forlat plattformen» alarmen gikk på Ekofisk 2/4 B. En ukontrollert utblåsning av olje og gass var i gang i brønn B-14. Store mengder olje og gass sprutet fem seks meter til værs før det gikk rett i sjøen. 112 mennesker var om bord da ulykken skjedde, og til alt hell ble alle trygt evakuert i løpet av et kvarter. Oljen og gassen som strømmet ut, ble heldigvis ikke antent, slik at det var mulig å arbeide med å stenge brønnen. I løpet av de 7,5 døgnene utblåsningen varte, ble omtrent 9500 tonn råolje sluppet ut.[REMOVE]Fotnote: www.kulturminne-ekofisk.no Ulykken gikk verken utover mennesker eller natur i særlig grad. Oljen løste seg opp i havet før den nådde land.

Det som skjedde på Ekofisk og rundt Statfjordutbyggingen fikk en viss innvirkning på løsningene som ble valgt ved Valhall-utbyggingen. Den 11. juli 1977 sendte Amoco en utfyllende rapport om sikkerheten ved utbyggingen av Valhall. Videre ble det holdt et møte mellom Industridepartementet og AmocoNoco-gruppen 29. juli, fulgt av to møter mellom OD og AmocoNoco-gruppen, 1. og 2. august 1977.

I møtene med OD argumenterte Amoco med at en løsning med to plattformer ville være mest fornuftig. Amoco ønsket å gå for utbygging over tid slik at en kunne nyttiggjøre seg bore- og brønnerfaring fra de første brønnene, og derved få stabile produksjonsbrønner.[REMOVE]Fotnote: St. meld. Nr. 92. (1976–77) Ilandføring av petroleum fra feltene Valhall og Hod. Vedlegg 2. I og med at det da ville ta tid før en bygde ut på Hod og nord- og sørflankene, ville den samlede maksimale produksjonsraten bli mindre enn om alle delene av feltene kom i produksjon samtidig. Amoco mente derfor at en kunne klare seg med et mindre produksjonsanlegg.

OD var ikke enig i dette. De mente at Amoco skulle bygge ut for full prosesskapasitet med det samme. De mente at Amoco skulle dimensjonere anlegget som om at ut bygningen av alle deler av feltet ville skje nesten samtidig. Produksjonsanlegget skulle kunne ta hånd om maks kapasitet.[REMOVE]Fotnote: Brev fra Oljedirektoratet til Amoco Norway Oil Company, 04.08.1977, OD9259/ASt/ES/RGA/AH. Dette medførte et mye større og dyrere prosess anlegg. I ettertid viste det seg at Hod ble utbygget i 1990, og Flanke nord og sør ble utbygget og satt i drift i 2002 og 2003. Dermed fikk en aldri bruk for den store produksjonskapasiteten i anlegget.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG 16.06.2014.

Stortinget ga sin godkjennelse til denne løsningen i august 1977.[REMOVE]Fotnote: St. meld. nr. 92. (1976–77) Ilandføring av petroleum fra feltene Valhall og Hod. Den 24. august sendte Amoco ut en pressemelding om at feltet skulle bygges ut med tre plattformer: en boreplattform (Drilling Platform – DP), en produksjonsplattform (Process and Compression Platform – PCP) og en boligplattform (Quarters platform – QP) forbundet med broer. Med en tre-plattformløsning kunne OD tillate at det ble drevet boring og produksjon samtidig på nærmere spesifiserte betingelser. Produksjonen av olje og gass var estimert å starte i 1981, ble det kunngjort. Feltet var opprinnelig tenkt å produsere fram til 2001.

Hvor skulle plattformene plasseres på Valhall-feltet?

Sjefingeniør John Evans og ingeniør Asbjørn Tansø ble bedt om å presentere sin anbefaling om hvor plattformene burde plasseres på Valhall og Hod for Amoco Europe i London. De hadde studert spørsmålet i seks måneder, og hadde laget et oppsett med tre installasjoner på Valhall og en på Hod.[REMOVE]Fotnote: Valhall/Hod field study, TechnicalVolume 1, Hydrocarbon distribution. AmocoNoco group October, 1976. På Valhall ville de anbefale å legge plattformene i utkanten av feltet på grunn av indikasjoner på grunn gass, og for å unngå at de skulle bli utsatt for innsynkning. John Evans startet presentasjonen og hadde et svært kart på veggen over Valhall og Hod for å illustrere det hele. Han var ikke kommet lenger enn til introduksjonen da Amocos europasjef Steve Antuniack avbrøt: «John, just wait». Så reiste han seg og gikk bort til kartet, satte fingeren midt på Valhall-feltet og tegnet en sirkel rundt: «That’s where the platforms’ gonna go.» Så gikk han ut. Evans fikk ikke en gang presentert sitt forslag til løsning.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG, 04.06.2014.

