Nedgangstider preget oljeindustrien tidlig på 1990-tallet. Utbyggingen på sokkelen hadde stagnert og håpet om å finne nye «elefanter» var forsvunnet. Da oljeprisen i 1986 falt til et historisk bunnivå viste det hvor sårbar industrien var for internasjonale konjunkturer.
— Gangbro som leder mellom de forskjellige installasjonene på Valhall-feltet. Foto: BP/Norsk Oljemuseum
Stagnasjonen medførte slutten på fornorskningspolitikken myndigheten hadde stått for gjennom slutten av 1970- og begynnelsen på 1980-årene, en politikk som var avhengig av høye oljepriser og store funn. Oljeselskapene var nå ikke i samme grad villig til å akseptere samme grad av statlig innflytelse. Kombinasjonen prisfall og forringet ressursgrunnlag ble etter hvert en trussel mot samtlige aktører innen norskoljevirksomhet.
For å motvirke den dårlige trenden tok Nærings- og energiminister Finn Kristensen i 1993 initiativ til NORSOK – Norsk sokkels konkurranseposisjon. Dette viste seg å være en begynnelse på effektivisering og utvikling mot stordriftsfordeler på norsk sokkel. NORSOK var en sterk pådriver for et tettere samarbeid mellomoperatørene Phillips, BP og Amoco på de sørligste feltene på norsk sokkel (CO-OP).
For fagforeningen ABC i Amoco innebar både NORSOK-prosessen og CO-OP prosjektet mye arbeid for å sikre både arbeidstakernes rettigheter og ikke minst HMS-arbeidet offshore.
NORSOK
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidslivNorsok logo
Samarbeidsprosjektet NORSOK oppsto opprinnelig som en fellesforståelse mellom myndigheter, oljeselskap og leverandørindustrien. Gjennom nye samarbeidsformer og forenklet regelverk skulle det gjennomføres dramatiske kostnadskutt på utbyggings- og driftssiden. I det arbeidet oppsto det til dels allmenn enighet om både virkemidler og mål.[REMOVE]Fotnote: Engen, Ole Andreas og Olsen, Odd Einar, Kronikk I Dagbladet 22.10.1999. «Olje-Norge i endring». Det var en felles forståelse av at omfattende standardisering var nødvendig for å forenkle og forbedre arbeidsprosesser.
Prosjektet ble formalisert våren 1994 og ledet av et samarbeidsutvalg bestående av representanter fra både Oljeindustriens Landsforbund (OLF), Teknologibedriftenes Landsforening, myndigheten og fagforeninger. Det var organisert gjennom en styringsgruppe og syv arbeidsgrupper. Det var i industrien selv jobben måtte gjøres, NORSOK-sekretariatets rolle var å være pådriver for kultur- og holdningsendringer.
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidslivNOPEF sin logo
Fagforeningen var i utgangspunktet positiv til å se på endringer som kunne være med å trygge arbeidsplasser både offshore og ved landanlegg. OFS hadde riktignok tidlig distansert seg fra NORSOK, men både NOPEF og Fellesforbundet var representert i Utviklings- og driftsforumet og i arbeidsgruppen for helse,miljø og sikkerhet. Fagbevegelsen så de samfunnsøkonomiske og sysselsettingsmessige fordelene ved å rasjonalisere virksomheten på sokkelen,slik at felts levetid ble forlenget og flere felt kunne bygges ut, men stilte som betingelse at det ikke skulle gå ut over de ansattes helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.[REMOVE]Fotnote: NOPEF-Aktuelt, nr. 1 1998. NORSOK går ut over arbeidsmiljøet.
Det viste seg etter hvert at nettopp HMS ble ett av punktene som førte til endring i fagforeningenes holdning til samarbeidsprosjektet, fra en positiv tilnærming til en mer kritiskholdning. En plan om større effektivitet og større inntjening ville skape et større press på arbeidsmiljøet. Det opprinnelige hovedmålet med NORSOK var at en samlet bransje skulle tjene på en omorganisering. Men for enkelte leverandørmiljøer ble erfaringen etter hvert økt risiko, krav om raskere leveringstid og sterk konkurranse på pris. Samlet skapte dette et press på arbeidstakerne og en trussel mot målsetningen om opprettholdelse av HMS-kravene.[REMOVE]Fotnote: Petropol, 10. oktober 2005, Er oljeindustrien klar for det neste århundre? Leverandørindustrien som helhet begynte å oppfatte seg som tapere i et spill iscenesatt av myndigheten og oljeselskapene. Verken fagbevegelsen eller storedeler av leverandørindustrien delte lengre troen på at NORSOK ville representere en gevinst for samtlige aktører.
I tillegg fryktet de en forringelse av helse, miljø og sikkerhet. Når tids- og kostnadsbruken offshore ble kraftig redusert opplevde mange ansatte at prosessen hadde hatt negativ innvirkning på HMS situasjonen offshore.
Bruk av overtid for å overholdeleveringsfrister og organisatorisk tiltak for å imøtekomme nye markedskrav skapte misnøye. NOPEF og Fellesforbundet mente utviklingen var brudd med forventningene. Den grunnleggende forutsetningen for å delta var at tariffspørsmål skulle holdes utenfor og at det uansett skulle tilstrebes å opprettholde nivået på arbeidsmiljøet. Fagbevegelsens tidlige samarbeidsvilje hadde sammenheng med solidaritetsalternativet – moderate lønnsoppgjør og kostnadsreduksjoner for å forbedre konkurransedyktigheten og dermed sikre lønnsomme arbeidsplasser var i tråd med LOs linje. Problemet ble at enkelte arbeidsgivere konsekvent henviste til NORSOK når det var snakk om oppsigelser, rasjonaliseringstiltak og endringer i forordninger i arbeidslivet. Dette mente fagbevegelsen var et løftebrudd.
Både staten og oljeselskapene så de første årene på NORSOK som en suksess hvor begge parter fikk økt sin inntjening. Men den positive økonomiske og tekniske utviklingen stagnerte og det ble snart meldt om dramatiske kostnadsoverskridelser ved samtlige feltutbygginger, dette samtidig som oljeprisen igjen falt høsten 1998 og påfølgende vinter nådde et nytt historisk bunnivå på ni dollar fatet. Det hele kulminerte i en rapport – Kaasen-rapporten fra 1999 – som konkluderte med at NORSOK-prosessen hadde hatt negative tekniske og organisatoriske konsekvenser. Kaasen-utvalget var et utvalg nedsatt av Regjeringen Bondevik for å gjennomgå og analysere samtlige feltutbygginger i NORSOK-perioden.
NORSOK – symbolet på petroleumsindustriens anstrengelser for å bli med konkurransedyktig – hadde på slutten av 1990-tallet utspilt sin rolle. Leverandørindustrien mente oljeselskapene utnyttet NORSOK til ensidig å presse priser og leveringstid. Arbeidstakerne beskylte sine respektive arbeidsgivere for å bruke NORSOK når de ønsket å gjennomføre upopulære organisatoriske tiltak. Bedriftene rettet fokus mot å opprettholde produksjon og arbeidsplasser, ikke regler, normer og rutiner for effektiv samhandling i industrien. NORSOK samarbeidsutvalg ble bestemt lagt nedi april 2000.[REMOVE]Fotnote: Engen, Ole Andreas, Retorikk og realiteter. NORSOK-prosessen og økt konkurransedyktighet i norsk oljeindustri i Norsk Oljemuseums årbok 2000.
Samarbeid mellom sør-feltene – CO-OP
Selv om NORSOK ikke ble den suksessen den var forhåndsspådd, fungerte den – sammen Nærings- og energidepartementet – som en pådriver for å fremme nærere samarbeid mellomoljeselskaper. Behov for kostnadseffektiv drift og kortere utbyggingstid var nødvendig for at norsk sokkel skulle forbli konkurransedyktig. Oppmuntret av NORSOK startet de tre operatørene med felt i den sørlige delen av Nordsjøen –Phillips Petroleum, BP og Amoco et samarbeidsprosjekt. Visjonene var et langsiktig driftssamarbeid mellom de tre selskapene som kontinuerlig skulle identifisere og utnytte samarbeidsmuligheter for å forbedre prestasjonene innen produksjon, kostnader, helse, sikkerhet og miljø på deres respektive felt, og som skulle gi bedre utviklingsmuligheter.[REMOVE]Fotnote: Amoco, BP og Phillips foreslår modell for framtidig samarbeid i Norge. Notat fra Amoco, BP og Phillips. Prosjektet ble opprettet for å vurdere mulighetene for et nærmere samarbeid innen drift og vedlikehold av Valhall, Hod, Ula og feltene i Ekofisk-området – felt begrenset innen et område i den sørlige delen av norsk sokkel. Prosjektet fikk navnet«CO-OP».
Høsten 1996 ble det etablert en egen prosjektgruppe med to personer i full stilling fra hvert av selskapene,som i tillegg i stor utstrekning benyttet nødvendig ekspertise både internt og eksternt. Det var betydelig involvering av representanter for ansatte i prosjektfasen.
