Noco – liten men attraktiv

Helt siden opprettelsen i 1972 hadde Saga hatt et nært forhold til Noco. Saga sprang ut av Nocos søsterselskap Nocoto som var blitt opprettet i 1971 for å kunne lete etter olje nord for 62. breddegrad, noe som Noco ikke kunne gjøre fritt på grunn av sine bindinger til Amoco. (Se artikkelen «Noco og opprettelsen av Saga».) Saga var eid av mer enn 100 norske selskaper, og ble ved opprettelsen karakterisert som den «Største hasard i norsk historie».[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, 14.01.1971: Største hasard i norsk historie.

Eierne i Noco eide 40 prosent i Saga da det ble opprettet i 1972. Den vesle Noco-staben på seks mann ble da overført til Saga, med unntak av adm. dir. Carl W. Carstens.

Carstens hadde vært ansatt i Noco siden 1966. Med erfaring fra bergverksindustrien som direktør i Stordø Kisgruber hadde han erfaring i boreteknologi fra den bransjen.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22.01.2014. Noco kjøpte stort sett de tjenestene det trengte av den raskt voksende staben i Saga, som snart skulle bli Norges tredje største oljeselskap.[REMOVE]Fotnote: Fridthjov Haavardssons notater, 2009, «The Norwegian Oil Consortium – NOCO:»

Saga tilbyr å kjøpe Noco

Noco – liten men attraktiv, tengning, illustrasjon,

Våren 1982 vurderte Saga om det kunne være fordeler å hente ved å kjøpe Noco. Saga tjente ikke penger på sine engasjementer ennå, og selskapet så det som en fordel å komme inn på eiersiden i et oljeselskap som hadde inntekter. Spørsmålet var hvor attraktiv Noco var som oppkjøpsobjekt på denne tiden?

Nocos virksomhet var konsentrert om Amoco/Noco-gruppens felles prosjekter på norsk kontinentalsokkel. De omfattet for det første Tor-feltet i Ekofiskområdet, hvor Nocos eierandel var ca 4 prosent. Siden andelen var så liten og utbyggingen bare omfattet en plattform, klarte Noco-kommandittistene å ta hånd om investeringene uten å ta opp lån. Produksjonen på Tor-feltet startet sommeren 1978 og sikret Noco og de andre eierne løpende inntekter av oljesalget. Det ga Noco et velkomment økonomisk overskudd i 1980 og 1981. Reservoaret så da dessverre ut til å kunne produsere mindre enn først antatt.

Noco – liten men attraktiv,

Videre eide Noco 15,7 prosent av Valhall- feltet hvor produksjonen startet høsten 1982. For å klare de økonomiske forpliktelsene til denne utbyggingen, tok Noco først opp et lån fra Svenska Petroleum AB på 100 millioner US dollar i 1978, senere erstattet av et banklån på 260 millioner US dollar i 1981. (Se artikkel om finansiering av Valhall-utbyggingen.)

På Hod-feltet, som lå nær Valhall, hadde Noco en eierandel på 25 prosent. Der var det påvist olje og gass, men det var ikke besluttet noen utbygging.[REMOVE]Fotnote: NOCO Annual Report 1982.

Med tanke på salg av selskapet, var det en fordel for Noco at selskapet gjennom et forlik i 1977 var løst fra sine juridiske begrensninger i forhold til Amoco.

I en viss forstand kan en si at Saga forhandlet om å kjøpe sitt eget opphav. Den tette forbindelsen mellom selskapene viste seg blant annet ved forhandlingene da personene som forhandlet med hverandre begge satt i ledelsen for de to selskapene, men i forskjellige roller. Styreformann i Saga Petroleum var direktør Einar Falck (Vesta-gruppen), mens skipsreder Fred. Olsen (Akers mek. Verksted) var styremedlem. I Noco var Fred. Olsen styreformann og Einar Falck styremedlem.

I Noco som var eid av 16 selskaper, var det ulikt syn blant kommandittistene om hva som gagnet dem. Noen ønsket å selge andeler for penger, mens andre var interessert i aksjer som sikret fremtidig deltagelse i Saga. Prisen Saga var villig til å betale, var i utgangspunktet 30 millioner kroner for hver 5 prosent andel i Noco. Ikke alle kommandittistene syntes dette tilbudet var godt nok. De store eierne som hver hadde 10 prosent; Elkem, Norcem, Norgas og Vesta, syntes prisen var for lav.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 13.05.1982, «Saga vil kjøpe NOCO». De øvrige 12 som hadde 5 prosent andeler var: Akers mek. Verksted, Sig Bergesen d.y., Borregaard, Ganger Rolv, Kosmos, Kværner Brug, J. Ludwig Mowinckels Rederi, Selvaagbygg, Smedvigs Tankrederi, Westfal-Larsen, Wilhelmsengruppen og Storebrand. Som følge av det, ble prisen presset opp i 50 millioner kroner for en 5 prosent andel. Sommeren 1982 var det godt nok til å inngå en foreløpig avtale om at Saga fra januar 1983 skulle overta Noco til en pris på vel en milliard kroner. Tilbudet ble akseptert av alle unntatt en av eierbedriftene.

