Salg av Noco

Årsaker til salg

Hvorfor ble Noco solgt når det gikk så godt? En viktig årsak var at eierne ønsket å utvikle selskapet videre, men møtte motstand fra myndighetene. På slutten av 1980-årene forberedte Noco søknader om konsesjon på blokker som var tildelt AmocoNoco-gruppen i de to første konsesjonsrundene i 1965 og 1969, som var tilbakelevert staten i henhold til konsesjonsvilkårene. Men norske myndigheter ga da klart uttrykk for at det ikke var aktuelt.

Til forskjell fra Storbritannia der det var mange mindre private oljeselskaper, var ikke det vanlig i Norge. Staten foretrakk større selskaper og støttet først og fremst Statoil, Hydro og Saga.[REMOVE]Fotnote: Olsen, Odd Einar og Sejersted, Francis (red.), Oljevirksomheten som teknologiutviklingsprosjekt, 1997: 231. Dette var en kalddusj for Noco.

Det var en stor ulempe at det ikke fantes muligheter for å utvikle Noco videre som selvstendig aktør. Andre oljeselskaper som var aktive på norsk kontinentalsokkel, kunne gjøre avskrivninger på investeringer på andre felt, men dette var ikke mulig for Noco.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22.01.2014. Når selskapet gikk med overskudd, ville kommandittistene måtte betale 78 prosent skatt. Det ble det ikke god forretning av – syntes verken eiere med shippingbakgrunn eller andre.[REMOVE]Fotnote: Fridthjov Haavardssonsnotater, 2009, «The Norwegian Oil Consortium – NOCO».

Rundt 1990 diskuterte administrasjonen i Noco og Finansdepartementet med tanke på en skattenøytral omdannelse til aksjeselskap, men heller ikke det ga de ønskede resultater. Ifølge departementet kunne ikke det gjøres uten at Noco-medlemmene samtidig måtte betale betydelig skatt.

Så at Noco i 1990 ble kalt en pengemaskin, var ikke bare positivt. Selskapet hadde et overskudd før avskriving på 500 millioner kroner av en omsetning på 750 millioner kroner. Dermed kom særlig Fred. Olsens eierselskap i «skatte-skvis». Andre kommandittister var i en litt annen skatteposisjon siden de hadde fremførbare underskudd som kunne brukes til å trekke fra på skatten. Fred. Olsen selskapet var nærmest blitt offer for egen suksess.[REMOVE]Fotnote: Dagen Næringsliv, 13.11.1990, «Fred. Olsen vil selge skattepine».

Noe måtte gjøres, og Fred. Olsen fikk i styremøte august 1990 de andre eierne med på å forsøke å få til et salg av Noco. Andre vurderinger var også inne i bildet og styrket beslutningen. Det Norske Oljeselskap hadde hatt følere ute om å samordne de to selskapene, noe som stimulerte interessen blant eierne i Noco for å finne ut hva selskapet ville være verdt ved et salg.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons notat, 1991, «Salget av eierinteressene i NOCO 1991».

Noco hyret inn Jan Petter Valheim fra Fearnley Finans som finansiell rådgiver, og sammen med Leif Dons kontaktet de 8–10 utvalgte oljeselskaper i august 1990, og ba om tilbakespill med prisindikasjon. (Les mer i Salget av eierinteressene i NOCO 1991 av Leif Dons).  Det ble ført samtaler med Saga om en eventuell overtakelse av Noco, helt eller delvis. På mange måter var dette en gjenganger.

For Saga Petroleum ville en overtakelse av Noco helt klart styrke Sagas posisjon på norsk sokkel både operasjonelt og finansielt. Sagas tidligere forsøk på å få hånd om Nocos andeler på norsk sokkel, hadde ikke lykkes fordi prisen hadde vært ansett som for høy. Også denne gangen var det problemer med å få til et salg. I over tre måneder ble det ført forhandlinger uten å komme til noe resultat.

Andre interesserte selskaper var belgiske Fina og finske Neste. Franske Total, som var kjent for å føre en aggressiv oppkjøpspolitikk i Nordsjøen, var svært tilbakeholden overfor et Noco-kjøp for ikke å støte Saga. Norsk Hydro var også interessert i Noco, men syntes prisen var for høy.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 13.12.1990, «Sliter med salg av Noco». Oljeselskapet Amoco kunne også være interessert for å styrke selskapets posisjon på Valhall og Hod, men Amoco var ikke inne i forhandlinger med Noco.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 13.11.1990, «Fred. Olsen vil selge skattepine».

Det store spørsmålet var hvor mye selgerne ville sitte igjen med etter skatt. I styremøtet i november 1990 ga styrets formann Fred. Olsen, klart uttrykk for sin tvil om at salg var riktig på dette tidspunktet. Selv om det var mulig å realisere en stor salgsgevinst, var han fortsatt spent på om det ville bli gjort funn ved boringene som pågikk i den dypereliggende juraformasjonen ved West Valhall. Han hadde også stor tro på økt utvinning ved horisontalboring som skulle prøves ut på Valhall. Hans personlige forhold til Noco helt fra han som 35-åring var med å stifte selskapet, gjorde at han ikke helt uten videre klarte å forsone seg med salgstanken. På tross av dette, ble det bestemt å gå videre med prosessen.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons notat, 1991, «Salget av eierinteressene i NOCO 1991».