Prosjektgruppen fant fram til mer enn 60 konkrete områder med mulighet for forbedret samarbeid. Prinsippene for samarbeid var blant annet felles leverandører av varer og tjenester der det ga fordeler for de involverte selskaper, standardisering av systemer, tilbud og prosedyrer der det er praktisk og eventuelt deling av fasiliteter. Også økt utveksling av erfaring var planlagt.
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidslivLogoen til Ekofiskkomiteen
Fagforeningen stilte seg positive til initiativet. Slik ABC og de to andre husforeningene BPOK (klubben i BP) og Ekofisk-komiteen oppfattet situasjonen ville et samarbeid styrke selskapenes posisjon på norsk sokkel og gi en større utnyttelsesgrad av eksisterende felt. Men de støttet ikke samarbeidsformer som ville berøre ansettelsesforholdene til deres medlemmer, da i første rekke samarbeidsformer som kunne føre til dannelse av felles driftsselskap. De ga klart uttrykk for at de ikke ville akseptere en utvikling som skapte usikre ansettelsesforhold for de ansatte og reduserte operatørselskapenes ansvar for sysselsettingen på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Brev til Amoco, BP og Phillips sendt fra BPOK, ABC og Ekofisk-komiteen 25. september 1996. ABC arkiv.
Fagforeningene ønsket ikke å være forutinntatte, men fryktet konsekvensene for sysselsettingen. «Dette kan innebære en katastrofe for sysselsettingen. I sin ytterste konsekvens kan dette samarbeidet føre til et helt nytt driftsselskap, og da ser jeg for meg storereduksjoner i arbeidsstyrken», uttalte Harald Sjonfjell, leder av Ekofisk-komiteen til Stavanger Aftenblad.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 19. september 1996. –Katastrofe for sysselsettingen.
Selskapene kunne i media berolige fagforeningen med at det ikke var snakk om en ny driftsorganisasjon. Heller ikke større reduksjon av antall ansatte trengte noen å frykte. Besparelsene skulle komme som resultat av tettere samarbeid rundt leverandøravtaler av varer og tjenester. Bare en mindre del var relatert til bemanning. «Vi ønsker gjennom dette samarbeidet å øke feltenes verdi og levetid», svarte Sveinung Sletten,informasjonsdirektør i Amoco.
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidslivAnders Mørland. Foto: BP Norge AS/Norsk
Oljemuseum
Men i et brev fra direktøren i Amoco, Anders Mørland til de tre husforeningene kom en annen versjon fram – her ble det presisert at selskapene vurderte alle samarbeidsmuligheter,inklusive «ytterligheter» fra enkeltstående samarbeidsprosjekter til etablering av et felles eid driftsselskap.[REMOVE]Fotnote: Brev til ABC, BPOK og Ekofisk-komiteen ved Ingard Haugeberg fra Amoco ved Anders Mørland, datert 28. oktober 1996.
Flere fagforeninger uttrykte sin bekymring for utviklingen. Norges Arbeidslederforbund mente omfattende organisasjonsendringer som CO-OP-prosjektet, neglisjerte sider av HMS-arbeidet på sokkelen. Arbeidstakerorganisasjonene ble skjøvet til side og presentert for ferdige løsninger de fikk svært kort tidsfrister til å uttale seg om.Arbeidstakerne fikk dermed i liten grad delta i prosessene, og de ble ofte presentert for et slags «fait accompli» (avgjort sak). CO-OP ville, hvis gjennomført, få store konsekvenser for hundrevis av arbeidstakere.[REMOVE]Fotnote: I et brev til Nærings- og energiminister Grete Faremo, fra Norges Arbeidslederforbund,datert 19. november 1996
Senhøstes 1996 presenterte de tre selskapene tre forskjellige modeller for samarbeid. Joint Venture, et samarbeidende foretak hvor arbeidsgiver forble moderselskapene, Jointly Owned Comapny, et felleseid selskap hvor arbeidsgiverforholdene ble overført til CO-OP og Single/Multiple Alliances, den største grad av eksterne ressurser.
Fagforeningene i Phillips, BP og Amoco hadde forberedt seg. De tre klubbene – ABC, BPOK og Ekofisk-komiteen –ble for en periode omgjort til en for å kunne snakke med en tunge, og ikke gi selskapene mulighet til å sette dem opp mot hverandre. Ingar Haugeberg, leder i ABC, ble nå leder for alle tre.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Ingard Haugeberg og Ekofisk-komiteen Info, uke nr.38 1996
For fagforeningene som i innledningsfasen hadde vært positive til å se på et samarbeid, var nå villig til å kjempe mot et felles driftsselskap. De tolket signalene som kom fra selskapene at det gikk mot nettopp eget selskap. Rammen for prosessen tilsa at selskapene hadde til hensikt å legge oppgaver som tidligere ble utført av operatørene til et felles driftsselskap. Et slikt selskap ville i så fall bli en entreprenør, og måtte konkurrere med øvrige entreprenører i markedet innen EU.
ABC – fra husforening til LO, forsidebilde, arbeidsliv,ABC-klistremerke i en garderobe på Valhall. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
De ga klar beskjed at det ikke var aktuelt med eget driftsselskap og selskapene lovet å ta det til etterretning. Men da de kom tilbake med endelige planer viste de at selskapene likevel ville opprette nytt driftsselskap. Fagforeningene satte foten ned og ga klar beskjed at hvis selskapene ikke ombestemte seg ville ABC, BPOK og Ekofisk-komiteen i samarbeid sørge for å stenge ned hele sørlig Nordsjøen. Det ville vært en ulovlig aksjon, det visste fagforeningene, men de var samstemte i at de ville gjennomføre planen.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Ingard Haugeberg.
Uten å ha fagforeningen med på prosjektet innså selskapene at det ikke var mulig å iverksette og hele prosessen ble lagt ned. Noen av planene ble riktignok videreført, men ikke dem som berørte ansatte i særlig grad.
En form for samarbeidet mellom Amoco, BP og Phillips for å oppnå reduserte driftskostnader for feltene i den sørlige delen av norsk kontinentalsokkel, ble videreført i 1997 gjennom opprettelsen av Sørfeltenes driftsallianse – en treårig avtale.[REMOVE]Fotnote: Amoco Info nr. 14, uke 41 1998. Et sekretariat skulle ivareta koordinering og overordnet prosjektstyring for samarbeidsprosjektet mellom de tre operatørselskapene og tilretteleggere forarbeidet, mens det praktiske arbeidet ble utført av prosjektgrupper og støttet av områdekontaktene i de tre selskapene. I sekretariatet satt en person fra hvert av selskapene.
Et av prosjektene som ble realisert var etablering av et fiberoptisk kabelnett mellom sørfeltene og Stavanger-området.[REMOVE]Fotnote: Amoco Norway Oil Company, Årsmelding 1997. En intensjonsavtale ble undertegnet november 1997 og kablene som gikk mellom Kårstø og Valhall, med forgreininger til Ula og Ekofisk ble installert i 1999 med Valhall som knutepunktet. Kabelen ble lagt videre fra den sørlige delen av norsksokkel til Storbritannia, men planen om framtidig kabelforbindelse fra Valhall direkte til Danmark, Nederland og Tyskland ble ikke gjennomført.
Et samarbeidsprosjekt innen IT ble også videreført. Driftsalliansen og flere oljeselskap utviklet et bransjenett som ble drevet av ekstern leverandør. Nettet forenklet informasjonsflyten mellom operatørselskapene, service- og leverandørindustrien og andre involverte i felles prosjekter.
Europeiske fellestjenester
Parallelt med CO-OP alternativet startet Amoco et internt samarbeid om Europeiske fellestjenester for å se på hvordan de europeiske enhetene innen Amoco-familien bedre kunne samordnes og hvilke organisatoriske og økonomiske gevinster dette kunne gi (European Shared Services). Amoco var et verdensomspennende konsern, og hadde i Europa seks forretningsenheter.
Amoco hadde et stadig fokus på kostnadseffektivitet. For å konkurrere i det tøffe markedet, var det nødvendig å demonstrere at selskapet kunne lete, bygge ut og produsere på den mesteffektive måten.
I 1995 ble det opprettet fellestjenester innen syv områder: Kvalitetssikring, helse, miljø, sikkerhet (K&HMS), regnskap, informasjonsteknologi, innkjøp, skatt, juridiske tjenester og informasjon og samfunnskontakt. Målet var å få en organisering som skulle bidra til at de tjenester som ble levert internt, var konkurransedyktige og kundeorienterte. Dette mente de ville skjerpe kostnadsbevisstheten og forbedre kvaliteten på tjenestene.[REMOVE]Fotnote: Amoco Norway Oil Company, Årsrapport 1996.
Senteret ble i 1996 etablert i London, men de fleste funksjoner og medarbeidere innenfor fellesfunksjonene fortsatt delte hus med sine kunder i de operative enhetene. Amoco hadde også en felles boregruppe for Nederland, Storbritannia og Norge.
Enkelte brukere av nettsider er opptatt av personvern og bruk av «cookies» på internett. Cookies er små filer som brukes til å lagre informasjon om hvilke sider du har besøkt. Cookies kan ikke brukes til å «stjele» informasjon om deg eller datasystemet ditt.