Med et raskt kryss var fagfolkenes anbefaling tilsidesatt. I ettertid vet vi at dette ikke var så lurt. Der de tre første Valhall plattformene ble plassert, er det per 2014 en sjøbunnsinnsynkning på 6,5 meter. Plattformenes dekk har dermed kommet 6,5 meter nærmere havet. Mye av innsynkningen under plattformene kunne vært spart dersom plattformene hadde blitt plassert som anbefalt i studien: med Valhall prosessanlegget litt ut på den vestlige flanken av Valhall der reservoaret er tynnest, og de to andre plattformene i nord og syd ville de blitt stående der kalkformasjonen er mindre porøs og sterkere enn midt på feltet. Reservoaret hadde likevel blitt sammenpresset, noe som i og for seg er bra, siden sammenpressing av reservoaret er den største drivkraften for produksjon. Når trykket  ireservoaret tappes ved produksjon av olje og gass, blir vekten av bergartene over overført til den porøse kalken, som så kollapser og presser mer olje og gass ut av reservoaret. En slik sammenpressing ville også skjedd dersom plattformene hadde blitt plassert slik som Antuniack og Tansø opprinnelig anbefalte. Da ville brønnene blitt boret inntil midten av Valhall feltet og produsert derfra.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG, 16.06.2014.

Organisering av byggearbeidene

Så snart utbyggingsløsningene var godkjent av Stortinget, ble det opprettet en prosjektorganisasjon Valhall Engineering Joint Venture (VEJV) dannet av interessentene: AIS Akers Mek. Verksted (41,7 prosent), Brownaker Offshore A/S (25 prosent), Fred Olsen & Co og Kværner Brug A/S (33,3 prosent). Hovedkontoret lå i Aker Engineerings kontorer i Oslo, mens prosjekteringsarbeidene ble utført både i Aker Engineerings kontorer, Kvaerner Engineerings kontorer på Billingstad og i Brown & Roots kontorer i London.

VEJVs oppgaver var å fremskaffe nødvendig dokumentasjon i form av beregninger, tegninger, spesifikasjoner som Amoco trengte for å oppnå offentlig godkjennelse og som grunnlag for Amocos egne vurderinger. De skulle lyse ut anbudspakker for det utstyret som skulle installeres samt bygging og installasjon av plattformene. Anbudspakkene skulle gi mulighet for fastpriskontrakter. Når VEJV hadde vurdert anbudene, skulle de forestå innkjøp og mottak av utstyr som Amocos agent. Videre skulle VEJV være Amocos konsulent under byggefasen.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II: 270.

Boligplattformen QP (Quarters Platform)

QPplattformen ble bygget i 1979–80 og tatt i bruk i juli 1981 for å huse alle som jobbet på feltet. Stord Verft bygde stålunderstellet, mens UIE/Sterkoder bygde dekket og Vigor i Orkanger produserte modulene og foresto oppkoplingsarbeidet.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II: 275-276.

Boligplattformen var i denne fasen planlagt med 160 senger, noe som allerede før installering viste seg å være for lite. Derfor ble det offshore 1982 bygd en ekstra etasje like under helidekket med plass for 48 senger midlertidig. Dette var ikke de mest populære lugarene siden de var utsatt for helikopterstøy, men på grunn av plassbehovet ble de senere aldri fjernet.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG, 04.06.2014.

Lugarene var tomannslugarer, men på 2000-tallet gjorde den teknologiske utviklingen med mer datateknologi at flere oppgaver kunne overføres til land. Mesteparten av lugarene kunne da bygges om til enmanns-lugarer.

Plattformdekket hviler på en enkel fagverks-konstruksjon av stål (jacket) på 68 meters vanndyp. I tillegg til lugarer inneholder dekket kantine, oppholdsrom, kontorer, sykestue og selvsagt helikopterdekk med en hangar. Etter beslutning om forlengelse av feltets levetid i 2006 og elektrifisering fra land, ble Valhall QP i 2012 erstattet med en ny kombinert bolig- og produksjonsplattform. Valhall QP er likevel fortsatt i bruk i 2014, og vil sannsynligvis brukes et par år til.

