11. august 1998 annonserte oljegigantene British Petroleum (BP) og amerikanske Amoco en av tidenes største industri-sammenslåinger. De to selskapene hadde klart å hemmeligholde de omfattende forhandlingene som førte til fusjonsavtalen. Det nye konsernet til en verdi av nærmere 840 milliarder kroner, ble et av verdens tre største oljeselskaper, sammen med Exxon og Shell. Markedet reagerte positivt. Kursen på BP-aksjer føk umiddelbart 15 prosent i været, og også Amocos aksjer steg i verdi. Dette skjedde i en tid hvor det rådde en heller dyster stemning på det internasjonale oljemarkedet. Prisene på råolje var falt til 10 dollar fatet - det laveste nivået siden det dramatiske oljeprisfallet i 1986.
Da BP-sjef John Browne presenterte nyheten for pressen i London, uttalte han: «Dette er en superb allianse mellom to likeverdige selskaper». Det ble sikkert sagt for å være hyggelig, men var en sannhet med modifikasjoner, for det var ikke til å legge skjul på at britiske BP hadde vært den sterke part i forhandlingene. John Browne selv skulle være toppsjef i det nye selskapet der BP fikk 60 prosent av aksjene og seks av konsernets åtte direktører. Hovedkvarteret ble lagt til London, og det nye konsernet ble Storbritannias største.[REMOVE]Fotnote: NTB, 11.08.1998, «BP og Amoco i gigantisk olje-fusjon».
Det var bare de mest nøkterne analytikerne som omtalte sammenslåingen av BP og Amoco med ordet som var brukt av toppsjefen i selskapet – fusjon. Med BP klart førersetet oppfattet meglerne i City det mer som et rent oppkjøp.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 12.08.1998, «Britene jubler for rent BP-oppkjøp».
Del av fusjonsbølge
Hvorfor ønsket de to selskapene å slå seg sammen? Både Amoco og BP hadde hver for seg store interesser innenfor olje, gass og petrokjemi verden over, og var tilsynelatende sterke nok hver for seg.
En fusjon kunne bidra til stordriftsfordeler og større tilgang til internasjonale markeder. Det var en trend i tiden å slå sammen til større selskaper – ikke bare i oljebransjen. Det gjaldt både tele- og dataselskaper, banker og forsikringsselskaper. Den teknologiske utviklingen og tiltagende globalisering gjorde det nødvendig å være stor og effektiv, eller ha utviklet unike posisjoner i markedet som vanskelig kunne kopieres.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 08.05.1999, «…kunsten å fusjonere».
arbeidsliv, Fagforening og fusjonenAmocos sjef i Norge Anders Mørland. Foto: Ukjent/BP Norge AS/Norsk Oljemuseum
I følge Anders Mørland som var sjef for Amoco Norge i 1998, var bakgrunnen for fusjonen at de to selskapene kunne utfylle hverandre. BP og Amoco hadde en periode diskutert hva de skulle gjøre med sine petrokjemidivisjoner. Skulle den ene kjøpe opp den andre, eller skulle de slå virksomhetene sammen til et felles selskap? Diskusjonen pågikk med varierende grad av intensitet. Så ble spørsmålet stilt: Hvorfor begrense dette til petrokjemi?[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn, 2007: LF&A Valhall 25år … og det er bare begynnelsen : 29.
Spørsmålet ble enda mer aktuelt da det i 1998 oppsto en situasjon med overproduksjon av petroleum i verden og oljeprisen sank til et nivå som i realiteten var lavere enn etter oljepriskollapsen i 1986. Amoco som var USAs fjerde største oljeselskap, opplevde i andre kvartal 1998 en nedgang i inntektene på over 50 prosent. For å spre risikoen og nå større markeder, kunne det være gunstig med en internasjonal samarbeidspartner.
Både Amoco og BP kunne ha fordel av å utfylle hverandre. BP var sterkest på olje, mens Amoco var en stor aktør innen gass. BP hadde en sterk posisjon i Det fjerne Østen, det samme hadde Amoco i land som Egypt, Trinidad og Argentina. Produktmessig og geografisk var selskapene et godt parti for hverandre.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn, 2007: LF&A Valhall 25år … og det er bare begynnelsen : 29. Og med de laveste oljeprisene på ti år, lå det i oljeselskapenes natur å se hvor det kunne kuttes kostnader for å være mest mulig konkurransedyktige.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 12.08. 1998, «Tidenes oljefusjon».