Norsk Oljemuseum bruker analyseverktøyet Google Analytics for å samle og vurdere informasjon om hvordan besøkende bruker nettstedet. Google Analytics bruker informasjonskapsler («cookies»).
Informasjonskapsler er små tekstfiler som nettstedet lagrer på brukerens datamaskin. Filene kan kun leses av www.ekofisk.industriminne.no og brukeren selv. Google Analytics mottar bare generell webstatistikk, som f. eks. nettlesertype, tidspunkt, språk og hvilken nettside brukeren kom fra. Du kan hindre at informasjonskapsler lagres på datamaskinen ved å endre innstillingene i nettleseren. Innstillingene finnes vanligvis under «Innstillinger», «Internet options» eller «alternativer for internett».
Du kan lese mer om cookies og hvordan du bruker dem ved å klikke på Hjelp i nettleseren din.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 9. august 2019 • Oppdatert 14. oktober 2020
Dette nettstedet er et resultat av dokumentasjonsprosjektet "Kulturminne Valhall”. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2013 til 2015 for å dokumentere feltene Valhall og Hod.
Arbeidet omfattet plattformene på Valhall og Hod. Rørledninger var også inkludert i prosjektet. Kulturminne Valhall belyser fysiske strukturer over vann og på havbunnen; eksteriører, interiører, maskiner og utstyr samt vesentlige modifikasjoner. Det er gjort en systematisk utvelgelse av dokumentarisk kildemateriale knyttet til Valhall i årene fra 1962 til 2012 Prosjektet omfatter dokumentasjon og skildringer av karakteristiske trekk ved utviklingen av feltet. Dette inkluderer teknologisk utvikling ,spesielle prosjekter, historiske hendelser, forhandlinger og vedtak som ligger bak utbyggingsbeslutninger og valg av utbygningsalternativ, politiske avgjørelser og debatt om utbyggingen.
Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger og Nasjonalbiblioteket i Rana utførte prosjektet i samarbeid med BP Norge og Hess Norge.
Oljemuseet har ledet prosjektet, og rapportert til et prosjektråd med representanter fra BP Norge, Hess Norge, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Stavanger og Norsk Oljemuseum. Museet har tatt vare på foto, film, publikasjoner, gjenstander og har foretatt intervjuer. Oljemuseet har også skrevet artiklene til nettstedet som er inngangsporten til å kunne sette arkivmaterialet inn i en sammenheng.
Nasjonalbiblioteket har utviklet en søkefunksjon slik at alt det digitale materialet er gjort søkbart i et felles søk på nettstedet.
Foto, film, radioklipp, bøker, scannede magasiner, gjenstander og annet interessant materiale er nå lett tilgjengelig. Nasjonalbiblioteket har dessuten sørget for bevaring av digitale radioklipp, scannede magasiner og digitalisert film.
Norsk olje- og gassarkiv ved Statsarkivet i Stavanger har hatt ansvaret for delprosjekt arkiver. Arbeidet har bestått i å kartlegge, velge ut, ordne og katalogisere de arkivene som skal være med i prosjektet.
BP Norge har som operatør, med støtte av rettighetshaveren Hess Norge, samarbeidet om gjennomføringen av kulturminneprosjektet.
Nasjonalbiblioteket og kulturminne Valhall
Nasjonalbiblioteket er en av de viktigste kildene til kunnskap om Norge, nordmenn og norske forhold. Nasjonalbiblioteket har ansvaret for å samle inn, bevare og gjøre tilgjengelig samlinger av alle medietyper. Lov om pliktavlevering sikrer at alt som blir publisert – uansett medieformat – avleveres til Nasjonalbiblioteket. Disse vitnemålene om norsk kultur og samfunnsliv blir bevart for ettertiden og utgjør en viktig kilde for -forskning og dokumentasjon.
Gjennom samarbeid med samfunnsinstitusjoner innen bibliotek, medier, utdanning, forskning, arkiv, museer og kunstområdet utvikles virksomheten, samtidig som det også utvikles nye tjenester til publikum.
Nasjonalbiblioteket er en viktig ressurs på flere områder, som infrastruktur for norsk forskning, bl.a. i rollen som forskningsbibliotek, som kulturpolitisk redskap, som ansvarlig for langtidsbevaring av kulturarv og for markering av forfatterjubileer. Nasjonalbiblioteket har også fått et utvidet språkpolitisk ansvar gjennom oppdraget om etablering, oppbygging og drift av en norsk språkbank. Nasjonalbiblioteket er også tildelt ansvaret for utviklingen av biblioteksektoren i landet.
Digitalisering, digital langtidsbevaring og utvikling av digitale bibliotektjenester er en sentral del av Nasjonalbibliotekets virksomhet. Nasjonalbiblioteket har startet på det omfattende arbeidet med å digitalisere hele samlingen. Dette arbeidet er beregnet å ta 20-30 år. Formidling av materiale skjer i tråd med åndsverkloven eller avtaler inngått med rettighetshavere.
Nasjonalbiblioteket har nærmere 450 ansatte, og ledes av nasjonalbibliotekaren. Virksomheten er delt mellom Oslo og Mo i Rana.
Nasjonalbibliotekets rolle i kulturminne Valhall
Nasjonalbiblioteket får pliktavlevert alt materiale som gjøres tilgjengelig i det offentlige rom, og er i ferd med å digitalisere hele sin samling. Dermed er Nasjonalbiblioteket rustet til å gjøre den Valhall-relaterte delen av sin samling tilgjengelig i Kulturminne Valhall.
Nasjonalbiblioteket har stått for digitalisering av bøker, tidsskrifter, radioprogrammer og mindre trykksaker som du kan finne i dette nettstedet. Nasjonalbiblioteket har også mottatt digitale filer og metadata for foto og gjenstander (fra Digitalt Museum) samt for filmer. Dette er gjort tilgjengelig på søkesiden.
I tillegg drifter Nasjonalbiblioteket hele nettløsningen til Kulturminne Valhall, og har implementert søketjenesten i nettstedet. Dette omfatter bl.a. en søketjeneste hvor du kan søke både i metadata (navn, tittel, forfatternavn, etc.,) og i selve innholdet i f. eks. en bok eller en annen trykksak, og du kan se eller lytte til det aktuelle digitale objektet.
Du vil også kunne finne annet digitalt materiale i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek.
Norsk olje- og gassarkiv og kulturminne Valhall
Norsk olje- og gassarkiv har nasjonalt ansvar for bevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver fra norsk olje- og gassindustri. Dette omfatter ikke bare selve operatørselskapene, men også leverandørindustrien, fagbevegelsen, offentlige myndigheter og arkivene etter sentrale personer innenfor denne bransjen. Vår oppgave er å sikre relevante kilder og derved muliggjøre forskning, både i dag og for kommende århundrer.
Norsk olje- og gassarkiv er lokalisert hos Statsarkivet i Stavanger og er en del av Arkivverket. Alle statlige virksomheter plikter å avlevere sine arkiver til Arkivverket. Norsk olje- og gassarkiv oppbevarer rundt 4000 hyllemeter fra petroleumsrelatert virksomhet. Fra statlig sektor har vi arkiver fra blant annet Oljedirektoratet, Kontinentalsokkelkontoret og Politiet. Fra petroleumsindustrien er det bevart arkiver fra blant annet Statoil, ExxonMobil, ConocoPhillips, Norske Shell, Total Norge, Eni Norge og BP Norge. Fra leverandørindustrien er det bevart arkiver fra blant annet Moss Rosenberg Verft, Teekay, NorSeaGroup og Norwegian Contractors. Fra organisasjonsdelen av petroleumsvirksomheten er det bevart arkiver fra IndustriEnergi, SAFE og Norsk olje- og gass. I tillegg til dette er det bevart arkiver fra en stor nedstrømsbransje, andre organisasjoner som for eksempel Petroleum Wives Club og flere enkeltpersoner.
Behandling av arkivmateriale hos Norsk olje- og gassarkiv
De ulike dokumentene gjennomgår en viktig prosess før de er klare til langtidslagring i våre arkivmagasin. Vi fjerner plastlommer, permer, binders og andre ting som kan skade arkivmaterialet over tid. Gammel emballasje erstattes med ny syrefri arkivemballasje for optimal oppbevaring over lang tid. Gjennom rensking og omemballering reduseres volumet på arkivet gjennomsnittlig med 40 %, dette uten at det foretas kassasjon i arkivmaterialet. Det ferdig behandlede arkivet plasseres i våre arkivmagasin, som holder et stabilt klima. På denne måten har arkivet de best mulige forutsetningene for å bestå i uoverskuelig fremtid. Helt til slutt registrerer vi materialet i Arkivverkets database ASTA og publiserer arkivkatalogene på www.arkivportalen.no. Registreringen gjør arkivmaterialet søkbart og letter tilgangen på informasjon for publikum. I første omgang er ikke arkivene offentlig tilgjengelige. Innsyn i dem avgjøres av arkiveier, etter skriftlig begrunnet søknad. I et hundreårsperspektiv vil materialet til slutt bli allment tilgjengelig.
Arkiver der du kan finne informasjon om Valhall
Det er mulig å finne arkivmateriale om og fra Valhallfeltet hos flere forskjellige arkivskapere. Informasjon fra både offentlige og private arkivskapere gir et utfyllende bilde av Valhalls utvikling og rolle i samfunnet.