På Valhallfeltet oppsto det imidlertid problemer med brønnene da produksjonen kom i gang høsten 1982. Disse var ganske alvorlige, så alvorlige at Saga fikk kalde føtter.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 15.02.1983, «Saga vil prutte på prisen for Valhall». Oljeprisen viste en fallende tendens, og administrerende direktør Asbjørn Larsen var redd for at Valhallfeltet ville bli mindre lønnsomt enn først antatt. Det endte med at hele spørsmålet om overtakelse ble lagt på is.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 21.12.1982, «Saga og NOCO-oppkjøp: Nøler efter treg Valhall-start».

Utgiftsfordeling på Valhall og Hod

Noco og Saga delte kontorer og selskapene fortsatte å samarbeide tett ut over 1980-årene. I 1983 overtok Leif Dons som administrerende direktør etter Carstens. Dons var utdannet teknisk fysiker med spesialisering innen industriøkonomi fra NTNU i Trondheim. At han ble ansvarlig for selskapets virksomhet, skyldtes den erfaring han hadde opparbeidet som ass. direktør til Carstens siden 1975, og den rollen han på denne måten hadde spilt innad i Noco og i Amoco/Noco-gruppens arbeid.

Selv om Noco var liten, betydde det ikke at selskapet bare var en passiv eier i sine lisenser. Det forvaltet sine eierinteresser på en aktiv måte. På et vis fungerte Noco som et korrektiv for de amerikanske selskapene i AmocoNoco-gruppen i deres samhandling med norske myndigheter og norsk arbeidsliv. Noco kunne også bidra med sitt kontaktnett i Norge. Eierne i Noco, slik som Aker og Kværner, fikk gjennom sitt eierskap godt kjennskap til hva utbyggingen selskapet var involvert i. Disse selskapene var selvsagt interessert i å skaffe seg oppdrag i forbindelse med utbyggingene, men måtte da konkurrere på likevilkår med alle andre.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22.01.2014. (Se artikkel om Valhalloppdrag til verft i krise).

Ved slutten av 1980-årene oppsto det strid om eierinteressene i Valhall-lisensen. Stridens kjerne var fordelingen av utgiftene på Hod. Noco var ikke enig med de andre rettighetshaverne Amoco, Amerada og Texas Eastern.

Andelene i Hod, lisens 033, var likt fordelt med 25 prosent på hver. På Valhall hadde Noco en betydelig lavere andel enn de andre med 15,7 prosent. Noco ønsket å redusere utgiftene og bare betale de nøyaktige kostnadene for å leie kapasitet for prosessering av Valhall, mens de andre rettighetshaverne hadde et system som inkluderte kapitalkostnader for det som var investert på Valhall.

En forenklet voldgiftsdomstol med Erling Selvig som enedommer, konkluderte med at flertallets løsning var den mest rettferdige, og Noco måtte gi seg.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22.01.2014.

Fred. Olsen styrker sin posisjon i Noco

Fred. Olsen var helt fra starten en sterk og aktiv part i Noco. Det til tross for at eierandelen han representerte i Noco ikke var større enn ti prosent. Som vi har sett, var Fred. Olsen i 1960- og 70-årene av den oppfatning at det var i leverandørindustrien det var mest penger å tjene. Men ved slutten av 1980-årene kan det se det ut som om han hadde fått større tro på at det var penger å tjene på oljeselskap.[REMOVE]Fotnote: NTB, 05.04.1988, «Fred. Olsen sterkere i olje». Mens flere av kommandittistene etter oljepriskollapsen i 1986 var nervøse og leie og klare for å trekke seg ut, gjorde Fred. Olsen motsatt og kjøpte eierandeler i Noco i nedgangstider.

Noco – liten men attraktiv, tengning,

Fred. Olsen var etter en periode ute av styret, tilbake som styreformann i 1987. Med seg i styret hadde han sin finansdirektør Fridthjov Haavardsson.

Fred. Olsen hadde en sterk følelse av at det fantes mer olje under Valhalls kalksteinsformasjoner og var ivrig etter å satse videre. Han ville kjøpe selskapene sine opp mot en 50 prosents eierandel.[REMOVE]Fotnote: Fridthjov Haavardssons notater, 2009, «The Norwegian Oil Consortium – NOCO».