Flere oljeselskaper tenkte i samme baner, og samme høst slo Exxon og Mobil seg sammen til ExxonMobil. Total fusjonerte med belgiske Petrofina i 1999, og i 2000 med franske Elf Aquitaine. Og det fortsatte blant annet med at Shell kjøpte opp Enterprise Oil i 2002, og samme år fusjonerte Texaco og Chevron. Tendensen var at oljeselskapene ble færre og større.
Hva skjedde så med Amoco og BP i Norge? «Nyheten om fusjonen mellom BP og Amoco slo ned som en bombe blant de ansatte i det norske Amoco-hovedkvarteret i Stavanger og på Valhallfeltet. Også for de fleste ansatte i BP Norge kom sammenslåingen med Amoco som et sjokk» skrev Dagens Næringsliv, 12. august 1998.
I følge administrerende direktør Ola Wattne i BP Norge, var det bare et fåtall personer i BP som kjente til fusjonen. Det viktigste med sammenslåingen, var at det fusjonerte selskapet ville bli en adskillig tyngre aktør på norsk sokkel enn BP og Amoco hadde vært hver for seg. Amoco var operatør for Valhall og Hod, mens BP Norge opererte Ula og Gyda. Fra 1. januar 1999 ville disse feltene bli operert av det nye selskapet BP Amoco plc.
Både Amoco og BP hadde nye prosjekter på gang på norsk sokkel. I tillegg til BPs nye gassfunn på Ormen Lange Sør, gjorde Amoco i slutten av april 1998 et stort olje- og gassfunn kalt Skarv i Norskehavet.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 12.08.1998, «Fusjonen slo ned som en bombe». Dersom det ble utbygging av disse feltene, kunne det gi nye arbeidsplasser. Derfor var det usikkert om det ville bli oppsigelser som følge av fusjonen.
Amocobygget og selskapets visjon, arbeidsliv,Kantinen var formet som et skipsskrog som et markant bygningselement som hevet bygget langt ut over det jevne. Tregulvene minnet om skipsdekk, og glassvegger inntil møterommene ga et åpent og velkomment inntrykk. Foto: BP/Norsk Oljemuseum
Oljekrisen 1998–99 preget oljeselskapene. Lave oljepriser gjorde det viktig å spare på små og store ting. For eksempel ble det redusert på letevirksomheten, men også på mer symbolske områder som overdådige julebord ble det kuttet. Men det fantes unntak. Amoco ønsket å feire seg selv og slutten på sin eksistens med flagget til topps og kjørte full julebordspakke i desember 1998. Vel 500 deltok på julebordet i kantinen på Amocobygget i Stavanger. Alle ansatte med ledsagere samt kontraktører med minst ett års kontrakt var invitert. Videre fikk offshoreansatte som var på jobb 600 kroner hver til disposisjon.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 03.12.1998, «Kutter julebordet».
Julebordet var et skikkelig gravøl med både latter og tårer. Lommetørklær ble utdelt – for sikkerhets skyld med svart sørgerand. Alle som deltok på festen fikk en siste presang – et krus formet som et horn med innskriften – The End – 30.12.98. Både ledelsen og ansatte syntes julebordet var et verdig punktum før sammenslåingen med BP skjedde fra årsskiftet.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn, 2007: LF&A Valhall 25 år … og det er bare begynnelsen : 31.
Som den rake motsetning fulgte BP Norge en helt annen strategi. Der bestemte ledelsen å droppe julebordet i respekt for og sympati med de som mistet jobben. Selskapet ga likevel presang til de 320 ansatte, men noe julegratiale ble ikke utbetalt.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 03.12.1998, «Kutter julebordet».
Samlokalisering på Forus
Før fusjonen var endelig, måtte den godkjennes både av konkurransemyndighetene i EU og i USA. Nyttårsaften, 31. desember 1998, kom beskjeden om at USAs føderale handelskommisjon (FCT) godkjente gigantfusjonen.