Franske Elf kjøper Noco

Salg av Noco, økonomi og samfunn,

Nokså uventet meldte det franske oljeselskapet Elf Aquitaine sin interesse. Elf var ikke blant de selskapene som opprinnelig var blitt kontaktet. Det var ansatte i Smedvig som halvt i spøk hadde spurt kolleger i Elf om selskapet var interessert i å kjøpe Noco. Og i desember 1990 dukket en åtte mann sterk delegasjon opp hos Noco for å gå gjennom det tekniske og økonomiske materialet som var samlet til salgsprosessen. Administrerende direktør Leif Dons fryktet at Elf bare hadde kommet for å «snoke», men det var ikke tilfelle. Det varte ikke lenge før Elf la inn bud.[REMOVE]Fotnote: Leif Dons notat, 1991, «Salget av eierinteressene i NOCO 1991».

Mens Sagas bud ikke var høyere enn 1,7 milliarder kroner, i et oppgjør sammensatt av kontanter og aksjer, tilbød Elf 1,95 milliarder kroner kontant. Dette budet ble akseptert i slutten av januar 1991.[REMOVE]Fotnote: Statsarkivet i Stavanger, A-101681 Pa 1362 Elf Petroleum Norge a/s 1965–2009, Non technical management Meeting,10.01.1991, 19.06.1991. No. 04 – 04.02.91.

Nettobeløpet etter skatt var 1,8 milliarder kroner, det vil si et snitt på 90 millioner kroner per 5 prosent andel. Dette ga en pengevinst, ikke minst til Fred. Olsen-selskapene som bare fire år tidligere hadde kjøpt andeler for under en tiendedel av prisen. Dessuten hadde eierselskapene nytt godt av en pen fortjeneste fra driften i den samme perioden.[REMOVE]Fotnote: Fridthjov Haavardssons notater, 2009, «The Norwegian Oil Consortium – NOCO».

Salg av Noco, økonomi og samfunn,

Etter inngåelsen av prinsippavtalen i januar, var det om å gjøre for Noco å få den gjeldende så snart som mulig. Det var en viss engstelse for at den labile situasjonen internasjonalt etter Iraks invasjon av Kuwait i august 1990 og den senere krigføringen mot Irak vinteren 1991, kunne påvirke partenes villighet til å gjennomføre avtalen. Det ble ført detaljerte forhandlinger med Finansdepartementet, blant annet om et skattenøytralt salg i henhold til §10 i Petroleumsskatteloven. I samtaler med partnerne var det klart at ingen av dem ville bruke forkjøpsretten, og etter at også Olje- og energidepartementet hadde godkjent overdragelsen i juni ble salgsavtalen gjort gjeldende fra 1. januar 1991.[REMOVE]Fotnote: Forhandlingene i forbindelse med gjennomføringen av avtalen er utførlig beskrevet i Leif Dons notat, 1991, «Salget av eierinteressene i NOCO 1991» som ligger vedlagt denne artikkelen.

Med den franske overtagelsen av Noco forsvant et norsk pionerselskap i oljesektoren. Både styreformann Fred. Olsen og administrerende direktør Leif Dons ga uttrykk for at det var med et visst vemod at de så at det norske pionerselskapet ble solgt til utenlandske eiere.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 30.01.1991, «Franske Elf kjøper NOCO for 1,9 mrd.»

For ElfAquitaine Norge var Noco et interessant selskap med eierandeler som ga det franske selskapet en verdifull tilleggsportefølje på norsk sokkel. Olje- og gassalget ville øke med drøyt 20 prosent dette året som følge av kjøpet. Elf var fra før operatør på feltene Frigg, Heimdal, Øst Frigg og Nordøst Frigg. Med kjøpet av Noco fikk Elf tilgang til virksomhet konsentrert til fem blokker i Ekofiskområdet som innbefattet en eierandel på 15,7 prosent i Valhallfeltet, der det ved utgangen av 1990 var investert for totalt 12,4 milliarder 1990-kroner. Videre overtok Elf 25 prosent i Hodfeltet, der produksjon fra en ubemannet brønnhodeplattform fjernstyrt fra Valhall startet i 1990. Her var det til da investert 640 millioner kroner. Kjøpet av Noco betydde også at Elf fikk en eierandel på 3,9 prosent i det Phillips Petroleum-opererte Tor-feltet.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 18.06.1991, «Elfs kjøp godkjent».

Etter å ha gått gjennom regnskapet til Noco, ble alt funnet i skjønneste orden. Avtalen ble gjennomført 1. juli 1991, og fra da av var Noco historie.[REMOVE]Fotnote: Statsarkivet i Stavanger, A-101681 Pa 1362 Elf Petroleum Norge a/s 1965–2009, Non technical management meeting 10.01.1991, 19.06.1991. No. 15 – 03.06.1991.

NOCO Annual report 1989