I februar/mars 1987 kjøpte Fred. Olsen-selskapene Bonheur og Ganger Rolf eierandeler fra Elkem A/S, Aksjeselskapet Investa, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S og Hafslund a.s.[REMOVE]Fotnote: NOCO Annual Report 1987. Prisen som ble betalt var 8 millioner norske kroner per 5 prosent eierandel. Det ga eierne en moderat gevinst på investeringene som hadde kostet 5 millioner norske kroner. I tillegg ble de fri fra sine uinnkalte kommandittansvar.  AkerNorcem A/S kjøpte omtrent samtidig A/S J. Ludwig Mowinckel Rederis andel, slik at selskapet kom opp i 20 prosents eierandel dette året.

I januar 1988 kjøpte Fred. Olsen-selskapene Noco-andelene fra Orkla-Borregaard og Storebrand-gruppen. Denne transaksjonen skjedde til en pris av 15 millioner norske kroner per 5 prosent eierandel, noe som reflekterte at oljeprisen hadde begynt å stige igjen.[REMOVE]Fotnote: Fridthjov Haavardssons notater, 2009, «The Norwegian Oil Consortium – NOCO». Datterselskapet A/S Borgå ble etter krav fra Finansdepartementet opprettet kun for å ta hånd om eierandelene i Noco, som da var kommet opp i 45 prosent. Det ga en oversiktlig virksomhets- og skattestruktur.[REMOVE]Fotnote: Statsarkivet i Stavanger, Boks: Norwegian Oil Consortium AS & Co. Mappe Budsjetter og økonomi 1988. Status Noco pr. 18.01.1989. Ref.: B-NOCO-709/LD/CS. Leif Dons notat, 1991. Alle disse transaksjonene ble godkjent av Noco-styret og av norske myndigheter.

I november 1988 ville Saga igjen kjøpe aksjer, noe som ble bekjentgjort i en pressemelding: «Saga utvider aksjekapitalen med B-aksjer og kjøper andeler i Noco». I denne sammenheng er det det andre leddet i setningen som er interessant. Saga hadde besluttet å kjøpe 30 prosent i Noco.[REMOVE]Fotnote: Statsarkivet i Stavanger, Boks: Norwegian Oil Consortium AS & Co. Mappe Budsjetter og økonomi 1988. Saga petroleum a.s. 18.11.1988. I salgsavtaler datert 18. november skulle Aker for sine fire andeler få 100 millioner norske kroner, Wilh. Wilhelmsen 25 millioner norske kroner for sin ene andel, og det samme gjaldt Kosmos.[REMOVE]Fotnote: Statsarkivet i Stavanger, Boks: Norwegian Oil Consortium AS & Co. Mappe Budsjetter og økonomi 1988. Salgsavtale mellom Aker A/S og Saga Petroleum a.s. Ref. QJ/467. Salgsavtale mellom Skips A/S Tudor og Skips A/S Canopus og Saga Petroleum a.s.Ref. QJ/467. Salgsavtale mellom Kosmos A.S. og Saga Petroleum a.s. Ref.:QJ/467. Dersom forkjøpsretten ikke ble gjort gjeldende, norske myndigheter samtykket i overdragelsen og bankene aksepterte kjøper, ville salget være gjeldende.

Noco – liten men attraktiv,

Haken var bare at styret i Noco ikke var enig i salget.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 13.12.1990, «Sliter med salg av Noco». I et brev fra Noco til Aker med kopi til Saga 17. november ble det advart om at styret ville undersøke om det fantes saklig nektelsesgrunnlag slik at øvrige deltagere i Noco ikke trengte å bruke forkjøpsretten for å stoppe overdragelsene. Styret, med formann Fred. Olsen i spissen, ønsket ikke å gi Saga så mye innflytelse i Noco. Med Saga som eier ville det bli en annen type selskap. I styremøte 29. november gikk styret inn for å stanse overdragelsene for å verne om selskapets fulle handlefrihet og medlemsbedriftenes felles interesser i forhold til andre oljeselskaper.[REMOVE]Fotnote: Statsarkivet i Stavanger, Boks: Norwegian Oil Consortium AS & Co. Mappe Budsjetter og økonomi 1988. Ref.: B-NOCO-611/PGG/CS 17.11.1988. Dermed ble det ikke noe av salg til Saga denne gangen heller.

For eierne så utsiktene for Noco nå lysere ut enn noen sinne. På Valhall økte produksjonen fra år til år. Lånet som skulle betale for utbyggingskostnadene ble refinansiert, anslagene for hvor stort reservoaret på Valhall var, ble oppgradert og dessuten var prisene for salg av olje og gass stigende. I 1990 ble det utbetalt utbytte på 340 millioner norske kroner til fornøyde partnere.[REMOVE]Fotnote: Fridthjov Haavardssons notater, 2009, «The Norwegian Oil Consortium – NOCO». (Fortsettelse følger i artikkel «Salg av Noco».)

NOCO brosjyre norsk