I Norge hadde et integrasjonssekretariat bestående av seks-syv personer fra BP og Amoco allerede vært i sving et par måneder. Sekretariatet var ledet av adm. dir. Anders Mørland i Amoco. I BP var Kåre Ekroll sentral i integrasjonsprosessen. Arbeidet i Norge var synkronisert med det som skjedde globalt. Det var en 90-dagers frist for å få den nye organisasjonen på plass. Avviklingen av de to selskapene og oppstart av et nytt BP Amoco skulle skje samtidig over hele verden.
Selskapets nye toppsjef i Norge, Greg Coleman, kom på sitt første norgesbesøk i januar 1999. «Også aktivitetene på sokkelen må vurderes i lys av den lave oljeprisen», uttalte han. «I prinsippet må vi revidere alle våre prosjekter med tanke på å spare.» Signalene var tydelige – det var i hvert fall ikke aktuelt å sette i gang nye prosjekter før oljeprisen ble høyere.
Det ville bli nedbemanning, men de 320 BP Amoco-ansatte som arbeidet offshore skulle skjermes fra oppsigelser. Både på Valhall, Hod, Ula og Gyda var det behov for alle ansatte. Landorganisasjonene måtte imidlertid innskrenkes. Blant de 423 fast ansatte på land var det mange overlappende funksjoner.[REMOVE]Fotnote: NTB, 14.11.1998, «Frykter bemanningskutt etter oljefusjon».
Fagforening og fusjonen, forsidebilde, økonomi, Nye endringer – Offshore People Strategy og GO4FLogoen til ABC
Fagforeningen Amoco Bedrifts Club (ABC), NOPEF avdeling 43, var særdeles misfornøyd med måten fusjonen skjedde på. Prosedyrene som ble fulgt, var ikke i henhold til gjeldende regelverk, mente ABC. Fagforeningen anmeldte derfor arbeidsgiveren for brudd på hovedavtalen fordi selskapet ikke overholdt informasjonsplikten og orienterte de ansatte om fusjonsplanene på forhånd.[REMOVE]Fotnote: NTB, 08.01.1999, «BP Amoco reduserer». (Les mer i artikkelen om fagforening og fusjonen.)
Selv om det var til liten trøst for de ansatte i Norge, gikk fusjonen minst like hardt utover ansatte i andre land. I følge Dagens Næringsliv viste London-toppsjefen John Browne ingen nåde. BP Amoco ville redusere bemanningen med 10 000 ansatte det første året. Det var 4000 flere enn opprinnelig planlagt. Hensikten var å spare to milliarder dollar i løpet av året, ett år raskere enn i fusjonsplanen, for å bedre inntjeningen. Hastverket i nedbemanningen skyldtes den lave oljeprisen som hadde redusert overskuddet med 34 prosent til 4,5 milliarder dollar, basert på sammenslåtte tall for BP og Amoco.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 18.02.1999, «Massakre i BP Amoco».
Kåre Ekroll var sammen med personaldirektør Terje Olsen opptatt av å få oversikt over bemanningen og planlegge nedbemanning. I tillegg måtte det planlegges hvor landorganisasjonen skulle holde til. Prosessen måtte gå fort. Den skulle skje på likt i alle deler av verden.
Poenget med at fusjonen skulle gå hurtig for seg, var en måte å skape anarki. Dette fikk også fagforeningen ABC-klubben greie på gjennom et brev. Men i Amoco Norge skjedde ikke dette. I stedet ble det gjort bruk av et konsulentselskap (Tennebø & Partners) som skulle hjelpe til slik at det ble en grei og ryddig prosess. Alle gikk gjennom kurs som var en bevisstgjøringsprosess på hva en stor omstilling betyr, og hvordan en kan forholde seg for å komme best mulig ut av omstillingen personlig.[REMOVE]Fotnote: Johan Ørke i samtale med Kristin Øye Gjerde, 2014.