Blant de offentlige arkivskaperne inneholder arkivet fra Industridepartementets Oljekontor, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og politiet materiale om Valhall. Disse offentlige arkivene inneholder informasjon om de forskjellige organenes fagfelt. Oljedirektoratet, med Oljekontoret som forgjenger, er fagdirektorat og forvaltningsorgan overfor petroleumsvirksomheten. Petroleumstilsynet ble opprettet i 2004 og har ennå ikke avlevert arkiver til Arkivverket. Stavanger Politikammer har ansvaret for etterforskning av ulykker på norsk kontinentalsokkel.
Blant private arkivskapere er det BP Norge, som operatør for feltet, som har deponert mest arkivmateriale. Norsk olje- og gassarkiv har i alt tatt imot 145 hyllemeter arkivmateriale fra Bp Norge. Etter ordning og registrering teller dette nå rett i underkant av 100 hyllemeter i våre magasiner. Dette er det gamle Amoco Norway Oil Company sitt arkiv, og har blitt til privatarkiv nummer 1740 hos Statsarkivet i Stavanger. Innholdet dekker en periode på over 30 år, fra 1965 til og med 1999. Materialet dokumenterer Amoco Norge sin virksomhet i Norge og på norsk sokkel. Det dokumenterer forholdet til myndighetene, til lisenspartnere, til samfunnet og til de ansatte. Materialet har en stor spennvidde, og dokumenterer alt fra store teknologiske bragder, til mindre suksesser, som for eksempel et vellykket julebord. De viktige beslutningene i Amoco Norge opp gjennom årene kan man ofte finne igjen i det rike utvalget av møtereferat fra de forskjellige fora. Operating Committee, Management Committee, Exploration Committee, Valhall Unit Committee, Bid Committee, Partners Meetings etc. Dette gir et godt innblikk i historien til Amoco Norge, hvordan beslutninger ble drøftet, overveid, begrunnet og satt ut i live. Arkivet dokumenterer hele Amoco Norge sin virksomhet, men hovedvekten av materialet omhandler, naturlig nok, Valhall- og Hod feltene. Hod- delen av arkivet inneholder blant annet: Hod development and planning reports, Hod administration, Hod engineering, Hod fabrication, Hod transportation/installation og Hod Saddle Project. Valhall- delen av arkivet utgjør over 1/3 av hele arkivet. Det består av blant annet: Development and planning, committees, meetings and minutes, economics, safety, living quarters, drilling platform, production compression platform, riser platform and equipment, engineering, daily activity reports, production operations, Valhall wellhead platform, Valhall project field development, Valhall oil and gas pipeline og incoming/outgoing correspondence. Språket i arkivet veksler mellom norsk og engelsk. De fleste rapporter, korrespondanse og møtereferat er på engelsk, og arkivnøkkelen har engelske betegnelser. Arkivet følger i stor grad Amoco Norge sin arkivnøkkel til enhver tid. Arkivet har derfor en enkel inngang, noe som letter gjenfinning og søk. Det er likevel en god del rapporter o.l som ikke følger arkivnøkkel. Disse er derimot søkbare på stikkord, titler og årstall.
Hess Norge, som lisenspartner til BP Norge, har foreløpig deponert en mindre mengde arkiv til Norsk olje- og gassarkiv. Det er foretatt en kartlegging av arkivet, både det papirbaserte og det elektroniske. Her finnes det interessant materiale relatert til Valhall, men også til Hess generelt, så det utelukkes ikke fremtidige deponeringer.
I tillegg til arkivene fra BP og Hess har ABC- klubben i BP avlevert store deler av sitt arkiv. ABC, eller Amoco Bedrifts Club, ble opprettet i 1982 og var en husforening for de ansatte i Amoco Norway Oil Company. Etter fusjonen mellom Amoco og BP skiftet foreningen navn til Ansattes Bedrifts Club. I dag er ABC- klubben Industri Energi sin avdeling i BP. Arkivet som står hos Statsarkivet i Stavanger teller rundt 6-7 hyllemeter og består i hovedsak av korrespondanse, diverse møtereferat og trykksaker.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 9. august 2019 • Oppdatert 14. oktober 2020
2. mars 1976 oppsto det brann på boreplattformen Deepsea Saga på Valhall-feltet i avslutningsfasen på testboringen. Flammene sto høyt til værs og hele riggen ristet! Brannen skyldtes at borestrengen traff en gasslomme og kom opp som krøllete spagetti, og da foringsrøret ble kuttet, ble gassen som sto under høyt trykk under røret, frigjort og antent. Det forårsaket en eksplosjonsartet brann på plattformen.
40 personer av den 63 mann store besetningen ble bragt med helikopter til Ekofisk, Sola flyplass eller om bord i stand by-fartøyet King Supplier. Resten ble igjen og drev slukking og opprydning. Heldigvis ble brannen forholdsvis raskt slukket og ingen ble skadet. Da gasslommen var tømt, stoppet den. Representanter for politiet, Oljedirektoratet og selskapet etterforsket uhellet.[REMOVE]Fotnote: Rasen, B., & BP Norge. (2007). LF6A : Valhall 25 år- og det er bare begynnelsen. Stavanger: Wigestrand: 68 og Ukontrollert utblåsing på Bravo 22. april 1977 (Norges offentlige utredninger). (1977). Oslo: Universitetsforlaget: 21.
September 1984 – dødsfall på Valhall
En 39 år gammel mann døde etter skader han pådro seg under arbeid på Valhall-feltet. Mannen var sveiser og drev vedlikeholdsarbeid for firmaet Bomek A/S. Ulykken skjedde i forbindelse med montering av «krybbe» til storblokken. Mannen sto på et stillas og skulle skyve «krybben» i riktig posisjon på plattformdekket da planken han sto på forskjøv seg i motsatt retning. Mannen hadde selv fjernet sikringen på plankene og fjernet en planke for å komme til en sveis. Det ble ikke registrert mangler på stillaset. Mannen falt 11,7 meter rett ned på en dekkrist.
Ulykken ble etterforsket av både politi og Oljedirektoratet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 10. september 1984, Drept på Valhall. Etterforskningen av arbeidsulykken påviste ikke mangler ved utstyret eller prosedyrer som kunne medføre straffeansvar. Saken ble henlagt av både Oljedirektoratet og politiet.[REMOVE]Fotnote: Politirapport Sak 7869/84, Stavanger politikammers arkiv.Forsikringsselskapet nektet å utbetale full erstatning til familien fordi de mente den forulykkede hadde opptrådd uaktsomt.[REMOVE]Fotnote: Rasen, B., & BP Norge. (2007). LF6A : Valhall 25 år- og det er bare begynnelsen. Stavanger: Wigestrand: 162.
Juni 1985 – brann
Brann på PCP – en konsekvens av gamle installasjoner?, forsidebilde, arbeidsliv,Manuell utløser for brannalarm og nødavstegning på PCP (prosess & kompresjonsplattform). Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
Ingen mennesker kom til skade under en brann på prosessplattformen på Valhall. Brannen startet i inntaket til en gassdrevet kompressor. Området ble stengt og brannen slukket i løpet av fire-fem minutter. Produksjonen ble gjenopptatt etter et par timer.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 5. juni 1985, Brann på Valhall.
Januar 1987 – metanolforgiftning
Januar 1987 var usedvanlig kald på Valhall-feltet. En kuldeperiode med fuktig luft og sterk vind tilsvarende 30 minusgrader, hadde ført til sterk nedkjøling av så vel dekk som rør og annet utstyr. Et uvanlig arbeidsuhell skjedde da isen på dekket skulle fjernes. Metanol ble brukt for å få tint opp isen. Metanol er effektiv frostvæske på grunn av det lave frysepunktet, men det er også en fargeløs og giftig væske, som kan føre til alvorlige komplikasjoner eller i verste fall død.
Da metanolen ble helt på isen oppsto en damp som, via luftesystemet, ble ført inn i et lukket rom hvor en mann arbeidet. Metanol lammet luktesansen og mannen inhalerte dampen uten å registrere det. Ganske raskt meldte de første symptomene på forgiftning seg. Han glemte hva han sa og hørte i telefonen og han svimlet. Etter en tid fant en kollega ham sittende med beina på kontorpulten, nynnende.[REMOVE]Fotnote: Rasen, B., & BP Norge. (2007). LF6A : Valhall 25 år- og det er bare begynnelsen. Stavanger: Wigestrand: 151.
Han ble raskt fraktet til sykestuen hvor han fikk servert ren sprit. Det kan høres paradoksalt ut, men vanlig sprit, eller etanol brukes som motgift mot metanol. Etanolen forsinker forbrenningen av metanol slik at stoffet ikke bruktes ned, men kan skilles ut gjennom urin og pust.
Sykepleieren rekvirerte mer sprit i form av vodka på et beredskapsfartøy. Mens sykepleieren jobbet med å holde pasienten våken og samtidig skjenke mer vodka ble han fløyet med helikopter til Sentralsjukehuset i Rogaland. Prøvene viste at metanolen var kommet ut av kroppen, men alkoholprosenten var så høy at mannen ble liggende til observasjon natten over. Heldigvis gikk det bra, og mannen kunne skrives ut neste dag.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 21. januar 1987, Metanolforgiftning på Valhall.