Boreplattformen Valhall DP

Boreplattformen midt i feltkomplekset ble bygd under ledelse av Aker Verdal. Aker Verdal bygde selve stålunderstellet (jacketen), mens oppdraget med å bygge dekket og broen til boligplattformen ble satt ut til Kværner i Egersund. Fire av dekksmodulene kom fra Stord Verft og boremodulene fra Kristiansand mek. Verksted.  Plattformen ble startet opp 17. desember 1981, da med Nordsjøens første tildekkede boretårn.[REMOVE]Fotnote: The North Sea Platform Guide. 1985 s. 688. Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II: 275-76. Myklebust, Alf Terje: 75 år på Kjøtteinen: 1919-1994 : jubileumsbok for Aker Stord , 1994: 209. Det hadde opprinnelig 24 brønnslisser, men i 1989/90 ble det tilført 6 slisser innimellom de 24 opprinnelige brønnene.

På grunn av alderog nedslitt utstyr samt rust som det ville bli svært dyrt å reparere, ble det besluttet å fjerne boretårnet og fundamentet for dette i 2009. Nye brønner på feltet ble boret fra flankeplattformene sør og nord på feltet.

Produksjonsplattformen Valhall PCP (Process and Compression Platform)

Produksjons-og kompresjonsplattformen ble konstruert for å kunne produsere 168 000 fat olje og 10 millioner standard kubikkmeter gass per døgn. Dekket er understøttet av et stålunderstell som står på 68 meters dyp.

Stålunderstellet har en litt spesiell historie i og med at det, som tidligere nevnt, ble kjøpt for å stå på Sør-Øst Tor. Det var Hamilton Brothers i Storbritannia hadde anskaffet et understell bygd av McDermott i Morgan City, Louisiana i USA. Da Hamilton Brothers stoppet sin utbygging kjøpte AmocoNoco-gruppen stålunderstellet av dem for bruk på SørØst Tor-feltet.  Men da utbyggingen av Sør-Øst Tor ble stoppet siden feltet ikke ville være lønnsomt å utvinne etter myndighetenes skatteskjerpelser i 1975, bestemte AmocoNoco-gruppen seg for å bruke understellet på Valhall.

Amoco var egentlig innstilt på å selge jacketen etter at utbyggingen på Sør-Øst Tor ble kansellert, men Noco insisterte på å gjøre bruk av den på Valhall, og da ble det til det. Stålunderstellet måtte imidlertid forsterkes for å brukes i norsk sektor i Nordsjøen. Merarbeidet det medførte gjorde trolig jacketen like dyr som å bygge et ny.[REMOVE]Fotnote: Asbjørn Tansø i samtale med KØG, 16.06.2014. Stålunderstellet ble slept fra USA til Stord i løpet av august/september 1980, og i august året etter ble det plassert på feltet.

Detvar McDermott Norge som hadde hovedkontrakten på hele plattformen og sto forforhandlingene med underleverandørene.

Hovedkontraktørfor dekk og moduler på produksjonsplattformen var Oceanic, Brussel(datterselskap av McDermott Hudson Inc.). Byggingen ble satt bort til de tre verkstedene Stord Verft (dekket), Vigor i Orkanger (generatormodul) og KværnerBrug avd. Eigersund (tre kompressormoduler).

Det så en tid ut som om UIE i Frankrike skulle få kontrakten på dekket på produksjonsplattformen, men det ble lagt et visst press på for at utbygger skulle velge norske leverandører. Selskapene ble innkalt til Olje- og energidepartementet hvor statsråd Bjartmar Gjerde fortalte hvor vanskelig sysselsettingssituasjonen var på Stord. Det ble ikke gitt noen direkte ordre om hvor kontrakten på dekket skulle gå, men det endte med at den gikk til Stord Verft, til stor glede ved sunnhordlandsbedriften som slapp å gå til oppsigelser.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 16.11.1979, “500 mill. i Valhall-oppdrag” og BT 16.11.1979, «Stord verft sikret arbeid i hele 1980». Dekk og moduler ble installert i november og desember 1981. Oceanic gjorde selv installasjon på feltet og oppkoplingen.