Uansett var det noen som ble vinnere og tapere i utvelgelsen av hvem som skulle fortsette videre i selskapet. Det ble da laget en kompetanseoversikt der de ansatte ble gitt vekttall. Vurderingen omfattet formell erfaring, utdanning og de siste to års medarbeidersamtaler. Før påske visste alle hvilken liste de var på – om de var med videre, eller om de måtte ut på jobbjakt. 188 personer mistet jobben. Også personalavdelingen som ledet prosessen, ble redusert fra 20 til 12 medarbeidere. Det var en tøff periode. De som ikke fikk jobb videre, fikk sluttpakker og ble tilbudt karriererådgivning. Sluttpakken besto av en månedslønn for hvert år en hadde vært ansatt.[REMOVE]Fotnote: Rasen, Bjørn, 2007: LF&A Valhall 25 år … og det er bare begynnelsen : 36.
Det ble bestemt at staben skulle samles i BP-bygget på Forus. Det karakteristiske sentralbygget i glass ga eiendommen et tydelig preg av å huse et hovedkontor, og var eid av Akershus Eiendom A/S. Amoco-bygget i Stavanger sentrum var ikke mindre attraktivt med beliggenhet like i sjøkanten, men BP, som lenge hadde forsøkt å fjerne seg fra et image preget av luksus, ønsket nå å fremstå som mer nøkternt. (Les mer om Amocobygget og selskapets visjon.) BP-bygget som delvis var utleid til Statoil, var ikke stort nok til å romme den fusjonerte organisasjonen i det lange løp. Våren 1998 ville Akershus Eiendom selge BP-bygget på Forusbeen 35, men utflytting kunne ikke skje før i mai 2000.[REMOVE]Fotnote: Salgsprospekt BP hovedkontor i Norge, datert 10.08.1998.
BP veide frem og tilbake om å kjøpe sitt eget kontorbygg, men da Saga-bygget like i nærheten ble ledig etter Hydros oppkjøp i 1999, dukket det opp som en beleilig mulighet. Det hadde den fordelen at alle ansatte kunne begynne på nytt uten så mye historie i veggene. Dermed ble det løsningen, selv om også dette bygget var trangt til den fusjonerte organisasjonen. En fordel med de nye lokalene på Forus var likevel at de lå nærme tyngdepunktet i oljeklyngen i Stavanger.
Fagforening og fusjonen, forsidebilde, arbeidsliv, BP og Amoco i gigantisk oljefusjonAmoco og BP fusjonerer
Enkelte brukere av nettsider er opptatt av personvern og bruk av «cookies» på internett. Cookies er små filer som brukes til å lagre informasjon om hvilke sider du har besøkt. Cookies kan ikke brukes til å «stjele» informasjon om deg eller datasystemet ditt.
Norsk Oljemuseum bruker analyseverktøyet Google Analytics for å samle og vurdere informasjon om hvordan besøkende bruker nettstedet. Google Analytics bruker informasjonskapsler («cookies»).
Informasjonskapsler er små tekstfiler som nettstedet lagrer på brukerens datamaskin. Filene kan kun leses av www.ekofisk.industriminne.no og brukeren selv. Google Analytics mottar bare generell webstatistikk, som f. eks. nettlesertype, tidspunkt, språk og hvilken nettside brukeren kom fra. Du kan hindre at informasjonskapsler lagres på datamaskinen ved å endre innstillingene i nettleseren. Innstillingene finnes vanligvis under «Innstillinger», «Internet options» eller «alternativer for internett».
Du kan lese mer om cookies og hvordan du bruker dem ved å klikke på Hjelp i nettleseren din.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 9. august 2019 • Oppdatert 14. oktober 2020
Dette nettstedet er et resultat av dokumentasjonsprosjektet "Kulturminne Valhall”. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2013 til 2015 for å dokumentere feltene Valhall og Hod.
Arbeidet omfattet plattformene på Valhall og Hod. Rørledninger var også inkludert i prosjektet. Kulturminne Valhall belyser fysiske strukturer over vann og på havbunnen; eksteriører, interiører, maskiner og utstyr samt vesentlige modifikasjoner. Det er gjort en systematisk utvelgelse av dokumentarisk kildemateriale knyttet til Valhall i årene fra 1962 til 2012 Prosjektet omfatter dokumentasjon og skildringer av karakteristiske trekk ved utviklingen av feltet. Dette inkluderer teknologisk utvikling ,spesielle prosjekter, historiske hendelser, forhandlinger og vedtak som ligger bak utbyggingsbeslutninger og valg av utbygningsalternativ, politiske avgjørelser og debatt om utbyggingen.
Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger og Nasjonalbiblioteket i Rana utførte prosjektet i samarbeid med BP Norge og Hess Norge.
Oljemuseet har ledet prosjektet, og rapportert til et prosjektråd med representanter fra BP Norge, Hess Norge, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Stavanger og Norsk Oljemuseum. Museet har tatt vare på foto, film, publikasjoner, gjenstander og har foretatt intervjuer. Oljemuseet har også skrevet artiklene til nettstedet som er inngangsporten til å kunne sette arkivmaterialet inn i en sammenheng.
Nasjonalbiblioteket har utviklet en søkefunksjon slik at alt det digitale materialet er gjort søkbart i et felles søk på nettstedet.
Foto, film, radioklipp, bøker, scannede magasiner, gjenstander og annet interessant materiale er nå lett tilgjengelig. Nasjonalbiblioteket har dessuten sørget for bevaring av digitale radioklipp, scannede magasiner og digitalisert film.
Norsk olje- og gassarkiv ved Statsarkivet i Stavanger har hatt ansvaret for delprosjekt arkiver. Arbeidet har bestått i å kartlegge, velge ut, ordne og katalogisere de arkivene som skal være med i prosjektet.
BP Norge har som operatør, med støtte av rettighetshaveren Hess Norge, samarbeidet om gjennomføringen av kulturminneprosjektet.
Nasjonalbiblioteket og kulturminne Valhall
Nasjonalbiblioteket er en av de viktigste kildene til kunnskap om Norge, nordmenn og norske forhold. Nasjonalbiblioteket har ansvaret for å samle inn, bevare og gjøre tilgjengelig samlinger av alle medietyper. Lov om pliktavlevering sikrer at alt som blir publisert – uansett medieformat – avleveres til Nasjonalbiblioteket. Disse vitnemålene om norsk kultur og samfunnsliv blir bevart for ettertiden og utgjør en viktig kilde for -forskning og dokumentasjon.
Gjennom samarbeid med samfunnsinstitusjoner innen bibliotek, medier, utdanning, forskning, arkiv, museer og kunstområdet utvikles virksomheten, samtidig som det også utvikles nye tjenester til publikum.
Nasjonalbiblioteket er en viktig ressurs på flere områder, som infrastruktur for norsk forskning, bl.a. i rollen som forskningsbibliotek, som kulturpolitisk redskap, som ansvarlig for langtidsbevaring av kulturarv og for markering av forfatterjubileer. Nasjonalbiblioteket har også fått et utvidet språkpolitisk ansvar gjennom oppdraget om etablering, oppbygging og drift av en norsk språkbank. Nasjonalbiblioteket er også tildelt ansvaret for utviklingen av biblioteksektoren i landet.
Digitalisering, digital langtidsbevaring og utvikling av digitale bibliotektjenester er en sentral del av Nasjonalbibliotekets virksomhet. Nasjonalbiblioteket har startet på det omfattende arbeidet med å digitalisere hele samlingen. Dette arbeidet er beregnet å ta 20-30 år. Formidling av materiale skjer i tråd med åndsverkloven eller avtaler inngått med rettighetshavere.
Nasjonalbiblioteket har nærmere 450 ansatte, og ledes av nasjonalbibliotekaren. Virksomheten er delt mellom Oslo og Mo i Rana.
Nasjonalbibliotekets rolle i kulturminne Valhall
Nasjonalbiblioteket får pliktavlevert alt materiale som gjøres tilgjengelig i det offentlige rom, og er i ferd med å digitalisere hele sin samling. Dermed er Nasjonalbiblioteket rustet til å gjøre den Valhall-relaterte delen av sin samling tilgjengelig i Kulturminne Valhall.