November 1988 – gassutblåsning
Alarmen gikk på Hovedredningssentralen november 1988. En gassutblåsing fra Dyvi Stena som drev leteboring for Amoco var årsaken. Beredskapen på Sola ble trappet opp, men det ble heldigvis ikke nødvendig å sette i verk noen aksjon.
Gassutblåsningen var ikke stor og det var derfor heller ikke aktuelt å evakuere folk fra plattformen. På grunn av at det ikke var montert stigerør fra riggen til havbunnen skjedde utstrømmingen av gass på havbunnen og ikke opp på riggen.
Da utblåsningen ble registrert, ble all boring stoppet umiddelbart. Tungt boreslam ble pumpet ned i brønnen for å motvirke trykket og stanse gassen.[REMOVE]Fotnote: NTB 13.november 1988; Gassutblåsning i Nordsjøen. Det var ingen fare for forurensning etter uhellet.
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på ValhallStavanger Aftenblad 30. oktober 1990
På to år, 1988 og 1989 ble det registrert 272 hendelser som medførte større eller mindre gassutslipp fra faste installasjoner på norsk sokkel. Kun 69 av lekkasjene ble rapportert til Oljedirektoratet.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 30. oktober 1990, Kun 69 av 272 gasslekkasjer rapportert. Det var konsulentfirmaet Petcon som på oppdrag fra Oljeindustriens Landsforening (OLF) og Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som etter en analyse kom fram til tallet. OD hadde ingen forklaring på underrapporteringen. Ett av feltene som er med i analysen var Valhall.
For hver hendelse ble det samlet informasjon om dato, type gass, utstyr komponenter, type aktivitet, fareklasse og årsak.
Drenering eller uttapping av gass på feil sted i reservoaret og med feil tempo så ut til å være den hyppigste årsaken til utslippene. Videre fulgte sprekker, brudd, korrosjon, svikt i pakning/tetning og mangelfull frigjørinng av gass.
Oljeselskapene oppga i enkelte rapporter menneskelig feil som årsak. Denne forklaringen er uklar, og både OLF og OFS stilte seg uforstående til denne klassifiseringen.[REMOVE]Fotnote: NTB, 29.oktober 1990; 272 større og mindregasslekkasjer på sokkelen på to år.
1994 – radioaktive kilder
I forbindelser med målinger mistet de ansatte kontrollen over en radioaktiv kilde, som satte seg fast i brønnen. Kilden hadde en strålingsstyrke på 15 milliarder becquerel. Etter fire dagers fisking etter kilden, måtte de gi opp og brønnen måtte støpes igjen.
Uhellet på Valhall ble ikke meldt til Statens strålevern. Ifølge lisensen skulle selskapet «umiddelbart informere Statens Strålevern hvis det oppstår noe uhell». Baker Hughes INTEQ, som utførte målingene, varslet operatøren, Amoco, men Statens strålevern fikk ikke beskjed. Amoco rapporterte uhellet til Oljedirektoratet, som først 12 dager senere meldte videre til Statens strålevern.
Uhell av denne type skulle altså meldes direkte til Statens strålevern og det var ikke OD sitt ansvar å melde det videre. I etterkant av uhellet ble det utarbeidet en ny avtale mellom Oljedirektoratet og Statens strålevern som avklarte det praktiske samarbeidet mellom de to etatene.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 23. august 1994, Radioaktiv avklaring fra Oljedirektoratet.
Dette var det åttende radioaktive uhellet på norsk sokkel i løpet av to år (1993 og 1994). Årsaken til at radioaktive kilder brukes er at radioaktive måleinstrumenter er langt mer effektive til å påvise mindre mengder olje.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 18. august 1994, Radioaktivt uhell ble ikke varslet.
I år 2000 gjennomførte OD et tilsyn på Valhall-feltet, der både BP Amoco og underleverandørene Mærsk, Baker Hughes og Schlumberger ble kontrollert. OD reiste tvil om BP Amocos kompetanse til å følge opp underleverandører når det gjaldt bruken av radioaktive materialer. Både BP Amoco og Mærsk ble kritisert for ikke å være aktive pådrivere for begrense bruken av radioaktive stoffer. Under tilsynet på riggen Mærsk Guardian avdekket OD at radioaktive stoffer ble lagret tett opptil eksplosiver på riggen. Dette forholdet førte til varsel om pålegg.
Også arbeidsutvalget og vernetjenesten involvering i forbindelse med bruk og håndteringa av radioaktive kilder ble karakterisert som mangelfull. BP avviste påstanden om manglende kompetanse.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 15. januar 2000, Radioaktiv OD-kritikk.
Også i 2012 mistet man kontrollen av radioaktive kilder på Valhall. Under boring satte brønnstrengen seg fast med radioaktive kilder montert. Det ble igangsatt forsøk på å frigjøre strengen, uten å lykkes. Nederste del av borestrengen ble derfor skrudd av for å unngå at ytterligere deler av borestrengen også satte seg fast. Boreutstyret som ble forlatt inneholdt radioaktive kilder. Petroleumstilsynet karakteriserte denne hendelsen som «mindre alvorlig», men samtidig «akutt forurensning».[REMOVE]Fotnote: Offshore.no. 10. august 2012, Borestreng satt seg fast.
Juli 1997 – utslipp av hydrogensulfid
Lukten av råtne egg spredde seg på boreriggen Mærsk Guardian en juli dag i 1997. Under innsprøyting av et stivelsesstoff laget av alger ble den svært giftige gassen hydrogensulfid (H2S) dannet. Den oppjekkbare riggen som boret på Valhall-feltet for Amoco, hadde standardutstyr med gass-detektor og utstyret fungerte som det skulle. Til alt hell var utslippsstedet tomt for folk, så ingen kom til skade ved å puste inn gassen.[REMOVE]Fotnote: NTB 11. juli 1997, Gassalarm på Valhall-feltet.
Desember 1997 – gassinnstrømming
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på ValhallSea King redningshelikopter fra 330 skvadronen. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum
Under boring med riggen Transocean Nordic på Valhall-feltet oppsto en alvorlig gassinnstrømming. 30 av 65 oljearbeidere ble evakuert. Midt på natten oppsto et stort trykk i borerøret på grunn av uventet innstrømming av gass i en brønn. Fare for gassutblåsing i en slik situasjon er overhengende. Hovedredningssentralen på Sola ble umiddelbart varslet og sendte et Sea-King helikopter til riggen. Oljedirektoratet og politiet i Stavanger ble også varslet og Amoco iverksatte øyeblikkelig sin interne beredskapsplan ved oljekatastrofer.
De 35 gjenværende arbeiderne fikk stabilisert trykket fra gassinnstrømmingen og hindret en ukontrollert gassutblåsing ved å øke vekten på boreslammet i brønnen. Etter et par timer var gasstrykket under kontroll og etter ett døgn ble de 30 evakuerte arbeiderne fløyet tilbake til riggen.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet 14. desember 1997, Tilbake etter gassdrama.
Januar 1998 – personskade
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på ValhallPå sykestua på Valhall QP er diverse utstyr til hjelp ved undersøkelser og diagnostisering av pasientene. Foto: Jan A Tjemsland/Norsk Oljemuseum
En 20 år gammel mann fra Jørpeland ble skadd under arbeid på boreriggen Mærsk Guardian. Han kom i klem mot et rekkverk i forbindelse med løfting av et tungt stigerør. Helikopter fra Ekofisk ble tilkalt og fraktet mannen til Sentralsjukehuset i Rogaland. Mærsk Guardian boret produksjonsbrønner på Valhall da ulykken skjedde.
Det ble gjennomført både en interngranskning, samt at både politi og OD gjennomførte egne etterforskninger, slik rutinene er i slike saker.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 15. januar 1998 20-åring alvorlig skadet etter ulykke på Valhall.
Politietterforskningen avdekket at kranføreren som førte kranen under arbeidet med å løfte stigerøret, ikke hadde de påbudte kranførerbevis. Dette var folk i Mærsk Contractors, både offshore og onshore, klar over, med unnlot å gripe inn. I tillegg var betjeningsspakene på kranen forlenget på en måte som ikke var tillatt i forskriftene. Helt utilsiktet kom kranføreren borti spaken og dermed forårsaket han ulykken. Mærsk Contractors fikk en bot på 400 000 kroner etter arbeidsulykken.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 23. august 2000, Mærsk bøtlagt etter kranulykke.
November 1999 – tilsyn
Oljedirektoratet var i en tilsynsrapport fra høsten 1999, kritiske til det fusjonerte selskapet BP Amoco. Grunnen var at OD mente selskapet ikke kunne dokumentere at det hadde et forsvarlig arbeidsmiljø og sikkerhetsnivå.
Etter fusjonen undersøkte OD sikkerhets- og arbeidsmiljøkonsekvensene. Undersøkelsene rettet seg mot omorganiseringen som ble satt i verk dels som følge av fusjonen og dels som følge av arbeidet med å redusere kostnader. Rapporten kom med en sterk kritikk av BP Amoco.
«BP Amoco har ikke analysert konsekvensene av gjennomførte og planlagte organisasjonsendringer på sokkelen og i støttefunksjonene på land forut for endringene. Selskapet kan dermed ikke dokumentere at det vil være i stand til å opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå på innretningen.»
BP Amoco ble pålagt å komme med «en samlet gjennomgåelse og analyse av konsekvensene av gjennomførte og planlagte bemannings- og organisasjonsendringer i forbindelse med fusjonen og parallelle endringsprosesser».
Samtidig satte OD krav om at de ansatte i BP Amoco måtte være med i analysearbeidet. BP Amoco mente på sin side at omstillingsprosessene hadde vært «både tilfredsstillende planlagt og gjennomført».
Oljedirektoratet undersøkte ikke bare BP Amoco. I denne perioden ble flere fusjoner gjennomført. Både fusjonen mellom Norsk Hydro og Saga og mellom Phillips og Conoco ble ført tilsyn med.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 27. november 1999; Svært kritisk til BP Amoco.
August 2000 – rust og tette dyser
Manglende vedlikehold av brannsikringsutstyr stoppet produksjonen på Valhall. Rust og tette dyser var blant uregelmessighetene som ble avdekket under en rutinekontroll. En brå stenging tilhører sjeldenhetene i oljeindustrien, men sikkerheten til menneskene som jobbet der kom først. Ingen av mannskapet ble likevel sendt i land.
Produksjonen lå nede noen dager og BP Amoco måtte investere i nytt brannsikringsutstyr. Kommunalminister Sylvia Brustad uttalte seg om situasjonen: «Jeg synes det er bekymringsfullt at man lar det gå så langt at en må stenge hele plattformen. På dette området må man forebygge hele tiden slik at vi kan stole på at sikkerheten er 100 prosent, særlig av hensyn til de ansatte i oljesektoren.»[REMOVE]Fotnote: NTB 27.august 2000, BP stoppet oljeproduksjonen på Valhall
Også tillitsvalgte på plattformen var svært kritiske. «Svikt i brannslokkingsanlegget er noe av det verste som kan skje. Det bekymrer meg at vi ikke vet hvor lenge anlegget har vært ute avdrift,» sa Ingard Haugeberg, klubbleder for ABC.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 29. august 2000, Sterk kritikk av Valhall-sikkerhet. Leif Sande, nesteleder i Nopef uttalte til Stavanger Aftenblad at: «Når Oljedirektoratet stanser produksjonen på Valhall-feltet, er dette et urovekkende signal. Det verste er at hendelsen føyer seg inn i rekken av mange avsløringer som viser at sikkerheten på sokkelen ikke er så god som før.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenbladet, 29. august 2000, Nopef: Svekket sikkerhet er myndighetenes ansvar.
NOPEF la skylden på sikkerhetssituasjonen i Nordsjøen på Norsok-prosessen som ble gjennomført på midten av 1990-tallet – norske myndigheters initiativ til innsparinger. De mente det var opplagt at det var sammenheng mellom Norsok og en negativ utvikling innen sikkerhet. Fagforbundet mente også at oljeselskapene måtte skjerpe seg.
I forbindelse med avsløringen av tette brannrør på Valhall, tok OFS, Oljearbeidernes Fellessammenslutning, opp en annen side av sikkerheten offshore. Det gjaldt såkalte sikkerhetsbonus – prestasjonskontrakter hvor ansatte fikk bonus hvis det ikke skjedde uhell på plattformene.
Det var blitt mer og mer vanlig at ledelsen og ansatte på oljeplattformer fikk ekstra lønnsbonus hvis de kunne vise til fin sikkerhetsstatistikk og kostnadskutt. På Valhall var det, i følge Aftenbladet, flere som fryktet at slike bonuser kunne føre til svekket sikkerhet og sminking av virkeligheten. At uhell ikke ble rapportert fordi folk da ville gå glipp av gullkantede bonuser.
OFS fryktet at plattformledelsen presset på for å holde utgiftene nede for å oppnå sin bonus. De fryktet at kostnadskutt ville gjøre at viktig vedlikeholdsarbeid ble lavere prioritert.
BP hadde innført prestasjonskontrakter for både ledelse og grupper av ansatte med den hensikt å motivere slik at ulykker ble unngått og få folk til å fokusere på sikkerhet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 31. august 2000, Sikkerhetsbonus svekker sikkerheten.
August 2003 – personskade
En 36 år gammel vedlikeholdsarbeider falt 13,5 meter og skadet seg stygt på Valhall IP-plattform. To personer, stillasformannen og en stillasmontør befant seg på en bjelke over boredekk (skyvebjelken, skidbeam) hvor de skulle demontere utstyr på et stillas da ulykken skjedde. Stillasformannen falt først ned på en bjelke og deretter ned på dekket av plattformen.
Begge var festet med festeline og festekrok fordi en del av arbeidsområdet var uten grating. Stillasformannen løsnet mest sannsynlig kroken i fallselen fordi han ikke rakk fram til ny arbeidsposisjon. Utstyret han holdt glapp og stillasformannen mistet balansen, falt bakover og landet på et midlertidig dekk 13,5 meter under arbeidsstedet. Mannen arbeidet for vedlikeholdsselskapet Rheinhold & Mahla Industrier.
Både Petroleumstilsynet og politiet gransket ulykken.[REMOVE]Fotnote: NTB 30.august 2003, Alvorlig skadd etter fall på Valhall-feltet.
Formannen ble hardt, men ikke livstruende skadd. Petroleumstilsynet mente likevel at situasjonen rundt hendelsen hadde potensiale for dødsfall og bare marginale endringer ville ha medført et slikt resultat.
Etter Petroleumstilsynets granskning ble det observert svakheter i styringsmessige forhold. Planlegging og kommunikasjon var ikke tilstrekkelig. Det ble brukt generelle arbeidstillatelser for bygging og rivning av stillaser som ble rullert uten konkret vurdering av risiko for den aktuelle situasjon.[REMOVE]Fotnote: Ptil. 7.januar 2004, Granskning av fallulykke på Valhall.
Desember 2003 – brønnspark
10. desember 2003 mistet man kontrollen over en brønn (A08B) på Valhall DP – et brønnspark. Besetningen klarte ganske raskt å få kontroll på situasjonen, men et nytt og mer alvorlig brønnspark inntraff syv dager senere, 17. desember. Etter en periode med forverring av situasjonen og trykkoppbygging i brønnen, ble kontrollen gjenopprettet mot slutten av desember. Oljeselskapet BP gjorde, i følge Petroleumstilsynet,en slett jobb da det gikk galt.[REMOVE]Fotnote: Petroleumstilsynet, granskningsrapport utdrag, Granskning av brønnspark i brønn 2/8-A08B Valhall DP i desember 2003. Hendelsen ble karakterisert som høyrisiko og kunne ha medført fare for utvikling til en utblåsning. Petroleumstilsynet kommenterte blant annet at det etter brønnsparket var for liten besetning på Valhall, at det var uklar kommunikasjon og ansvarsfordelingen mellom land og offshore og at det ble vist mangelfull forståelse for risikoen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 23. september 2004, Nær utblåsning på Valhall.
Januar 2004 – gasslekkasje
En gasslekkasje på Valhall oppsto som følge av vedlikeholdsjekk av ventiler.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 13. januar 2004, 154 ble evakuert på Valhall-feltet: Produksjonen er i gang igjen. Gass lekket ut fra en smørenippel og gassalarmanlegget slo inn. Det samme gjorde overrislingsanlegget. Produksjonen ble umiddelbart stengt ned. 154 arbeidere gikk over gangbroen til boligplattformen og ble der til situasjonen var avklart. Etter en snau halvtime var lekkasjen lokalisert og stoppet og etter fem timer ble oppkjøring av anlegget igangsatt. I tillegg til BPs egen granskningsgruppe reiste representanter fra Petroleumstilsynet og politiet i Stavanger til Valhall for å finne ut hva som hadde skjedd.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 13. januar 2004, 154 ble evakuert på Valhall-feltet: Produksjonen er i gang igjen.
I følge Petroleumstilsynet skulle smørenippelen vært skiftet ut i en kampanje to år tidligere, men utskiftningen hadde ikke blitt definert som tilstrekkelig kritisk og den aktuelle jobben var ikke tilstrekkelig planlagt ut fra hvilke feilscenarier som kunne oppstå.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no. 18. februar 2004, Gransking av gasslekkasje på Valhall.
April 2004 – personskade
En 33 år gammel oljearbeider ble hardt skadet i en arbeidsulykke på boreriggen West Epsilon på Valhall-feltet. En 357 kilo tung stålplate falt 15 meter og traff mannen i låret. Mannen, ansatt i Schlumberger Well Service, fikk også skader i ansiktet. Ulykken skjedde under en løfteoperasjon med teleskopkran. Kranen kom borti en luke, som medførte at luken falt ned fra kjellerdekk på den flytende boreinnretningen tildekket på nordflanke-plattformen på Valhall, hvor to personer oppholdt seg.