Nasjonalbiblioteket har stått for digitalisering av bøker, tidsskrifter, radioprogrammer og mindre trykksaker som du kan finne i dette nettstedet. Nasjonalbiblioteket har også mottatt digitale filer og metadata for foto og gjenstander (fra Digitalt Museum) samt for filmer. Dette er gjort tilgjengelig på søkesiden.
I tillegg drifter Nasjonalbiblioteket hele nettløsningen til Kulturminne Valhall, og har implementert søketjenesten i nettstedet. Dette omfatter bl.a. en søketjeneste hvor du kan søke både i metadata (navn, tittel, forfatternavn, etc.,) og i selve innholdet i f. eks. en bok eller en annen trykksak, og du kan se eller lytte til det aktuelle digitale objektet.
Du vil også kunne finne annet digitalt materiale i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek.
Norsk olje- og gassarkiv og kulturminne Valhall
Norsk olje- og gassarkiv har nasjonalt ansvar for bevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver fra norsk olje- og gassindustri. Dette omfatter ikke bare selve operatørselskapene, men også leverandørindustrien, fagbevegelsen, offentlige myndigheter og arkivene etter sentrale personer innenfor denne bransjen. Vår oppgave er å sikre relevante kilder og derved muliggjøre forskning, både i dag og for kommende århundrer.
Norsk olje- og gassarkiv er lokalisert hos Statsarkivet i Stavanger og er en del av Arkivverket. Alle statlige virksomheter plikter å avlevere sine arkiver til Arkivverket. Norsk olje- og gassarkiv oppbevarer rundt 4000 hyllemeter fra petroleumsrelatert virksomhet. Fra statlig sektor har vi arkiver fra blant annet Oljedirektoratet, Kontinentalsokkelkontoret og Politiet. Fra petroleumsindustrien er det bevart arkiver fra blant annet Statoil, ExxonMobil, ConocoPhillips, Norske Shell, Total Norge, Eni Norge og BP Norge. Fra leverandørindustrien er det bevart arkiver fra blant annet Moss Rosenberg Verft, Teekay, NorSeaGroup og Norwegian Contractors. Fra organisasjonsdelen av petroleumsvirksomheten er det bevart arkiver fra IndustriEnergi, SAFE og Norsk olje- og gass. I tillegg til dette er det bevart arkiver fra en stor nedstrømsbransje, andre organisasjoner som for eksempel Petroleum Wives Club og flere enkeltpersoner.
Behandling av arkivmateriale hos Norsk olje- og gassarkiv
De ulike dokumentene gjennomgår en viktig prosess før de er klare til langtidslagring i våre arkivmagasin. Vi fjerner plastlommer, permer, binders og andre ting som kan skade arkivmaterialet over tid. Gammel emballasje erstattes med ny syrefri arkivemballasje for optimal oppbevaring over lang tid. Gjennom rensking og omemballering reduseres volumet på arkivet gjennomsnittlig med 40 %, dette uten at det foretas kassasjon i arkivmaterialet. Det ferdig behandlede arkivet plasseres i våre arkivmagasin, som holder et stabilt klima. På denne måten har arkivet de best mulige forutsetningene for å bestå i uoverskuelig fremtid. Helt til slutt registrerer vi materialet i Arkivverkets database ASTA og publiserer arkivkatalogene på www.arkivportalen.no. Registreringen gjør arkivmaterialet søkbart og letter tilgangen på informasjon for publikum. I første omgang er ikke arkivene offentlig tilgjengelige. Innsyn i dem avgjøres av arkiveier, etter skriftlig begrunnet søknad. I et hundreårsperspektiv vil materialet til slutt bli allment tilgjengelig.
Arkiver der du kan finne informasjon om Valhall
Det er mulig å finne arkivmateriale om og fra Valhallfeltet hos flere forskjellige arkivskapere. Informasjon fra både offentlige og private arkivskapere gir et utfyllende bilde av Valhalls utvikling og rolle i samfunnet.
Blant de offentlige arkivskaperne inneholder arkivet fra Industridepartementets Oljekontor, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og politiet materiale om Valhall. Disse offentlige arkivene inneholder informasjon om de forskjellige organenes fagfelt. Oljedirektoratet, med Oljekontoret som forgjenger, er fagdirektorat og forvaltningsorgan overfor petroleumsvirksomheten. Petroleumstilsynet ble opprettet i 2004 og har ennå ikke avlevert arkiver til Arkivverket. Stavanger Politikammer har ansvaret for etterforskning av ulykker på norsk kontinentalsokkel.
Blant private arkivskapere er det BP Norge, som operatør for feltet, som har deponert mest arkivmateriale. Norsk olje- og gassarkiv har i alt tatt imot 145 hyllemeter arkivmateriale fra Bp Norge. Etter ordning og registrering teller dette nå rett i underkant av 100 hyllemeter i våre magasiner. Dette er det gamle Amoco Norway Oil Company sitt arkiv, og har blitt til privatarkiv nummer 1740 hos Statsarkivet i Stavanger. Innholdet dekker en periode på over 30 år, fra 1965 til og med 1999. Materialet dokumenterer Amoco Norge sin virksomhet i Norge og på norsk sokkel. Det dokumenterer forholdet til myndighetene, til lisenspartnere, til samfunnet og til de ansatte. Materialet har en stor spennvidde, og dokumenterer alt fra store teknologiske bragder, til mindre suksesser, som for eksempel et vellykket julebord. De viktige beslutningene i Amoco Norge opp gjennom årene kan man ofte finne igjen i det rike utvalget av møtereferat fra de forskjellige fora. Operating Committee, Management Committee, Exploration Committee, Valhall Unit Committee, Bid Committee, Partners Meetings etc. Dette gir et godt innblikk i historien til Amoco Norge, hvordan beslutninger ble drøftet, overveid, begrunnet og satt ut i live. Arkivet dokumenterer hele Amoco Norge sin virksomhet, men hovedvekten av materialet omhandler, naturlig nok, Valhall- og Hod feltene. Hod- delen av arkivet inneholder blant annet: Hod development and planning reports, Hod administration, Hod engineering, Hod fabrication, Hod transportation/installation og Hod Saddle Project. Valhall- delen av arkivet utgjør over 1/3 av hele arkivet. Det består av blant annet: Development and planning, committees, meetings and minutes, economics, safety, living quarters, drilling platform, production compression platform, riser platform and equipment, engineering, daily activity reports, production operations, Valhall wellhead platform, Valhall project field development, Valhall oil and gas pipeline og incoming/outgoing correspondence. Språket i arkivet veksler mellom norsk og engelsk. De fleste rapporter, korrespondanse og møtereferat er på engelsk, og arkivnøkkelen har engelske betegnelser. Arkivet følger i stor grad Amoco Norge sin arkivnøkkel til enhver tid. Arkivet har derfor en enkel inngang, noe som letter gjenfinning og søk. Det er likevel en god del rapporter o.l som ikke følger arkivnøkkel. Disse er derimot søkbare på stikkord, titler og årstall.
Hess Norge, som lisenspartner til BP Norge, har foreløpig deponert en mindre mengde arkiv til Norsk olje- og gassarkiv. Det er foretatt en kartlegging av arkivet, både det papirbaserte og det elektroniske. Her finnes det interessant materiale relatert til Valhall, men også til Hess generelt, så det utelukkes ikke fremtidige deponeringer.
I tillegg til arkivene fra BP og Hess har ABC- klubben i BP avlevert store deler av sitt arkiv. ABC, eller Amoco Bedrifts Club, ble opprettet i 1982 og var en husforening for de ansatte i Amoco Norway Oil Company. Etter fusjonen mellom Amoco og BP skiftet foreningen navn til Ansattes Bedrifts Club. I dag er ABC- klubben Industri Energi sin avdeling i BP. Arkivet som står hos Statsarkivet i Stavanger teller rundt 6-7 hyllemeter og består i hovedsak av korrespondanse, diverse møtereferat og trykksaker.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 9. august 2019 • Oppdatert 14. oktober 2020
arbeidsliv, Fagforening og fusjonen
Amocobygget og selskapets visjon, arbeidsliv,
Fagforening og fusjonen, forsidebilde, økonomi, Nye endringer – Offshore People Strategy og GO4F
Fagforening og fusjonen, forsidebilde, arbeidsliv, BP og Amoco i gigantisk oljefusjon