Etterforskningsgrupper fra politi, Petroleumstilsynet og BP reiste ut til plattformen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 3. april 2004, Alvorlig for 33-åringen etter Valhall-ulykke. På grunn av forholdene Petroleumstilsynet avdekket under granskningen, ga de BP umiddelbart pålegg om å stoppe alle operasjoner med krantypen som forårsaket ulykken. Det er sjelden Petroleumstilsynet gir pålegg på stedet, men de fant tilstanden så graverende at de stanset all aktivitet med denne type kraner.
Problemene på plattformen omfattet både prosedyrer, dokumentasjon og forståelse av farene, ifølge Petroleumstilsynet. Mannen var bare centimeter fra å omkomme.
Pålegget innebar at BP måtte kontrollere og oppdatere kranen, det ble stilt krav til kompetanse og at det skulle gjennomføres kontroll av andre tilsvarende kraner på andre BP-innretninger. BP måtte bekrefte at pålegget var etterkommet før kranene igjen kunne tas ibruk.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 20. april 2004, BP får pålegg etter Valhall-ulykke. Det ble i ettertid påvist at deler av kranens sikkerhetssystem ikke fungerte, blant annet antikollisjonssystemet. Heller ikke vindusviskerne i krankabinen var operative, så sikten var dårlig i grålysningen da ulykken skjedde. Luken som falt ned var heller ikke sikret med ekstra kjetting.
BP fikk kraftig kritikk av Petroleumstilsynet etter ulykken. Flere faktorer lå bak kran-ulykken, men alle ble knyttet til «Alvorlig svikt i BPs styringssystem». Varsel om fire nye pålegg ble gitt. BP ble pålagt å sikre nødvendig kranfaglig bemanning og kompetanse, både på land og offshore. I tillegg ble selskapet pålagt å verifisere system for hvordan innleide selskap utførte sitt arbeide og at de etterlevde krav i følge HMS lovgivningene. BP ble også pålagt å følge opp og videreutvikle styringssystemet, samt sikre at endringer i prosjekter ble fulgt opp gjennom testing og ferdigstilling. Selskapet ble pålagt å følge opp leverandørers styringssystem, slik at testing og ferdigstilling ble utført og følge opp at nødvendig dokumentasjon forelå før oppstart.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 22. juni 2004, Tilsyn med pålegg til BP.
Juli 2011 – brann
En brann i kompressoren på PCP-plattformen 13. juli 2011, oppsto ifølge Ptils granskning som følge av mangelfullt vedlikehold. Et akselbrudd i en kjølevannspumpe i kranmaskinrommet var den utløsende årsaken, med den konsekvensen at motoren mistet kjølevannssirkulasjonen. Havariet medførte først til en mindre brann i maskinrommet, hvor så glødende partikler fra eksosrøret blåste over og antente brennbare gasser fra avluftingsrørene til kompressoren.[REMOVE]Fotnote: Ptil. Granskningsrapport: Brann på Valhall PCP den 13.7.2011 . Ptil 4. januar 2012.
Et glødende flak på størrelse med en fingernegl som dalte ned på gangbroen mellom PCP og WP-plattformen var første registrerte tegn på brannen. Personen som observerte gloen meldte fra til en seniormekaniker, som gjennom vinduet så to meter høye flammer i avluftingsrørene. Det kom også hvit røyk fra kranens eksosrør – mens kranen var i bruk. Brannen ble umiddelbart meldt til sentralt kontrollrom – som istedenfor å iverksette generell brannalarm, ga områdetekniker beskjed om å sjekke situasjonen. Først etter en sjekk om brannen var reell ble generell brannalarm iverksatt. Ingen alarmer ble utløst som følge av røyk eller varme.
Kranføreren hadde ikke fått noen signaler om at noe var galt da kontrollrommet startet nedstenging av utstyret og gikk derfor ned til maskinrommet for å sjekke hvorfor motorene stanset. Da var maskinrommet fylt med blå-svart røkt og en liten flamme kom fra pakningen til en dyse for diesel innsprøyting til motor. Han slukket den lille brannen med en hanske. Men varmen, mulig kombinert med økt eksosmengde som følge av innblandet vanndamp, medførte at glødende partikler fra motorens kombinerte gnistfanger og lydpotte ble blåst ut av eksosrøret.
Både gnistfangeren og lydpotten hadde mer eller mindre rustet vekk. Det viste seg i ettertid at gnistfangeren ikke var klassifisert som sikkerhetskritisk utstyr og det var derfor ikke etablert et vedlikeholdsprogram for den.[REMOVE]Fotnote: Ptil; Granskningsrapport: Brann på Valhall PCP den 13.7.2011 . Ptil 4. januar 2012. I følge Ptil var det helt sentralt at gnistfangeren fungerte og det at den feilet førte til en økt sannsynlighet for antennelse av lekkasjer fra gasskjølerne – en hendelse med storulykkepotensiale.
Vinden hadde blåst glødende partikler fra eksosrøret mot avluftingsrøret for brennbare gasser fra kompressorene og gassene ble antent.
Konsekvensene kunne vært store. Hvis ikke kranmotoren hadde blitt stoppet, kunne brannen i kranmaskinrommet utviklet seg til en dieselbrann ved at rørene til dieseldysene hadde sprukket og sprøytet diesel på eksosmanifolden. En slik brann kunne vært betydelig større og ikke minst hadde det vært vanskeligere å evakuere kranen. Eneste rømningsvei var en leider like ved døren til maskinrommet.
Det viste seg vanskelig å slokke brannen i avluftingsrørene. Det var ingen automatiske slukkesystemer i området og det ble regnet som for risikabelt å sende inn mannskap med brannslanger. Det var ikke gjort noen vurderinger av hvordan en brann i dette området skulle kunne bekjempes. Det ble derfor besluttet å bruke beredskapsfartøy med brannkanon til dette. Etter en og en halv time var brannen slukket. Men beredskapsfartøy med brannkanon (FiFi-kapasitet) var ikke inkludert i beredskapsplanen til Valhall.
Ingen personer kom fysisk til skade, men slik Ptil så det kunne brannen under litt andreomstendigheter eskalert og medført en alvorlig situasjon på innretningen.[REMOVE]Fotnote: Ptil; Granskningsrapport: Brann på Valhall PCP den 13.7.2011 . Ptil 4. januar 2012.
Produksjonen på Valhall-feltet var stengt i ni og en halv uke som følge av hendelsen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 13. juli 2011, Brann på Valhall.
22. juli 2011 mistet BP kontroll på en brønn under boring på Valhall-feltet. Under boring av en avfallsbrønn, strømmet det plutselig gass inn i brønnen – et brønnspark. Situasjonen ble reddet ved at såkalt «kill mud» ble pumpet inn i brønnen før gassen ble pumpet ut.
Bare dager tidligere hadde en annen alvorlig hendelse oppstått med samme brønn, da det oppsto en lekkasje gjennom sementcasingen i brønnen. En trykktest viste at det lakk inn et til to fat i timen.
Begge hendelsene ble klassifisert som den alvorligste formen for hendelser og betegnes som «alvorlig svekking eller bortfall av sikkerhetsfunksjoner eller andre barrierer, slik at innretningens integritet er i fare».
Brønnen skulle brukes til avfallsbrønn for borekuttings og avfall.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 29. august 2011, Mistet kontroll over Nordsjø-brønn.
November 2013 – avvik
Petroleumstilsynet ga Hess Norge AS pålegg om full gjennomgang av sine styringssystemer og dokumentasjonssystemer, etter å ha funnet det som beskrives som alvorlige avvik i et tilsyn med Valhall.
Spørsmål knyttet til organisering, styring, dokumentasjon og håndtering av risiko var hovedelementer i tilsynet. Tilsynet viste at Hess hadde alvorlige mangler i sin styring av virksomheten, og at de ikke tilfredsstilte regelverkets krav.
Hess og rettighetshaveres ansvar, forsidebilde, arbeidsliv,Hess sin logo
Det var i november 2013 Ptil førte tilsyn med Hess Norge og selskapets ivaretakelse av rollen som rettighetshaver i Valhall utvinningstillatelsen. Hess var det første av denne type selskap de førte tilsyn med, etter at de hadde utviklet en metode for tilsyn med rettighetshavere. Hess har en eierandel på om lag 64 prosent, mens operatøren BP eier 36 prosent av Valhall-feltet. Hess har vært en aktør i den norske olje- og gassektoren siden aktiviteten startet i 1965, men med varierende aktivitet og organisasjon. I 2007 flyttet de hovedkontoret tilbake til Stavanger etter en periode i Oslo, først og fremst for å være nærmere samarbeidspartnerne og det bredere oljemiljøet.
Ptil identifiserte tre avvik under tilsynet knyttet til styringssystem, håndtering av risiko og dokumentasjonssystem.
I tilsynet mot Hess ble det funnet at selskapet ikke hadde helt grunnleggende ting som et fungerende styringssystem for å ivareta krav til helse, miljø og sikkerhet. De hadde heller ikke et dokumentstyringssystem, som gjorde at de ikke kunne spore gamle dokumenter, og dermed ikke kunne dokumentere det de tidligere hadde gjort. Selskapet kjente heller ikke grunnlaget for sitt eget system for styring av risiko.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 13. januar 2014, Petroleumstilsynet fant «alvorlige» HMS-avvik på Valhall.
Ptil påpekte også et forbedringspotensial i forhold til den todelte rollen rettighetshavere i en utbyggingstillatelse har.[REMOVE]Fotnote: Revisjonsrapport, Petroleumstilsynet 14. november 2013; Tilsyn med Hess som rettighetshaver i Valhall utvinningstillatelsen.
I hjemmel i rammeforskriften om styring av helse, miljø og sikkerhet påla Ptil Hess å foreta en full gjennomgang av regelverkets krav til styring av virksomhet og treffe tiltak for å tilfredsstille disse krav i egen virksomhet. Det ble satt frist til mai 2014 om gjennomføring av tiltak. Ptil skulle ha melding når pålegget var etterkommet.[REMOVE]Fotnote: Petroleumstilsynet, 10. desember 2013, Pålegg gis etter tilsyn med Hess som rettighetshaver.
2014 – boligplattform stengt
Boligplattformen QP, forsidebilde, feltet, Alarmen går… et utdrag hendelser på ValhallValhall QP. Foto: BP Norge AS/Norsk Oljemuseum
I desember 2014 ville Petroleumstilsynet stenge boligplattformen på Valhall. En studie utført av Sintef og Marintek hadde vist av boligplattformen kunne kollapse dersom den ble truffet av store bølger. Ptil konkluderte med at det ikke var trygt å bruke plattformen om vinteren. Risikoen for at plattformen skulle bli truffet av en bølge som kunne true strukturen, var høyere i månedene november til mars enn det norske regler tillater.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no, 12. desember 2014, BP-plattform kan måtte stenge.
De eldste plattformene på Valhall-feltet lengst sør på norsk sokkel ble installert for 34 år tidligere. Havbunnsinnsynkingen hadde gjort at avstanden mellom nederste del av boligplattformen og havet var mindre enn før, og tilfredsstilte ikke lengre kravene til «air-gap» mellom innretning og sjø.
Høy aktivitet på Valhall gjorde at BP trengte boligkapasitet og kostnaden ved å stenge den aktuelle plattformene og skaffe til veie et såkalt flotell, gjorde at BP og oljeselskapet Hess måtte dempe ambisjonene for feltet. Med færre sengeplasser ble det færre som kunne jobbe på feltet.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no, 19. desember 2014, Får ikke forlenget levetid.
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
Relaterte media:
stars
...
navigate_beforenavigate_next
Publisert 12. juli 2019 • Oppdatert 20. januar 2023
Alle felt på norsk sokkel har flere eiere, av dem er én valgt som operatør, de andre regnes som rettighetshavere. De har ulike oppgaver i lisensen. Operatøren skal organisere arbeidet med utbygging og drift av feltet, mens andre lisensinnehavere skal støtte og kontrollere operatøren.
På Valhall er det i dag (2014) bare to eiere, BP Norge AS og Hess Norge AS. BP, som er operatør har en eierandel på 35,95 prosent, mens Hess eier 64,05 prosent. I utgangspunktet, ved konsesjonstildelingen i 1965 var eierandelen annerledes. Da var det Amoco Norway Oil Company som var operatør og hadde en andel i feltet på 28,33 prosent.
Tre andre selskap var da inne som eiere; Amerada Petroleum Company of Norway og Texas Eastern Norway Inc., med 28,33 prosent hver og Norwegian Oil Consortium A/S & Co. (NOCO) med 15 prosent. I 1989 overtok Enterprise Oil Norway A/S Texas Eastern sine andeler og i 1992 kjøpte Elf Petroleum Norge AS NOCOs eierskap i feltet. I 1998 slo Amoco og BP seg sammen og det nye selskapet BP Norge satt nå med 28 prosent. Etter flere sammenslåinger av selskaper og salg av eierandeler endte Hess opp med om lag to tredjedeler av feltet.
Som rettighetshaver er Hess ingen gratispassasjer. Selv om det er operatøren som står for den daglige driften, skal rettighetshaverne bidra aktivt og kontrollere at operatøren ivaretar kravene i regelverket. Regelverket stiller klare krav om å støtte og utfordre operatøren, være en kompetent medspiller og påse at petroleumsvirksomheten drives på en forsvarlig måte.
Hess og rettighetshaveres ansvarFra Teknisk ukeblad 13.05 2014
I 2012 startet Ptil en offensiv for å sikre at også de som ikke hadde hovedansvaret på feltene utføret sine pålagte oppgaver; at styringssystemene var gode og at kravene i regelverket ble etterlevd. Spørsmål knyttet til organisering, styring, dokumentasjon og håndtering av risiko var hovedelementene i tilsynet.
Første rettighetshaver som fikk tilsyn var Hess Norge og resultatet var at selskapet i januar 2014 ble ilagt en rekke pålegg av Ptil.
I henhold til det norsk regelverket er et pålegg et enkeltvedtak gitt av Petroleumstilsynet. Før Ptil gir et pålegg, oversender de som regel et «varsel om pålegg» til de berørte selskapene. Et «varsel om pålegg» er verken et virkemiddel eller en advarsel om sanksjon, men et ledd i Ptils saksbehandling hvor de ber aktøren vurdere faktagrunnlaget. Varselet er bare et første steg før det fattes et enkeltvedtak. Et pålegg er et sterkt forebyggende virkemiddel som er juridisk bindene for mottakerne.[REMOVE]Fotnote: Ptil. 4. desember 2013, Varsel om pålegg til Hess – Valhall
Tilsynet med Hess Norge i 2012 var første gang Ptil førte tilsyn direkte med ikke-operative rettighetshaver og i følge Ptil selv var det ingen spesiell faktor som utløste valget om å se nøyere på rettighetshaverne. I regelverket står det at rettighetshaverne skal legge til rette for at operatøren skal kunne gjennomføre sine oppgaver og at de har både påseplikt og aksjonsplikt. Rettighetshaveren må derfor kunne dokumentere tilstrekkelig ressurser og kompetanse for å kunne ta stilling til operatørens styring. I påseplikten ligger det at rettighetshaver skal følge opp operatøren på en systematisk måte. Det skal framgå av styringssystemet hvordan denne plikten ivaretas.
Aksjonsplikt innebærer blant annet at dersom rettighetshaver oppdager at forhold ikke er i overenstemmelse med regelverket har de selvstendig plikt til å sikre seg tilstrekkelig informasjon. Dette innebærer at rettighetshavere etter forholdene i konkrete tilfeller kan ha plikt til å gjennomføre revisjoner mot operatøren.[REMOVE]Fotnote: Ptil, 14. februar 2012, Operatører og rettighetshaveres ansvar.
Tilsynet med Hess avdekket at selskapet måtte forbedre sine dokumentstyringssystemer for å kunne spore beslutninger og grunnleggende dokumenter, og demonstrere et styringssystem som tilfredsstilte regelverkets krav for å ivareta krav til helse, miljø og sikkerhet.[REMOVE]Fotnote: Ptil, 14. november 2013, Tilsynet med Hess som rettighetshaver i Valhall utvinningstillatelsen. Hess var på denne tiden i en prosess med å utvikle et nytt styringssystem som ville ivareta både kravene fra norsk regelverk og fra Hess Corporate, moderselskapet.
Det andre avviket var at Hess ikke kjente grunnlaget for sitt eget system for styring av risiko. Selskapet hadde et system, men måtte under tilsynet innrømme at de ikke kunne forklare hva de beskrevne «Major Risks» betydde eller hva som var bakgrunnen for dem. De hadde også gjennomført årlige «Risks Workshops», men kjente hverken til eller kunne dokumentere resultatene eller aksjonsplanene fra disse. De hadde heller ikke oversikt over om de årlige resultatene var tatt videre til utvinningstillatelsen.
Et tredje avvik var at selskapet ikke hadde et fungerende dokumentasjonssystem. Egne revisjoner, både interne og ovenfor BP fra før 2012 var ikke sporbare. Dette skyltes flere ting, blant annet at tidligere ansatte hadde håndtert dokumentasjon selv og at aktiviteter hadde vært håndtert ved selskapets tidligere kontor i London og at dette nå var lagt ned.
For å møte kritikken fra Ptil etablerte Hess Norge et omfattende prosessbasert styringssystem som ivaretok kravene i regelverket og implementerte en «Risk Management Practice» og et «Document Management System. Det ble gitt opplæring i disse systemene på tvers av organisasjonen, i tillegg til interne revisjoner som skulle utføres regelmessig. Ptil bekreftet at de nye systemene fungerte og lukket saken.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 13. mai 2014, Nå skal Petroleumstilsynet på tilsynsoffensiv mot rettighetshaverne.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 12. juli 2019 • Oppdatert 25. februar 2021
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidsliv
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidsliv
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidsliv
Forsøk på samarbeid og arbeidstakermotstand, arbeidsliv
ABC – fra husforening til LO, forsidebilde, arbeidsliv,
Brann på PCP – en konsekvens av gamle installasjoner?, forsidebilde, arbeidsliv,
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
arbeidsliv, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
Hess og rettighetshaveres ansvar, forsidebilde, arbeidsliv,
Boligplattformen QP, forsidebilde, feltet, Alarmen går… et utdrag hendelser på Valhall
Hess og rettighetshaveres ansvar